(Aller først: Alt som står i dette innlegget er tankespinn og fabuleringer. Ingenting av det er ment seriøst. Ikke les videre hvis du ikke klarer å huske det.)
Jeg satt i bilen og snakket med mannen min. Da fant jeg ut at jeg, som er såpass god til å løse verdensproblemer, faktisk burde starte mitt eger politiske parti og stille til valg. Ikke som ordførerkandidat, ikke som statsministerkandidat, men som – trommevirvel – diktatorkandidat!
Det første jeg skulle revolusjonere var helsevesenet. Jeg skulle tilsette flere folk på sykehusene og fastlegekontorene. Ikke leger eller sykepleiere, men merkantilt ansatte, renholdere og en uspesifisert gruppe som kunne kalles alt-mulig-ansatte. Disse skulle ta alt av arbeid som fratar leger og sykepleiere tid med pasientene og tid til å utføre helserelatert arbeid. For eksempel: Legene bruker en diktafon (hvis det fortsatt finnes? Eller noe tilsvarende) når de snakker med pasientene. Noen andre renskriver journalen etterpå. Noen andre skriver henvisninger og rapporter. Renholdere vasker ned rom når pasientene er utskrevet. Alt-mulig-ansatte henter stadig nye vannglass til pasientene og følger dem på do. Vips, så får leger og sykepleiere tid til å gjøre ting som faktisk krever lege- eller sykepleierutdannelse, og helsekøene minsker.
Etter å ha forklart dette sa jeg til mannen min at jeg trodde jeg ville bli en god diktator. Han dro litt på det, før han sa: “Det kan jo hende at noen av diktatorene her i verden også hadde gode hensikter da de begynte i jobben.” Litt nølende, var han.
Så ja. Eller nei. Kanskje ikke diktator er tingen.
