Livet på Skogen

Jeg kan rapportere om følgende framskritt:

Jeg har lært å dusje alene. Og nå trekker du sikkert litt på smilebåndet og tenker, jaha, ja, en voksen dame som kan dusje, det er ikke særlig imponerende.

Prøv selv da vel: Med ett bein som ikke kan settes ned, ikke engang for å støtte deg (tyngden av et bein er 20 kg, har jeg lært, og min maksimalt tillatte belastning er 0 kg. Og en walker som ikke får lov å bli våt. Jeg har kjøpt en dusjpose som tres over og som holder tett. Den er litt fiklete å dra på, men den gjør jobben. Jeg har en Ikeakrakk i dusjen og en stol rett utenfor. Så drar jeg meg fra stolen og inn i dusjkabinettet, dusjer sittende på Ikeakrakken og drar meg ut igjen. Litt logistikk, men jeg får det til.

Jeg har gått tur ute. Helt alene. Til garasjen. Og nå trekker du sikkert litt på smilebåndet og tenker at med mindre garasjen min er 4 km unna huset er heller ikke det særlig imponerende.

Prøv selv da vel: Med en fot som ikke skal settes ned, ikke engang for å støtte deg. På smale hageganger kantet av 75 cm løssnø på begge sider. Akkurat litt for smale til at det går greit å krykke bortover. Men jeg er sta og jeg gir meg ikke. Så jeg karrer meg framover, med pigger på krykkene og brodder under skoen. Jeg kommer til garasjen og tilbake. Det er ikke langt, men jeg blir faktisk sliten av det. Jeg håper at jeg på sikt kan utvide radiusen min til postkassa.

For en uke og en dag (eller åtte dager) siden ble jeg operert. Håpet er at denne operasjonen skulle fjerne smertene i ankelen. Nå tenkte jeg å legge ut et lite blogginnlegg om operasjonen og tiden som har gått etterpå.

(ADVARSEL! Hvis du er litt sart, ikke tåler å lese om blod og smerter og den type ting, så bør du slutte å lese her.)

(Jeg mener det. Ikke les videre hvis du er i tvil.)

(Okei, du ber om det. Men det er på eget ansvar.)

Under samtalen før operasjonen sa kirurgen at han planla å frese vekk siste rest av leddflate, for så å skru vristbeinet til ankelbeinet. På denne måten vil vristbeinet og ankelbeinet på sikt gro sammen og leddet blir stivt. Da blir også smertene borte. Jeg googlet ikke kirurgisk fres. Ikke før etterpå. Men det er tungt maskineri som nok hadde passet like godt hos en møbelsnekker.

Etter operasjonen fikk jeg en ny samtale med kirurgen. Han sa at de skruene som satt der fra før, på høyre side av leddet, måtte fjernes fordi de satt i veien for de nye skruene, men de hadde grodd fast i beinet så han måtte meisle dem ut. Jeg googlet kirurgisk meisel. Den hadde også sklidd fint inn hos før nevnte møbelsnekker.

Jeg ble innlagt torsdag ettermiddag. Jeg ble operert fredag formiddag. Jeg ble utskrevet lørdag formiddag. Dette gikk raskt og greit.

Nå er jeg hjemme. Jeg har ikke gips. Jeg har noe som heter Walker. Den ser ut som en slalåmstøvel med borrelås og den går helt opp til kneet og den er kjempetung. Men den kan tas av og på, noe som betyr at jeg for eksempel kan klø meg selv på leggen hvis det trengs. Jeg måtte love på tro og ære at jeg IKKE skulle belaste foten, overhodet, slett ikke, for å få denne og slippe gips.

Jeg gjør mitt beste, og hittil går det fint. Det er ikke vondt, i hvert fall ikke veldig. Det vil si at jeg nå, en drøy uke etter operasjonen, har mindre vondt enn jeg har hatt på noen år. Jeg visste datoen for operasjon i god tid på forhånd, så jeg øvde meg på krykker en stund. Det var lurt, for det er både tungt og litt vanskelig. Å gå på krykker er ikke vanskelig i seg selv, men alle de tingene man gjør helt automatisk er vanskelige: Å reise seg opp og sette seg ned for eksempel. Det må gjøres balanserende på ett bein. Så det krever litt tankevirksomhet. Men det går fint.

Jeg er ved godt mot, og jeg gleder meg til hvert et framskritt.

