Livet på Skogen

Aller først: Min mai-tåke er ikke så ille. Jeg har ikke vært oppe en eneste natt hittil. Men likevel blir jeg visst påvirket.)

Det er kveld. Jeg har akkurat kommet ut av dusjen. Leggene mine er tørre, så tørre at det er ubehagelig, så jeg strekker meg opp til den øverste hylla, den jeg bare såvidt når, og griper en tube med bodylotion. Jeg undrer meg litt over hvorfor jeg har to kliss like tuber, men tenker ikke over det.

Her er et tips: Det er lurt å tenke over ting.

Jeg klemmer litt lotion ut i hånda og smører det på leggen. Den har en rar konsistens, og jeg lurer på om den er for gammel. Men den lukter godt, så jeg fortsetter. Den er vanskelig å smøre inn, og huden min kjennes seig, men jeg gir meg ikke. Endelig har jeg fått det til. Jeg tar den andre leggen på samme måte. Det er like vanskelig det.

Endelig er jeg ferdig, og jeg tenker at jeg kanskje skal sjekke om tuben har noen dato på seg. Så jeg gransker den nøye. Da ser jeg det.

“Shower cream”, står det. Dusjsåpe.

Jeg går inn i dusjen igjen.

Jeg lurer på så mangt. I dag lurer jeg på dette: Er vann mat?

I vår kommune har vi omsider begynt med kildesortering av avfall. Det vil si, vi har holdt på i snart et år. Og jeg liker å gjøre det riktig, så jeg er ofte inne på renovasjonsselskapets nettsider for å sjekke hvordan det ene eller det andre skal sorteres.

Så søkte jeg på tørkepapir. Det sto: Tørkepapir kan sorteres som matavfall hvis det har blitt brukt til å tørke opp mat.

I dag sølte jeg masse vann på kjøkkenbenken som jeg tørket opp med tørkepapir.

Derfor lurer jeg nå: Er vann mat? Kan jeg kaste dette i matavfallet?

Hadde det enda vært melk…

Jeg har gjort en sjokkerende oppdagelse. (Ok, nå må jeg bare, sånn i rettferdighetens navn, si at jeg bruker ordet “sjokkerende” omtrent på samme måte som VG lager sommeroverskrifter: MORDERSNEGLENE HAR KOMMET!)

Faren min lærte meg diverse teknikker for vedlikehold av bil og hus da jeg var ung. Deriblant å håndtere kniv, skiftenøkkel, skrutrekker, hammer. Altså helt vanlige verktøy. Inkludert umbrakonøkler.

For de som ikke vet det: En umbrakonøkkel er et stykke metall med 90 graders vinkel og sekskantet form i endene. Sekskanten passer i et tilsvarende hull i skruene.

Da jeg var student jobbet jeg litt til og fra på en jernvarebutikk. Der måtte jeg rett som det var skrive håndskrevne kvitteringer til kundene (“Kan du spesifisere momsen, er du snill?” var en helt vanlig oppfordring.) og det var ikke få ganger jeg skrev “Umbrakonøkler, kr 185,- Herav mva kr 30,85 Betalt” (momsen var på 20 % den gangen. Jeg regnet ikke feil. Jeg er og har alltid vært, god i matte.)

Og så viser det seg at umbrakonøkler slett ikke heter umbrakonøkler. Det heter unbrakonøkler. UNbrakonøkler. Med N!

Livet mitt er bygget på en løgn!

Jeg er av det trofaste slaget. Jeg bruker kun Zalo, med ett unntak: En gang, på en campingferie i Sverige, hadde vi glemt å ta med Zalo. Jeg måtte kjøpe oppvaskmiddel. De hadde ikke Zalo, så jeg måtte nøye meg med et annet, underlegent merke. Det funket dårlig.

Pizzasausen er et annet eksempel. Jeg bruker den samme som jeg har vokst opp med. Toros pose med tomat og løk. Tilsett 3 dl vann og la den koke i 5 minutter. Selv tilsetter jeg ofte litt mer løk, litt krydder, jeg kan ha så ymse av fyll på pizzaen, men sausen er alltid den samme. Jeg har selvsagt smakt og prøvd andre varianter, men jeg er av det trofaste slaget. Jeg bruker Toro sin.

Jeg liker det trygge og velkjente. Jeg holder meg til merkene jeg kjenner. Jeg liker å ha rutiner. Jeg liker å spise middag til nokså fast tid, hver dag. Det er fordi jeg må spise frokost til fast tid, for jeg skal rekke jobben. Så må jeg spise lunsj til fast tid, for jeg har lunsjpause til fast tid på jobben. Og da er jeg alltid sulten når klokka er halv fem, så da spiser vi middag.

