For en uke og en dag (eller åtte dager) siden ble jeg operert. Håpet er at denne operasjonen skulle fjerne smertene i ankelen. Nå tenkte jeg å legge ut et lite blogginnlegg om operasjonen og tiden som har gått etterpå.

(ADVARSEL! Hvis du er litt sart, ikke tåler å lese om blod og smerter og den type ting, så bør du slutte å lese her.)

(Jeg mener det. Ikke les videre hvis du er i tvil.)

(Okei, du ber om det. Men det er på eget ansvar.)

Under samtalen før operasjonen sa kirurgen at han planla å frese vekk siste rest av leddflate, for så å skru vristbeinet til ankelbeinet. På denne måten vil vristbeinet og ankelbeinet på sikt gro sammen og leddet blir stivt. Da blir også smertene borte. Jeg googlet ikke kirurgisk fres. Ikke før etterpå. Men det er tungt maskineri som nok hadde passet like godt hos en møbelsnekker.

Etter operasjonen fikk jeg en ny samtale med kirurgen. Han sa at de skruene som satt der fra før, på høyre side av leddet, måtte fjernes fordi de satt i veien for de nye skruene, men de hadde grodd fast i beinet så han måtte meisle dem ut. Jeg googlet kirurgisk meisel. Den hadde også sklidd fint inn hos før nevnte møbelsnekker.

Jeg ble innlagt torsdag ettermiddag. Jeg ble operert fredag formiddag. Jeg ble utskrevet lørdag formiddag. Dette gikk raskt og greit.

Nå er jeg hjemme. Jeg har ikke gips. Jeg har noe som heter Walker. Den ser ut som en slalåmstøvel med borrelås og den går helt opp til kneet og den er kjempetung. Men den kan tas av og på, noe som betyr at jeg for eksempel kan klø meg selv på leggen hvis det trengs. Jeg måtte love på tro og ære at jeg IKKE skulle belaste foten, overhodet, slett ikke, for å få denne og slippe gips.

Jeg gjør mitt beste, og hittil går det fint. Det er ikke vondt, i hvert fall ikke veldig. Det vil si at jeg nå, en drøy uke etter operasjonen, har mindre vondt enn jeg har hatt på noen år. Jeg visste datoen for operasjon i god tid på forhånd, så jeg øvde meg på krykker en stund. Det var lurt, for det er både tungt og litt vanskelig. Å gå på krykker er ikke vanskelig i seg selv, men alle de tingene man gjør helt automatisk er vanskelige: Å reise seg opp og sette seg ned for eksempel. Det må gjøres balanserende på ett bein. Så det krever litt tankevirksomhet. Men det går fint.

Jeg er ved godt mot, og jeg gleder meg til hvert et framskritt.