Livet på Skogen

Høsten er her igjen. I dag, 27. august, var det rim på gresset da jeg gikk ut av døra for å dra til jobb. I dag tidlig snakket et par av kollegene mine om at de hadde skrapt is fra bilene. Det gjorde ikke jeg. Vi har garasje.

Elevene har begynt på skolen igjen, og nå har vi kommet så langt at vi kan si at vi er i gang med skoleåret. Timeplanen har (nesten) satt seg i hodet. (Kremt. Forrige skoleår lærte jeg den i mai…) Det er fint å treffe elevene igjen, og ikke minst kollegene.

Men sommerferien gir en deilig frihet som jeg også savner nå, selv om det er helt greit å komme tilbake til hverdagen.

Og når jeg kjører bilen ut av garasjen og ned bakken står regen på low.

Kattedoen var full. Eller, det var lite sand igjen, men mye av andre ting, så jeg tok hele greia med ut og tømte den og spylte den ren med hageslangen. Fornøyd gikk jeg inn igjen og bestemte meg for å støvsuge rundt og under og ved der den vanligvis står, før jeg satte den på plass igjen.

Som tenkt så gjort. Så la jeg merke til at kattenes klatrestativ også kunne trenge å bli støvsuget, så jeg byttet til møbelmunnstykke på støvsugeren og gikk i gang. Da jeg hadde jobbet meg oppover la jeg merke til at veggen bak klatrestativet hadde en stor rød flekk.

Jeg dro klatrestativet fram og hentet kåneforlengeren ( BEKVÄM Trappestige, hvit – IKEA ) , en bøtte varmt vann og en mikrofiberklut. Så klatret jeg opp for å se på flekken og vaske den bort.

Det var blod. Og det var ikke bare en flekk, det var smurt utover rett bak der klatrestativet hadde stått, og i tillegg var det bloddråper videre bortover og også på bildet av barnebarnet som henger en meter lenger bort. Det var også bloddråper den andre veien, helt bort til et vindu og nedover langs vinduslisten.

Jeg vasket blodet fra bildet, listen og veggen. Først etterpå slo det meg at dette minnet om et åsted for en kriminell handling. Og jeg hadde akkurat fjernet alle bevis.

Men nå er bildet, veggen og listen rene.

Min mann og jeg fikk lyst på junkfood etter en lengre kjøretur, så vi svingte innom en kjent sjappe. Jeg måtte også tilfeldigvis på toalettet, så jeg sa: “Jeg vil ha en enkel hamburger, en cola zero og en liten pommes frites.” Så gikk jeg mot toalettene.

Det som var ledig var handikaptoalettet, og jeg gikk dit. Da jeg hadde sittet der en stund skulle jeg gripe toalettpapiret, det vil man jo gjerne. Jeg lette febrilsk, kikket rundt meg og tenkte NEEEI! Men så oppdaget jeg det. En sånn stor, rund greie med en kjemperull inni. Den var festet på veggen.

Jeg er ikke handikappet. Jeg sitter ikke i rullestol, jeg går ikke på krykker og jeg har ikke problemer med førligheten.

Men toalettet sto temmelig langt unna veggen, og det ble vanskelig å få tak i papiret. Til alt overmål hang enden på en måte inni den boksen, så jeg måtte strekke hånda litt opp inni der for å få tak. Jeg klarte det ved å lene meg så langt over mot høyre som overhodet mulig uten å ramle av toalettet. Jeg måtte støtte meg ved å sette høyre ben ut og til siden så langt det gikk. Med fingertuppene klarte jeg akkurat å få tak i papiret. Så spente jeg fra med høyre ben mens jeg strammet musklene i midjen og kom meg tilbake i normal oppreist sittestilling.

Og det er ikke første gang jeg har opplevd liknende løsninger på handikaptoalettet. Så jeg lurer jo litt: Er ikke dette egentlig toaletter som er -bør være- tilrettelagt for folk med funksjonsnedsettelser? Bør man ikke da tenke at slike ting som dopapir bør være lett tilgjengelig? Eller er det egentlig nok med håndtak på siden av toalettet og ekstra plass i rommet?

PS. På jobb har vi handikaptoalett. Der er dopapiret hengt på håndtaket som tilhører toalettet. Enkelt og praktisk.

Det er mai. Flaggdagene kommer tett som hagl, på rad og rekke. Samtidig er det lamming, så mannen i huset tilbringer de fleste av døgnets timer i fjøset. Kona, det vil si jeg, skulle derfor heise flagget denne vakre søndagen i mai.