Noen tenker at det er kjedelig. Kanskje jeg er kjedelig. Er det slike ting som definerer om et menneske er kjedelig? Jeg har mange tanker inni meg, mange følelser som ikke alltid får lov å komme ut. Jeg har mange sider og jeg er ikke bare hun som er trofast mot de gamle merkevarene og tidspunktet for middag. Jeg er mer enn det, men kanskje du ikke alltid ser det?

Jeg husker i gamle dager.

Da enmeteren var et stupebrett.

Da korona var et øl.

Da sprit var noe som hørte til en heidundrendes fest.

Det var da det, og itte nå.

Jeg skulle skifte på sengene. Jeg kom til senga til familiens yngste, en helt vanlig rammemadrass med overmadrass på ca 5 cm tykkelse. Størrelse 200 cm x 75 cm. Jeg tok med meg et stretchlaken og fiklet litt med det for å finne hjørnene. Jeg liker å begynne i et hjørne.

Dette er ikke nødvendigvis så enkelt, for et stretchlaken har ikke hjørner i den forstand. Det er mer en formløs poseaktig greie, men det har en søm i hvert hjørne, så der kan du identifisere hjørnene. Så det gjorde jeg. Jeg fant også ut hvilke to hjørner som var nærmest hverandre, for de skulle jo da passe til madrassens kortside. Jeg smatt hjørnene på plass ved sengas hodeende, smøg strikken under overmadrassen og dro lakenet ned mot fotenden.

Det gikk ikke så bra. Lakenet var for kort og for bredt. Det siste er bortimot helt utrolig. At et laken kan krympe i vask, det kan jeg forstå. Selv om jeg synes de kan forvaske stoffet sånn at det ikke krymper etter at lakenet er sydd. Men at det skal utvide seg i bredden, det er verre å forstå. Da jeg forsøkte å dra i lakenet for å få det ned til fotenden av senga, brettet overmadrassen seg slik at lakenet skled av i hodeenden.

Jeg forsøkte nå å feste lakenet et godt stykke ned på selve rammemadrassen. Nå brettet ikke overmadrassen seg, men lakenet ble så mye for kort så det lot seg ikke på noe sett og vis strekkes i hele sengas lengde.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg fikk det til på et vis. Mest ved å brette strikken godt under lakenet i bredden og ved å akseptere at overmadrassen la seg i bølger fordi den ble presset inn i et for kort laken. Håper den rettet seg ut da den skulle soves på.

Hvis noen lakenprodusenter leser denne bloggen: Kan dere være så snille å fikse dette problemet? Jeg har vasket lakenet etter vaskeanvisningen, jeg lover. Kan dere ikke bare sy laken sånn at de er litt for lange, ikke litt for korte og alt for brede?

Jeg er avslørt som gammel.

Et menneske på under 30 år tok meg på fersken da jeg skrev en melding på telefonen.

Jeg holdt telefonen i venstre hånd og skrev med høyre pekefinger.

(For andre som også er gamle, og derfor ikke forsto dette: De som er under 30, holder telefonen med begge hender og skriver med tomlene.)

Bare noe jeg kom til å tenke på da jeg sto i dusjen i ettermiddag.

Vi har en liten hylle i dusjen til såpe og slikt. Der har jeg shampo, spesialtilpasset til tørt og brusende hår. Den er tilsatt MORPHO-KERATINE, hva nå det måtte bety. Sikkert noe dyrt og eksklusivt.

Så har jeg balsam i samme serie. Den er også tilsatt MORPHO-KERATINE.

Ved siden av disse to står en krukke med skrubbekrem, det vi i gamle dager kalte peeling. Den er tilsatt ris og kirsebærblomster. Jeg antar at risen er dyrket i vanskelig tilgjengelige fjellskråninger i Mongolia, mens kirsebærblomstene er fra en liten japansk øy. Eksklusivt og vanskelig tilgjengelig. Huden blir veldig myk og fin av den skrubbekremen.

Jeg har selvsagt også dusjsåpe. Den er av samme type som barberskum: Du klemmer ut en liten mengde i hånden, og den skummer seg opp til femdobbelt mengde. Den fremmer lykke, står det på flasken. “Smile, and the world smiles back at you.” På godt norsk: Smil til verden, og verden smiler til deg.

Min mann har en flaske i dusjen. Body, face and hair, står det på den. Han blir ren.