Jeg kan rapportere om følgende framskritt:
Jeg har lært å dusje alene. Og nå trekker du sikkert litt på smilebåndet og tenker, jaha, ja, en voksen dame som kan dusje, det er ikke særlig imponerende.
Prøv selv da vel: Med ett bein som ikke kan settes ned, ikke engang for å støtte deg (tyngden av et bein er 20 kg, har jeg lært, og min maksimalt tillatte belastning er 0 kg. Og en walker som ikke får lov å bli våt. Jeg har kjøpt en dusjpose som tres over og som holder tett. Den er litt fiklete å dra på, men den gjør jobben. Jeg har en Ikeakrakk i dusjen og en stol rett utenfor. Så drar jeg meg fra stolen og inn i dusjkabinettet, dusjer sittende på Ikeakrakken og drar meg ut igjen. Litt logistikk, men jeg får det til.
Jeg har gått tur ute. Helt alene. Til garasjen. Og nå trekker du sikkert litt på smilebåndet og tenker at med mindre garasjen min er 4 km unna huset er heller ikke det særlig imponerende.
Prøv selv da vel: Med en fot som ikke skal settes ned, ikke engang for å støtte deg. På smale hageganger kantet av 75 cm løssnø på begge sider. Akkurat litt for smale til at det går greit å krykke bortover. Men jeg er sta og jeg gir meg ikke. Så jeg karrer meg framover, med pigger på krykkene og brodder under skoen. Jeg kommer til garasjen og tilbake. Det er ikke langt, men jeg blir faktisk sliten av det. Jeg håper at jeg på sikt kan utvide radiusen min til postkassa.