Sola skinte, klokka var åtte (jeg hadde sjekket flaggreglene) og jeg tenkte: Hvor vanskelig kan det være? Egentlig tenkte jeg ikke det. Jeg har heist flagget før. Det er ikke rakettforskning. Det er et flagg, liksom. Og vi har karabinkroker på flaggstangsnora.

Jeg løsnet flaggstangsnora fra kroken på flaggstanga der vi binder den fast. Det blåste. Til å være i denne lille fjellbygda, omgitt av fjell og skog, blåste det faktisk ganske mye.

Snora var snurret et par ganger rundt flaggstanga. Jeg vet at jeg kunne ha stått stille og snurret den tilbake ved å flytte den fra hånd til hånd på baksiden av stanga, men den ene hånda mi var full av et digert flagg. Flagget skal ikke berøre bakken. Så jeg holdt fast i snora og gikk rundt flaggstanga mens jeg kikket opp for å sjekke at jeg gikk riktig vei og riktig antall runder.

Passe svimmel gikk jeg nå løs på neste etappe av Prosjekt Flaggheising. Jeg festet flaggets kroker i karabinkrokene på flagget, og mens jeg fortsatt holdt flagget godt over venstre arm, delvis klemt mot kroppen (men ikke for hardt. Jeg ville jo ikke bli med opp heller) begynte jeg å heise. Flagget foldet seg ut, og vips, tok vinden tak i det.

Jeg ble umiddelbart hyllet inn i flagget. Det blåste liksom på begge sider av meg samtidig. Jeg kjempet for å finne ut av hvilken retning jeg skulle dra for å finne veien ut av det, alt mens jeg klamret meg til snora. Så kom jeg meg løs.

Nå var flagget på feil side av snora. Og her må jeg nesten forklare litt: Flaggstangsnora er ikke en snor, men to. Det vil si, det er en lang snor som ligger dobbelt og som går gjennom en trinse på toppen av flaggstanga. Og nå hadde flagget viklet seg sånn at de to snorene satt liksom fast i hverandre, og det var bortimot kul umulig å få flagget opp. Jeg kavet for å få tak i det med venstre hånd, mens den høyre tviholdt på snora. Så fikk jeg omsider snurret det (flagget altså) til, sånn at det var på rett side av snora.

Jeg begynte å heise flagget. Vinden hadde godt tak i det nå, og det gjorde at det var temmelig tungt å dra, men jeg sto på. Omsider var flagget oppe. Jeg snurret snora et par ganger rundt flaggstanga (denne gangen hadde jeg begge hender ledig, så jeg sto bare der og brukte hendene bak flaggstanga) og så knøt jeg det fast. Jeg sikret det med tre knuter og håpet at det holdt.

Så kikket jeg fornøyd ned til naboen. Det viktigste er ikke å vinne, men å slå naboen. Og det gjorde jeg. Vårt flagg var oppe før hans.

Jeg liker å skryte litt av meg selv. Forrige uke var mannen min og jeg på IKEA. vi kjøpte et nytt skap/ skjenk til stua. Fra før har vi et kjempestort og temmelig klumpete vitrineskap som sto igjen her etter svigers, og et hjørneskap i samme stil. Begge i furu. Jeg foreslo litt forsiktig at vi kanskje skulle se på noe litt lettere og nettere, og heldigvis var mannen enig.

Da vi kom hjem ringte datteren vår, og mannen min sa at nei, han måtte gjøre ferdig noe regnskap så det skapet (IKEA-skapet) kom nok til å bli liggende ei ukes tid. Aldri i livet sa jeg. Jeg hentet den elektriske skrutrekkeren, fant fram manuell stjernetrekker og skrutrekker, saks og kniv, og gikk i gang.

IKEA er ikke vanskelig. Så jeg skrudde opp skapene, skrudde dem sammen, monterte hyller, satte inn skuffer og skapdører. Det eneste jeg ikke gjorde var å montere de fire glassdørene. Jeg trengte noen til å holde dørene mens jeg skrudde hengslene fast. Der stilte mannen min opp.

Det nye skapet er oppe, det gamle er kastet ut og jeg er strålende fornøyd. Ikke minst fordi det ble så stor plass, så romslig og lyst i stua.

Vann kan løse alle dine problemer. Er du tørst? Drikk vann.

Vil du gå ned i vekt? Drikk masse vann.

Er du virkelig, skikkelig sur på noen? Drukne dem.

Hvem? Jeg?

