Livet på Skogen

Jeg sto og snakket med en kollega. Han satte meg på en ide. Jeg kan ikke si at det var utelukkende hans ide, for jeg hadde tenkt på det selv, men vi var vel omtrent like entusiastiske begge to.

Jeg følte at jeg trengte innspill fra en voksen, så jeg ringte min nest eldste datter.

(Det var ikke tilfeldig at jeg valgte nettopp henne. Jeg vet jo hvem jeg skal snakke med for å få de svarene jeg vil ha.)

“Kjør på,” sa hun. “Jeg hadde gjort det! Kom igjen!”

Jeg googlet. Kollegaen sendte meg link til en youtube-video. Jeg så på den. Jeg googlet litt mer.

Så gjorde jeg det. Jeg gikk inn på nettet og bestilte meg ny telefon. Nå sitter jeg her og er den stolte eier av en ny iPhone 16e. Og det føles veldig bra. Den litt overfladiske lykkefølelsen man får av å eie en helt ny, nyeste utgave, av en teknologisk dings. Etter seks dager er følelsen like sterk.

Vi har tre katter. Vi har etablert strenge regler for deres oppdragelse.

1. Kattene får ikke være i møblene.
2. Ok, kattene kan være i møblene, men bare der vi har lagt et teppe.
3. Ok, kattene kan være i alle møbler, men ikke på bordet.
4. Ja vel da, kattene kan gå på bordet.
5. Kattene får mat to ganger om dagen, morgen og kveld.
6. Ok, så kattene kan spise når de vil. Vi fyller på når det er tomt.
7. Kattene får ikke lov å vekke oss for å bli sluppet ut klokka fire om morgenen.’
8. Ok, kattene slippes ut klokka fire om morgenen.

… er det en som spør: “Hva synes du om disse gardinene?” (Eller denne stolen, denne planten, denne duken.) Og en som svarer: “Kjempefint!” Mens han scroller på telefonen og egentlig ikke hører hva som ble sagt.

Det var natt. Vi sov. Alt var stille og rolig. Jeg bråvåknet av et brak. Noe forvirret og temmelig skremt la jeg hånden på skulderen til min mann og sa: “Hva var det?” Svaret jeg fikk var et søvnig “hm?”

“Jeg må jo se etter,” sa jeg og sto opp. Jeg gikk ut på stua der måneskinnet flommet inn gjennom vinduene. Det var mer enn lyst nok til å se bestefarsklokka som lå veltet oppå spisebordet. En forskrekket katt sto stiv som en statue i sofaen og stirret på meg. De gule øynene lyste i mørket. En annen katt sto rett ved siden av kat(t)astrofen og så minst like forskrekket ut.

Jeg gikk tilbake til soverommet. “klokka har bikket!” nesten ropte jeg. “Hm?” sa han forvirret. “Hvilken klokke?” “Bestefarsklokka!” insisterte jeg og ristet ham. Omsider gikk det visst opp for ham at et eller annet sto på. Han sto opp.

Vi fikk stablet klokka opp igjen. Ingen av oss skjønner hvordan en katt kunne klare å velte den. Spisebordet var skadet.

Og sånn går no dagan.

Jeg betrakter meg ikke som så voldsomt handy. Men jeg tilhører ikke de tandre kvinner som får angst av helt normale verktøy og redskap. Selv om jeg ble oppdratt av en kvinne som fremdeles – i 2025 – mener at det er mitt, og bare mitt, ansvar å vaske min manns klær, tørke dem, brette dem og legge dem pent inn i skapet hans, så ble jeg også oppdratt av en far som tenkte at det var greit at jeg lærte meg enkle basic ting.

Så jeg kan håndtere hammer og spiker, skrutrekker og drill. Jeg kan peile olje på bil (selv om jeg aldri gjør det lenger, fordi jeg kjører elbil. Jeg kan det.), jeg kan fylle bensin og diesel. Jeg har svart belte i IKEA.

Og jeg kan håndtere høytrykksspyler. Jeg liker å vaske bil, bare det å stå der og spyle og se møkka og saltet renne av.

