Livet på Skogen

Det er mai.

Jeg har tatt av “gipsen”. (Jeg skriver det i anførselstegn, fordi jeg har egentlig ikke hatt gips, men en sånn dings som ligner ganske mye på en slalåmstøvel og som ble strammet med borrelås.) Det betyr at jeg har på meg sko på begge ben. Nytt og spennende. Og det er så lett! Selv vintersko veier ingen ting.

Jeg øver på å legge mer og mer vekt på benet. Jeg øver på å gå med en, og etter hvert ingen, krykke. Jeg har klart å vaske gulvet helt selv! (Selv små seire er seire.) Og jeg har senket mitt legeme ned i varmt vann i badekaret.

I fjøset er lamminga i full gang. Og jeg blir stadig flinkere til å gå.

(Aller først: Alt som står i dette innlegget er tankespinn og fabuleringer. Ingenting av det er ment seriøst. Ikke les videre hvis du ikke klarer å huske det.)

Jeg satt i bilen og snakket med mannen min. Da fant jeg ut at jeg, som er såpass god til å løse verdensproblemer, faktisk burde starte mitt eger politiske parti og stille til valg. Ikke som ordførerkandidat, ikke som statsministerkandidat, men som – trommevirvel – diktatorkandidat!

Det første jeg skulle revolusjonere var helsevesenet. Jeg skulle tilsette flere folk på sykehusene og fastlegekontorene. Ikke leger eller sykepleiere, men merkantilt ansatte, renholdere og en uspesifisert gruppe som kunne kalles alt-mulig-ansatte. Disse skulle ta alt av arbeid som fratar leger og sykepleiere tid med pasientene og tid til å utføre helserelatert arbeid. For eksempel: Legene bruker en diktafon (hvis det fortsatt finnes? Eller noe tilsvarende) når de snakker med pasientene. Noen andre renskriver journalen etterpå. Noen andre skriver henvisninger og rapporter. Renholdere vasker ned rom når pasientene er utskrevet. Alt-mulig-ansatte henter stadig nye vannglass til pasientene og følger dem på do. Vips, så får leger og sykepleiere tid til å gjøre ting som faktisk krever lege- eller sykepleierutdannelse, og helsekøene minsker.

Etter å ha forklart dette sa jeg til mannen min at jeg trodde jeg ville bli en god diktator. Han dro litt på det, før han sa: “Det kan jo hende at noen av diktatorene her i verden også hadde gode hensikter da de begynte i jobben.” Litt nølende, var han.

Så ja. Eller nei. Kanskje ikke diktator er tingen.

I dag er det 2. påskedag, og vi sitter her, bare vi to. Mannen min og meg. Alle har reist igjen, og de dro sammen. Studenten skulle sitte på med storesøster og svoger til flyplassen, og mellomsøster får skyss helt hjem.

De har vært her litt under ei uke, og det var veldig lett å venne seg til å ha dem her. Nå er huset tomt og stille, og jeg må innrømme at jeg har felt noen tårer. Jeg har prøvd å aktivisere meg selv for å tenke på noe annet, men det er vanskelig.

Vi har hatt påskeeggjakt, grunnkurs i snøhauger, aking på akebrett, sitting i solvegg. Vi har hatt middager med latter, støy og bråk. Vi har hatt sløve kvelder foran tv-en og lange kvelder med masse prat.

Jeg er så innmari glad i og stolt av de flotte barna mine, og det fantastiske nydelige og morsomme barnebarnet.

Ikke helt, enda, men likevel. I min verden begynner påsken fredag etter jobb, fredag før palmesøndag. Og varer til og med andre påskedag.

I dag, lørdag før palmesøndag, har jeg fylt påskeegg til familien. Det er en tradisjon. Og jeg har gule duker på bordene. Og jeg har ryddet vekk bøker og pc fra spisestuebordet, for nå skal det få en pause fra å være skrivepult/ skoleplass for meg, engelsklærerstudenten.