En kollega sukket på jobb. Hun skulle strikke Hufsasokker (som i sokker med motiver fra Mummidalen. Oppskrifter finnes i denne boka: Mummisokker – strikk deg gjennom Mummidalen | ARK Bokhandel ) og motivet skulle strikkes med intarsiateknikk. “Jeg har googlet og sett på YouTube,” sukket hun, “og jeg skjønner INGENTING. Skulle ønske jeg kjente noen som kunne lære meg det!”

“Jeg kan det!” datt det ut av munnen min. Og det er sant. Jeg kan å strikke i intarsiateknikk, men bare når man strikker fram og tilbake. Og disse sokkene skulle strikkes rundt, men det gikk ikke opp for meg før lenge etterpå. Så jeg sa: “Ta med deg garn og strikkepinner og ring på hos meg, så skal jeg lære deg. Det er ikke så vanskelig.”

Så gikk jeg hjem fra jobb den dagen, og så skjønte jeg at sokkene med stor sannsynlighet skulle strikkes rundt. Intarsiateknikk rundt. Jo’a. Det kan ikke jeg, men det hadde jeg skrytt på meg at jeg kunne.

Så jeg gikk inn på YouTube og fant en video. Og det var ikke så enkelt å forstå, men fordi jeg kan intarsia fram og tilbake så tror jeg at jeg skjønte det.

Og nå sitter jeg og øver. Jeg får det til.

Der jeg jobber er det veldig mye som går etter prinsippet “slik har vi gjort det i alle år”, og det liker jeg. Jeg er et rutinemenneske og jeg liker gjentakelser. Det er kjent og det er trygt.

Nå nærmer det seg juleavslutning, og tradisjonen tro skal de voksne ha adventsstund med elevene som tilskuere. Dette følger alltid samme oppskrift: Vi starter planleggingen litt for sent, strever litt med å finne ut hva vi skal gjøre og får alltid for lite tid til øving. Så også i år.

En uke og to dager før vi skulle stå på scena satt vi og snakket om hva vi skulle gjøre, og meningene var delte. Vi er mange sterke personligheter og alle er vant til å bestemme ganske mye. Men vi landet det til slutt. Vi går for et egenskrevet skuespill, basert løselig på De tre bukkene Bruse.

I dag hadde vi første (og siste) øving. Manuset var nesten helt ferdig. Lydmannen vår hadde laget lydkulisser. Ca halvparten av skuespillerne vandret rundt og lette etter kulisser og rekvisitter. Omsider var alt klart og vi samlet oss på scena. Der ble vi egentlig stående mens noen diskuterte veiskiltene vi hadde funnet fram. Skulle vi klippe ut bokstaver og lime på, eller holdt det med å skrive på papirark og lime opp? Flertallet gikk for å bare skrive rett på arket, men hun med tusjen og papiret hadde også ei saks, skrev doble bokstaver og klippet ut.

Lydmannen sa: “Men nå leser vi bare gjennom, dere.” Jeg var litt utålmodig og sa meg umiddelbart enig. Og slik ble det. Nesten. Fortelleren var dessverre opptatt med å klippe ut bokstaver, og måtte ropes på hver gang hun skulle si noe. Den ene av de tre bukkene vandret av gårde for å lete etter en mikrofon.

En av sangerne i koret sa: “Hvis vi hadde vært en klasse så hadde lærer’n blitt skikkelig frustrert.”

Men til sist kom vi oss gjennom. Lydmannen viste seg å være en streng regissør også, og det trengte vi. Så kom han opp i diskusjon med skiltmakeren og fortelleren.

“Vi tar begge versene på denne siste sangen,” sa hun.

“Nei,” sa lydmannen. “Da må jeg lage en ny lydkulisse og dessuten mener jeg at less is more.”

“Jeg mener at more is more,” sa skiltmakeren/ fortelleren. “Dessuten trenger du ikke lage ny lydkulisse, du bare spiller den to ganger.”

Vi kjørte gjennom en gang til. Skiltmakeren/ fortelleren fikk viljen sin og vi sang begge versene. Denne gangen gikk det hakket bedre. Lydmannen skulle endre litt på lydkulissene, og lovet å skrive om manuset med det samme, sånn at det skulle stemme. Vi andre lovet å pugge replikker.

Det er to dager til vi skal opptre. Jeg har ikke et ferdig manus, og jeg skal lære replikkene utenat og finne meg kostyme. Vi lo oss halvt frynsete på øving, og tradisjonen tro tipper jeg at vi kommer til å ha det kjempegøy når vi opptrer også.

Og elevene? De er høflige og hyggelige og vil helt sikkert gi oss applaus. De kommer antagelig til å le også, men de kommer garantert ikke til å ha det like gøy som oss.