Det begynte med en tekstmelding fra sjefen: Kunne jeg ta en vikartime i mat og helse? Jeg er jo en snill pike, ganske pliktoppfyllende, og svarte selvsagt ja. Men dette tok nattesøvnen fra meg. Et fag man ikke kan på et kjøkken der man ikke er kjent. Joa. Heldigvis kjenner jeg klassen, det hjelper jo litt. Eller ganske mye, for å være ærlig. Det er lettere å komme unna med at man er dårlig forberedt i egen klasse enn i en fremmed klasse.

Timen gikk veldig fint. Bedre enn bra, egentlig. Bedre enn jeg hadde trodd. Takk til elevene som oppførte seg eksemplarisk, og en stor takk til den uvurderlige assistenten.

Da vi var ferdige på kjøkkenet gikk jeg rett ut i elevtilsyn med klassen. Vaktskiftet var midt i matfri, og da var jeg så sulten at jeg var hul. Jeg hadde 20 minutter, og fikk kastet i meg to brødskiver samt plukket fram engelskbøkene jeg skulle ha til timen etterpå. Jeg rakk ikke å gå på do.

Fra engelsk gikk jeg rett over på leksehjelp. Dette har elevene vært med på i et og et halvt år, så de kjenner rutinene. Det gikk greit. Men engelsk og leksehjelp blir til sammen 90 minutter, og det er lenge når man må på do. Endelig var det friminutt. Jeg fikk sendt elevene ut, og tenkte: NÅ! Do neste!

Men nei, der ble jeg først huket av en kollega som måtte spørre meg om noe. Jeg trippet. Så plinget mobilen min. Varsel om brannalarm hjemme. Jeg tok med telefonen til gangen ved gjesteinngangen på skolen (der er det aldri folk OG det er dekning, så jeg ringer alltid derfra) og ringte mannen min.

Han er av det rolige slaget, i motsetning til sin ektefelle. “Det er sikkert bare temperatursvingningene,” sa han. Jeg lot meg berolige akkurat nok til at jeg pakket sekken min, tok med kjøkkenmaskin og forkle og kastet meg i bilen. Heldigvis var det tørr asfalt og strålende sol på hjemveien. Jeg kjørte så fort jeg turte. (Det er ikke veldig fort, hvis noen ble bekymret nå.)

Brannalarmen hylte. Jeg hørte den helt inn i bilen. Jeg kastet meg inn, fikk stoppet lyden, løp ut igjen og sjekket. Det var falsk alarm, heldigvis.

Nå skal jeg gå på do.

Det er en helt vanlig torsdag i februar. Det var spådd vind, men som vanlig blåste det heller lite her hos oss. Vi ligger i ly av både fjell og skog.

Bilen var utrolig skitten etter en bytur noen dager tidligere. På vei hjem fra jobb strålte sola og selv om bilen hardnakket påsto at det var -1 grad, så kjentes det slett ikke slik ut. Så jeg ringte mannen min og foreslo at jeg kunne jo benytte finværet til vaske bilen. Han ble kjempeglad.

Så jeg gikk i gang. Trakk ei utebukse utenpå dongeribuksa, og tok på meg den ikke-lenger-spesielt-fine tynne dunjakka og et par tynne ullvotter.

(Jeg liker ullvotter. Jeg bruker ullvotter når jeg vasker bil. Ikke når jeg står der og dypper kluten i bøtta og vrir den opp, men når jeg spyler først og sist.)

Jeg plukket med meg vaskevott og to håndklær, tok en skvett bilsjampo i bøtta og ruslet ut. Det blåste. Det snødde sidelengs og det var slett ikke varmt. “Det løyer nok snart,” tenkte jeg. “Da titter sola fram igjen og dette går så fint så.”

Jeg slepte høytrykksspyleren ut og koblet til vannslange og gikk i gang å spyle. Det er ganske tilfredsstillende å se hvordan møkka bare renner av bilen. Ikke fullt så tilfredsstillende var det at det rant vann fra håndtaket på høytrykksspyleren, over vottene mine og nedover røret, hvorfra det dryppet (eller rant) videre ned på nederste del av jakka mi, lårene på utebuksa og skoene.

Jeg spylte ferdig. Man har da vikingblod i årene.

Så vasket jeg bilen med varmt vann og bilsjampo. Da oppdaget jeg at vannet hadde frosset på panseret, på sidene og på bagasjeromslokket. Det snødde stadig tettere og snøen blandet seg med vannet og frøs på. Jeg vasket så fort jeg kunne.

