Det er ellers ikke et ord man alltid ville bruke om meg, men i dag er jeg strålende fornøyd med at jeg virkelig kan kalle meg selv løsningsorientert.
Det er fredag. Etter jobb dro jeg for å kjøpe en sekk med solsikkefrø. Det var 20 kilossekker. Jeg har tidligere håndtert 18 kilossekker med hundemat, så jeg tenkte ikke at dette ville bli et problem. Jeg kjøpte også med en mineralstein til sau. Den veide 15 kilo.
Mannen i butikken var kjempesnill og bar begge deler ut i bilen for meg, selv om jeg protesterte og sa jeg kunne bære selv. Han lempet det inn i bagasjerommet. Fornøyd dro jeg hjem.
Da jeg sto der i garasjen og skulle løfte ut den !#$%& sekken med solsikkefrø gikk det opp for meg akkurat hvor snill han mannen var. Tyngden var nå en ting. Det var håndterbart. Sekken var ikke håndterbar. Den gled bare ut av hendene mine som en manet.
(Jeg har aldri forsøkt å løfte en manet, så sammenlikningen er basert på antagelser.)
Jeg prøvde å ta tak på midten av sekken. Alle solsikkefrøene skled umiddelbart til den ene siden og sekken bare gled ut av grepet mitt. Igjen og igjen skjedde det samme. Jeg sukket tungt. Jeg vil helst ikke være hun svake pysa som venter til mannen i huset kommer hjem og sier: “Du, kjære, forresten, kan du ta inn den sekken med solsikkefrø?” 20 kilo, seriøst! Jeg har løftet unger som veier mer enn det!
Da fikk jeg øye på sparken. Sparken! Kjapt hentet jeg den, bukserte den motvillige sekken oppå setet og kjørte helt fram til kjellerdøra. Glatt er det også, så føret var perfekt for denne skyssen! Og vips var sekken inne.
Jeg sparket tilbake til garasjen, tok mineralsteinen og satte på setet på sparken. Dette var slett ikke nødvendig, men denne gangen gjorde jeg det fordi jeg også vil ha litt moro her i livet. Vips var jeg framme ved fjøsdøra, bar steinen inn og sparket tilbake til garasjen. Noe motvillig satte jeg fra meg sparken, tok sekken min og posen med dagligvarer og ruslet inn.