Vet du forresten hvordan det blir bestemt når det er påske? Det er en bevegelig høytid, som betyr at den ikke faller på en bestemt dato. Dette ble bestemt på kirkemøtet i Nikea i år 325 eKr. (Jeg VET at det nå heter IVT eller EVT eller noe slik, men jeg LIKER eKr.)

Påskeaften skal falle på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Og hvis du nå tror at jeg har googlet dette faktum, så nei. Dette er ting jeg går rundt og vet. Hodet mitt er fylt av slike fakta. Det hjelper selvsagt at jeg underviser i KRLE, faget som har skiftet navn så utrolig mange ganger siden jeg begynte å jobbe. Da får man repetert ting.

Og er det noe du lærer i min bransje så er det at repetisjon virker. Jeg kjenner det på kroppen. Derfor går jeg rundt og vet når og hvor det ble bestemt når påsken skal feires, og jeg er rå på gangetabellen og har en unik forståelse av hvordan man kan vise elever hva kvadratrot eller brøk er, ved hjelp av for eksempel klosser, melkekorker eller epler.

God påske!

Det er vår her i fjellbygda. Og hvordan kan jeg vite det? Jo, det skal jeg fortelle deg.

Vi har kollektivt bestemt at det er vår, så vi dropper jakke. Uansett temperatur og vær. Vi nekter å bruke jakke, for det er vår. Nemlig!

Vi bruker fortsatt ullgenser, da, for det er jo kaldt og det snør, men nå bruker vi shorts til.

Vintersko? Ikke nå lenger. Det er vår. Nå er det sandalsesong! Sandaler med ullsokker i. (Eller helt uten sokker for de aller mest hardføre og ihuga.) Blås i at det fortsatt ligger en meter med snø på flata.

Vi er ferdig med å måke snø, og kan rydde trysilskuffa lengst inn i boden. Uansett om det kommer en halvmeter med snø. Vi måker IKKE! Det er nemlig vår!

-2 grader føles varmt. Hvis -2 grader føles kaldt, da er det høst. Nå føles det varmt, for det er vår.

Og nok en gang har vi, helt unødvendig og uten noen som helst fornuftig grunn, måttet stille klokkene til sommertid. Hallo! Dette er Norge! Det er mørkt hele vinteren og om sommeren er det lyst! Ikke nødvendigvis varmt, altså, men lyst. Sånn er det, uansett hva klokka viser. Slutt med det tullet der. Og forresten, jeg vil ha tilbake den timen med søvn!

(Okei, da, her sitter jeg. Ute i hagen er det minst en meter med snø. Det er -5 grader og det blåser skikkelig. Og fordi det har snødd nonstop den siste uka, omtrent, så fyker det snø rundt og samler seg i fonner og tetter igjen veier og stier. Så vi er nok ikke helt ferdige med å måke likevel. Og E6 var stengt i dag, og i natt, og i går kveld, sammen med en haug med andre fjelloverganger. På grunn av snøfokk. Men likevel. Og jeg mente det jeg sa om sommertid. Få det vekk! Og gi meg tilbake den timen med søvn.)

Kjære Gud

I dag har jeg vært snill pike.

Jeg har ikke mistet fatningen eller kjeftet på noen. Jeg har ikke vært sur, irritert eller selvopptatt. Jeg har heller ikke bannet, furtet eller spist sjokolade.

Jeg har ikke drukket alkohol, impulshandlet eller overtrukket kredittkortet mitt.

Men snart skal jeg stå opp. Og da kommer jeg til å trenge litt mer hjelp…

Da jeg var ung lurte jeg meg ut for å gå på fest.

Nå lurer jeg meg ut fra festen for å gå hjem.

Igjen handler det om ankelen min. Jeg vet jeg er litt ensporet for tida, men dette opptar en stor del av tankene mine.

I går, mandag, var jeg på det lokale legekontoret og fikk tatt stingene. Sykepleieren som gjorde det, sa at alt så veldig fint ut. Sårene hadde grodd fint, det var ingen tegn til verk eller hevelse eller rødhet.

Så da krysser vi av for en nok en milepæl.