Nå har vi ren bil, riktignok med litt “slush” fordi det var akkurat i kaldeste laget i dag.

Det hender at jeg snakker med meg selv. Disse samtalene foregår for det meste inne i hodet mitt, og noen ganger også på andre språk enn norsk, mitt morsmål. Inni hodet mitt kan jeg nemlig snakke flytende engelsk, tysk og fransk. Nå skal det sies (nokså ubeskjedent, men selvskryt skal man lytte til. Det kommer fra hjertet) at jeg er temmelig nær flytende i engelsk. Tysk og fransk derimot… Uansett. Her er en historie om noen som snakket med seg selv med stemme, altså en ytre monolog.

Jeg var i en klesbutikk. Det er ikke ofte jeg går og shopper tilfeldig, men nå gjorde jeg det. Jeg sto der og så på en genser da en kvinne kom bort og stilte seg ved den andre enden av (det nokså korte) stativet. Jeg sukket litt inni meg. Jeg hadde planlagt å gå og kjenne og se på de genserne som hang der, etter at jeg var ferdig i “min” ende. Nå måtte jeg vente.

Så sier kvinnen: “Hm, skulle ønske de hadde denne i en annen farge!”

Jeg koblet ikke helt at hun snakket til seg selv. Det burde jeg nok ha gjort. Men jeg svarte henne: “Den henger der, i rosa.” Mens jeg pekte bort på veggen like ved.

Kvinnen utbrøt spontant: “Rosa? Æsj!” Her kunne jeg ha blitt fornærmet eller bare tidd stille, men jeg klarte ikke å tie stille. Så jeg svarte, smilende:

“Rosa er ikke helt din farge?”

Hun kikket litt overrasket på meg, så at jeg smilte, og svarte:

“Joda, jeg liker rosa, men kanskje ikke akkurat nå.” Så lo hun litt.

Etterpå fortsatte vi å snakke litt sammen, og jeg opplevde henne som blid og hyggelig.

har skrevet dette lille diktet:

“Dersom du vel å ikkje gleda deg over snøen,

vil du ha mindre glede i livet,

men same mengde snø.”

Nå sitter jeg her. Det er varmegrader på fjerde dagen og all snøen har blitt til is. Gårdsplassen skinner av blank is med vann oppå. Kan dette omskrives til å gjelde hålke også?

“Dersom du vel å ikkje gleda deg over hålka,

vil du ha mindre glede i livet,

men same mengde hålke”

Jeg tror jeg har skrevet her at jeg har verdens beste kolleger- Jeg vil også påstå at jeg har verdens beste elever, og at også de andre elevene på denne skolen er verdens beste.

I dag hadde jeg vondt i beinet og haltet. Dette ble selvsagt lagt merke til. Og midt i en undervisningstime banket det på klasseromsdøra. Vi har store vinduer i dørene, så jeg smilte og nikket til kollegaen som sto der og gjorde tegn til at han bare kunne komme inn. Han ristet på hodet og gjorde tegn til at jeg skulle komme ut. Så jeg gikk ut, litt urolig må jeg innrømme. Hva hadde skjedd?

“Du må komme inn i klassen min,” sa han. “De vil si noe til deg.” Han må ha sett at jeg stusset. “Bare gå inn. De vil bare si deg noe.” Så gikk han inn i mitt klasserom. Jeg gikk inn i naborommet.

“God dag,” sa jeg. De smilte til meg. Da var det ikke noe ille, rakk jeg å tenke. Så så de på hverandre, litt usikre, før en av elevene tok ordet. “Vi har sett at du halter, og nå har vi laget noe til deg,” sa han. En av jentene reiste seg og hentet en stokk. “Så slipper du å ha så vondt når du går,” fortsatte han som snakket.

Jeg sto med tårer i øynene og var helt rørt. Noe så nydelig!

“Jeg vet ikke hva jeg skal si,” klarte jeg å få fram. “Men tusen, tusen takk. Jeg er veldig glad i dere!”