I dag er det 2. påskedag, og vi sitter her, bare vi to. Mannen min og meg. Alle har reist igjen, og de dro sammen. Studenten skulle sitte på med storesøster og svoger til flyplassen, og mellomsøster får skyss helt hjem.
De har vært her litt under ei uke, og det var veldig lett å venne seg til å ha dem her. Nå er huset tomt og stille, og jeg må innrømme at jeg har felt noen tårer. Jeg har prøvd å aktivisere meg selv for å tenke på noe annet, men det er vanskelig.
Vi har hatt påskeeggjakt, grunnkurs i snøhauger, aking på akebrett, sitting i solvegg. Vi har hatt middager med latter, støy og bråk. Vi har hatt sløve kvelder foran tv-en og lange kvelder med masse prat.
Jeg er så innmari glad i og stolt av de flotte barna mine, og det fantastiske nydelige og morsomme barnebarnet.
