Det er en helt vanlig torsdag i februar. Det var spådd vind, men som vanlig blåste det heller lite her hos oss. Vi ligger i ly av både fjell og skog.

Bilen var utrolig skitten etter en bytur noen dager tidligere. På vei hjem fra jobb strålte sola og selv om bilen hardnakket påsto at det var -1 grad, så kjentes det slett ikke slik ut. Så jeg ringte mannen min og foreslo at jeg kunne jo benytte finværet til vaske bilen. Han ble kjempeglad.

Så jeg gikk i gang. Trakk ei utebukse utenpå dongeribuksa, og tok på meg den ikke-lenger-spesielt-fine tynne dunjakka og et par tynne ullvotter.

(Jeg liker ullvotter. Jeg bruker ullvotter når jeg vasker bil. Ikke når jeg står der og dypper kluten i bøtta og vrir den opp, men når jeg spyler først og sist.)

Jeg plukket med meg vaskevott og to håndklær, tok en skvett bilsjampo i bøtta og ruslet ut. Det blåste. Det snødde sidelengs og det var slett ikke varmt. “Det løyer nok snart,” tenkte jeg. “Da titter sola fram igjen og dette går så fint så.”

Jeg slepte høytrykksspyleren ut og koblet til vannslange og gikk i gang å spyle. Det er ganske tilfredsstillende å se hvordan møkka bare renner av bilen. Ikke fullt så tilfredsstillende var det at det rant vann fra håndtaket på høytrykksspyleren, over vottene mine og nedover røret, hvorfra det dryppet (eller rant) videre ned på nederste del av jakka mi, lårene på utebuksa og skoene.

Jeg spylte ferdig. Man har da vikingblod i årene.

Så vasket jeg bilen med varmt vann og bilsjampo. Da oppdaget jeg at vannet hadde frosset på panseret, på sidene og på bagasjeromslokket. Det snødde stadig tettere og snøen blandet seg med vannet og frøs på. Jeg vasket så fort jeg kunne.

Så skulle jeg spyle igjen. Denne gangen ble jeg virkelig kliss klass våt. Iskald vann fra høytrykksspyleren rant nedover lårene og videre ned i skoene. Snøen pisket meg i ansiktet, smeltet og rant innenfor buffen og nedover ryggen. Det dryppet fra vottene.

Jeg hentet et håndkle for å tørke bilen. Det var for sent. Vannet hadde frosset på, sammen med snøen. Jeg klarte å tørke av vinduene, men ikke metallet. Jeg sendte en snap til mannen min.

“Ingen fare. Den tørker i garasjen.” Skrev han. Med smilefjes. Jeg tok et bilde nedover meg selv og svarte: “Tror du det gjelder meg også?”

Jeg satte bilen inn og ryddet opp etter meg. Skoene ble satt i skotørker og jeg gikk til badet. Svupp svupp, sa det, for hvert skritt jeg tok. Jeg etterlot meg våte fotspor.

Jeg hengte dunjakka og utebuksa opp til tørk og hev resten av klærne inn i vaskemaskina. Mens jeg gjorde dette, tenkte jeg på en gang mitt yngste barn kom hjem fra en utebursdag omtrent på denne årstiden. Kliss klass våt. Jeg hev også de klærne inn i vaskemaskina, til barnets store sjokk: “Mor da! Nå blir jo alt bare enda blautere!”