Så skulle jeg spyle igjen. Denne gangen ble jeg virkelig kliss klass våt. Iskald vann fra høytrykksspyleren rant nedover lårene og videre ned i skoene. Snøen pisket meg i ansiktet, smeltet og rant innenfor buffen og nedover ryggen. Det dryppet fra vottene.

Jeg hentet et håndkle for å tørke bilen. Det var for sent. Vannet hadde frosset på, sammen med snøen. Jeg klarte å tørke av vinduene, men ikke metallet. Jeg sendte en snap til mannen min.

“Ingen fare. Den tørker i garasjen.” Skrev han. Med smilefjes. Jeg tok et bilde nedover meg selv og svarte: “Tror du det gjelder meg også?”

Jeg satte bilen inn og ryddet opp etter meg. Skoene ble satt i skotørker og jeg gikk til badet. Svupp svupp, sa det, for hvert skritt jeg tok. Jeg etterlot meg våte fotspor.

Jeg hengte dunjakka og utebuksa opp til tørk og hev resten av klærne inn i vaskemaskina. Mens jeg gjorde dette, tenkte jeg på en gang mitt yngste barn kom hjem fra en utebursdag omtrent på denne årstiden. Kliss klass våt. Jeg hev også de klærne inn i vaskemaskina, til barnets store sjokk: “Mor da! Nå blir jo alt bare enda blautere!”

Jeg skulle ut med søppel. Der oppdaget jeg at takket være mildværet i forgårs var det nå blank hard is på steinhellene der søppeldunkene står. Isen var så hard at jeg vurderte det til at å strø med sand ville være forgjeves, da den bare ville gli av. Så jeg hentet salt og strødde på.

Ble det nok? Sannsynligvis ikke.

Har jeg prøvd? Ja, så absolutt!

Det er ellers ikke et ord man alltid ville bruke om meg, men i dag er jeg strålende fornøyd med at jeg virkelig kan kalle meg selv løsningsorientert.

Det er fredag. Etter jobb dro jeg for å kjøpe en sekk med solsikkefrø. Det var 20 kilossekker. Jeg har tidligere håndtert 18 kilossekker med hundemat, så jeg tenkte ikke at dette ville bli et problem. Jeg kjøpte også med en mineralstein til sau. Den veide 15 kilo.

Mannen i butikken var kjempesnill og bar begge deler ut i bilen for meg, selv om jeg protesterte og sa jeg kunne bære selv. Han lempet det inn i bagasjerommet. Fornøyd dro jeg hjem.

Da jeg sto der i garasjen og skulle løfte ut den !#$%& sekken med solsikkefrø gikk det opp for meg akkurat hvor snill han mannen var. Tyngden var nå en ting. Det var håndterbart. Sekken var ikke håndterbar. Den gled bare ut av hendene mine som en manet.

(Jeg har aldri forsøkt å løfte en manet, så sammenlikningen er basert på antagelser.)

Jeg prøvde å ta tak på midten av sekken. Alle solsikkefrøene skled umiddelbart til den ene siden og sekken bare gled ut av grepet mitt. Igjen og igjen skjedde det samme. Jeg sukket tungt. Jeg vil helst ikke være hun svake pysa som venter til mannen i huset kommer hjem og sier: “Du, kjære, forresten, kan du ta inn den sekken med solsikkefrø?” 20 kilo, seriøst! Jeg har løftet unger som veier mer enn det!

Da fikk jeg øye på sparken. Sparken! Kjapt hentet jeg den, bukserte den motvillige sekken oppå setet og kjørte helt fram til kjellerdøra. Glatt er det også, så føret var perfekt for denne skyssen! Og vips var sekken inne.

Jeg sparket tilbake til garasjen, tok mineralsteinen og satte på setet på sparken. Dette var slett ikke nødvendig, men denne gangen gjorde jeg det fordi jeg også vil ha litt moro her i livet. Vips var jeg framme ved fjøsdøra, bar steinen inn og sparket tilbake til garasjen. Noe motvillig satte jeg fra meg sparken, tok sekken min og posen med dagligvarer og ruslet inn.

Eller: Mer om synlige reparasjoner. Nå også på møbler.

Jeg har en stol. Jeg har faktisk flere stoler, men dette er en helt spesiell stol. Den har ikke ryggstøe, og du sitter med bøyde ben og knærne på puter. Nesten som å sitte på kne, bare litt mer åpen vinkel i knær og hofter.

