Livet på Skogen

Det hender at jeg snakker med meg selv. Disse samtalene foregår for det meste inne i hodet mitt, og noen ganger også på andre språk enn norsk, mitt morsmål. Inni hodet mitt kan jeg nemlig snakke flytende engelsk, tysk og fransk. Nå skal det sies (nokså ubeskjedent, men selvskryt skal man lytte til. Det kommer fra hjertet) at jeg er temmelig nær flytende i engelsk. Tysk og fransk derimot… Uansett. Her er en historie om noen som snakket med seg selv med stemme, altså en ytre monolog.

Jeg var i en klesbutikk. Det er ikke ofte jeg går og shopper tilfeldig, men nå gjorde jeg det. Jeg sto der og så på en genser da en kvinne kom bort og stilte seg ved den andre enden av (det nokså korte) stativet. Jeg sukket litt inni meg. Jeg hadde planlagt å gå og kjenne og se på de genserne som hang der, etter at jeg var ferdig i “min” ende. Nå måtte jeg vente.

Så sier kvinnen: “Hm, skulle ønske de hadde denne i en annen farge!”

Jeg koblet ikke helt at hun snakket til seg selv. Det burde jeg nok ha gjort. Men jeg svarte henne: “Den henger der, i rosa.” Mens jeg pekte bort på veggen like ved.

Kvinnen utbrøt spontant: “Rosa? Æsj!” Her kunne jeg ha blitt fornærmet eller bare tidd stille, men jeg klarte ikke å tie stille. Så jeg svarte, smilende:

“Rosa er ikke helt din farge?”

Hun kikket litt overrasket på meg, så at jeg smilte, og svarte:

“Joda, jeg liker rosa, men kanskje ikke akkurat nå.” Så lo hun litt.

Etterpå fortsatte vi å snakke litt sammen, og jeg opplevde henne som blid og hyggelig.

har skrevet dette lille diktet:

“Dersom du vel å ikkje gleda deg over snøen,

vil du ha mindre glede i livet,

men same mengde snø.”

Nå sitter jeg her. Det er varmegrader på fjerde dagen og all snøen har blitt til is. Gårdsplassen skinner av blank is med vann oppå. Kan dette omskrives til å gjelde hålke også?

“Dersom du vel å ikkje gleda deg over hålka,

vil du ha mindre glede i livet,

men same mengde hålke”

Jeg tror jeg har skrevet her at jeg har verdens beste kolleger- Jeg vil også påstå at jeg har verdens beste elever, og at også de andre elevene på denne skolen er verdens beste.

I dag hadde jeg vondt i beinet og haltet. Dette ble selvsagt lagt merke til. Og midt i en undervisningstime banket det på klasseromsdøra. Vi har store vinduer i dørene, så jeg smilte og nikket til kollegaen som sto der og gjorde tegn til at han bare kunne komme inn. Han ristet på hodet og gjorde tegn til at jeg skulle komme ut. Så jeg gikk ut, litt urolig må jeg innrømme. Hva hadde skjedd?

“Du må komme inn i klassen min,” sa han. “De vil si noe til deg.” Han må ha sett at jeg stusset. “Bare gå inn. De vil bare si deg noe.” Så gikk han inn i mitt klasserom. Jeg gikk inn i naborommet.

“God dag,” sa jeg. De smilte til meg. Da var det ikke noe ille, rakk jeg å tenke. Så så de på hverandre, litt usikre, før en av elevene tok ordet. “Vi har sett at du halter, og nå har vi laget noe til deg,” sa han. En av jentene reiste seg og hentet en stokk. “Så slipper du å ha så vondt når du går,” fortsatte han som snakket.

Jeg sto med tårer i øynene og var helt rørt. Noe så nydelig!

“Jeg vet ikke hva jeg skal si,” klarte jeg å få fram. “Men tusen, tusen takk. Jeg er veldig glad i dere!”

Jeg vil gjerne få ønske alle lesere av denne bloggen et riktig godt nytt år. Jeg håper 2025 blir akkurat så bra som dere fortjener. For folka mine vil det si helt fantastisk.

Jeg vil gjerne tilegne dere dette blogginnlegget. Folka mine, familien og vennene mine, de jeg er glad i her i verden. Dere vet selv hvem dere er. Dere som er der, både når det går bratt oppoverbakke og når vi seiler ned igjen. Både når føret er glatt og man sklir rundt uten helt å vite hvordan det går, og når man har bedre fotfeste.

Dere er nydelige. Dere er gode å ha. Jeg er uendelig takknemlig for å ha dere i livet mitt, hver og en av dere. Og igjen, jeg håper 2025 vil gi dere gode dager, mye glede, latter og samvær med venner og familie på alle kanter, ferie og fritid men også jobb og utvikling.

… det er å gjøre andre glad, skrev vi i minnebøkene da vi gikk på barneskolen. Nå nærmer det seg jul, og jeg går all in og jobber på for å glede kollegene mine.

Jeg begynte med en snill og morsom og dyktig kollega som underviser i – blant annet – matematikk på ungdomsskolen. Han fikk et litt nerdete julekort av meg. Han ble kjempeglad, og jeg fikk en skikkelig bamseklem. Da ble jeg også glad. Samme dag fikk jeg forreste TO komplimenter av han jeg kaller nabokollegaen. Han underviser trinnet over mitt og har klasserom vegg i vegg. Det første var for en syntetisk og nokså glorete julekjole jeg hadde på meg. Tenk julegenser i tynn akryl, bare kjole. Det andre var for rideskjørtet mitt. Ettersom jeg ikke har hest, så bruker jeg det som utebukse.

I dag tok jeg med seks bittesmå pepperkakehus og kort, og ga et til hver av de andre på teamet mitt. Jeg var først ute i dag, så jeg la kortene og pepperkakehusene på pultene deres. Anonymt, men jeg ble fort avslørt. Så da fikk jeg klem av en kollega, og hyggelige kommentarer og smil fra andre. Og da ble jeg glad. En av kollegene kjørte i seg hele pepperkakehuset i første friminutt (det var bittelite, altså), og sa vel noe sånt som Mhjemmmmemmbaktmm og? Jeg smiler når jeg skriver dette.

Jeg har verdens beste kolleger.

På engelsk. Om månedene og hvor mange dager de har.

Thirty days has September,
April, June, and November,
All the rest have thirty-one,
But February’s twenty-eight,
And July has about four.

I dag ble jeg fortalt at barnebarnet hadde fortalt i barnehagen at Bjarne spiser ekorn. Og det gir jo helt mening for oss, men i ettertid slo det meg: Hva tenkte de voksne når de hørte det?

Visste de egentlig at Bjarne slett ikke er en gutt, heller ikke en mann, men en katt?

Høsten er her igjen. I dag, 27. august, var det rim på gresset da jeg gikk ut av døra for å dra til jobb. I dag tidlig snakket et par av kollegene mine om at de hadde skrapt is fra bilene. Det gjorde ikke jeg. Vi har garasje.

Elevene har begynt på skolen igjen, og nå har vi kommet så langt at vi kan si at vi er i gang med skoleåret. Timeplanen har (nesten) satt seg i hodet. (Kremt. Forrige skoleår lærte jeg den i mai…) Det er fint å treffe elevene igjen, og ikke minst kollegene.

Men sommerferien gir en deilig frihet som jeg også savner nå, selv om det er helt greit å komme tilbake til hverdagen.

Og når jeg kjører bilen ut av garasjen og ned bakken står regen på low.