Det er ikke lett å få tak i slike stoler nå for tiden. Den jeg har begynte å bli temmelig sliten. Det var slitt hull i stoffet på tre steder, og skumgummien inni var også litt medtatt. Det blir selvsagt ikke MINDRE slitasje av at katten har lagt sin elsk på denne stolen og foretrekker å bruke akkurat den som klorestativ.

Her er et bilde av et av hullene:

Jeg har såvidt begynt å sy. Jeg brukte rød ulltråd. Stolen er også rød, men det er ikke akkurat samme farge. Det gjør ikke så mye, for dette blir uansett en synlig reparasjon.

I motsetning til reparasjonen av genseren som jeg har vist tidligere, så er dette et vevd stoff og jeg skal derfor forsøke å veve reparasjonen. Så jeg begynner godt utenfor det slitte området og syr små tråklesting. Når jeg kommer fram til hullet lar jeg tråden ligge over skumgummien og så fortsetter jeg med tråklesting på den andre siden. Helt til jeg er godt utenfor det slitte området.

Når jeg har sydd meg godt ut til solid stoff, tar jeg rett og slett et sting på undersiden til siden og så snur jeg og syr den andre veien. Helt til jeg har dekket hullet med lange tråder tvers over. Dette blir på en måte renningen som jeg skal veve de andre trådene i.

Det ser ikke så veldig pent ut foreløpig, men det er også et lite problem her: Hullet går rundt et hjørne og en kant, og over en søm. Men nå begynner jeg å sy den andre veien, det vil si i nitti graders vinkel på det jeg allerede har sydd.

Også her går jeg langt utenfor det slitte området, på begge sider av hullet. Etter hvert som jeg vever trådene inn passer jeg på å dytte det sammen slik at det skal bli så tett som mulig.

Det var alt, egentlig. Jeg brukte nokså lang tid, for det var to store hull, to mindre hull og også et par temmelig tynnslitte områder som jeg valgte å forsterke ved å sy over dem med det samme jeg var i gang.

Reparasjonen er synlig, men stolen er langt penere nå enn den var med hull.

Det sies at klesindustrien er den som forurenser aller mest på denne planeten. Det tror jeg så gjerne, og jeg forsøker å være litt miljøvennlig gjennom å reparere klærne mine, kjøpe lite nytt og ganske sjeldent, og lage en del klær selv. Men også dette har sin begrensning og av og til må man handle. Så jeg bestilte noe undertøy på nettet.

Ja, jeg vet det: Det er ikke miljøvennlig å handle på nett. Men alternativet var å kjøre 70 km en vei, totalt 140 km, og det var litt mye for noen truser syntes jeg. Så jeg bestilte på nett.

I går kom pakken. Det var en grå, litt slafsete konvoluttaktig sak. Resirkulert papir, det liker vi. Jeg åpnet.

Inne konvolutten lå en pakke som var godt emballert i plast. Jeg rev og slet og fikk endelig åpnet den #$%&*@ plasten. Jeg kastet den selvsagt i plastsøppel, man gjør jo sitt beste her.

Innenfor plasten var en pakke omgitt av papp. Jeg rev opp pappen og hev den i papp og papir-søpla. Som jeg sa, man gjør sitt beste.

Innenfor pappen var en toalettmappe-liknende veske i et litt stivt stoff, plastbelagt (!) på innsiden. Komplett med glidelås. Dessverre altfor liten til å funke som toalettmappe ved en senere anledning. Jeg tipper at den var ment for å legge trusene i etter bruk hvis man for eksempel er på ferie. Men jeg pleier ofte å ha med litt mer enn to truser, og da ville den bli for liten til det bruk også. Uegnet som skittentøypose også, altså.

Jeg sukket litt og åpnet glidelåsen. Inni der skulle det ligge to truser. Det gjorde det. De hadde papp rundt seg.

Så lite miljøvennlige er altså klesbransjen: Først plast, så papp, så en ubrukelig mappe med glidelås (hvorfor bruke ressurser på å sy noe slikt?), så mer papp.

Jeg skjønner at kundene gjerne vil at undertøyet de kjøper skal være ubrukt. Det vil jeg også. Men innbruddssikker innpakning er likevel å dra det litt langt, tenker jeg. Det hadde holdt med bare plasten. Eller pappen. Ett lag, en av delene.