Livet på Skogen

Det var en gang ei lita søye. Hun var svart og hvit i ulla, og hun var så rolig og glad i folk. Og da ble menneskene som eide henne også glad i henne, og fordi hun var så rolig kalte de henne Sinnsro.

Så var det en tidlig høst. Sinnsro hadde, som vanlig, tilbrakt sommerferien i fjellet med barna sine, men sommeren hadde vært tørr, det begynte å bli dårligere med mat og nettene ble kaldere. Så hun samlet sammen barna sine og sa til dem: Hør nå, unger. Når nettene blir mørkere og kaldere, og gresset ikke er så ferskt og godt lenger, da er det høst. Da skal vi hjem, og så skal vi få være inne en lang stund for da kommer noe som heter Vinter. Om vinteren finner vi ikke mat, da er den borte under snøen. Nå er det høst, og vi skal gå hjem til Bonden og Bondekona.

Så gikk de. Ungene travet etter Sinnsro, for de var lydige og vant til å gjøre som hun sa. Så kom de en tidlig morgen hjem. Grinda var stengt, men Sinnsro sa til ungene sine: Nå venter vi bare litt her, så kommer snart Bonden og åpner for oss.

Og akkurat sånn gikk det. Bonden åpnet grinda og slapp dem inn i fjøset. Der fikk de stå noen timer, så åpnet han døra igjen. Sinnsro ble litt forvirret, for han kom ikke med mat til dem. I stedet fikk de gå opp på en tilhenger med tak og vegger, og så sto de der mens bilen kjørte. Da Bonden åpnet luka på tilhengeren og slapp dem ut, ble hun skuffet. De var tilbake der de hadde startet: I fjellet. Der sto hun, med barna sine, og så bilen kjøre bort.

Nok en gang sa hun til barna sine: Vi må gå hjem. Det er høst, nettene blir lengre og kaldere. Vinteren kommer snart. Men ungene protesterte: Vi er slitne, mor. Vi orker ikke! Sinnsro var en god mor, så hun sa: Okei da, vi hviler oss litt her og vi skal gå sakte, men hjem må vi.

Denne gangen brukte de to dager på turen. Så sto de der, foran den stengte grinda igjen. Nok en gang kom Bonden og åpnet for dem, og nok en gang gikk de inn i fjøset. Denne gangen sto de der lenge. Da Bonden endelig kom tilbake, var det mørkt ute. De ble sendt opp på tilhengeren og kjørt av gårde. Da de ble sluppet av, var de ikke der de hadde startet. De ble sluppet av på et helt annet sted. Sinnsro var litt usikker, men hun rakk ikke tenke lenge for der kom jammen meg Bonden med en hund. Bonden og hunden gikk avgårde og fikk Sinnsro til å gå foran helt til de kom til en saltstein. Så forsvant Bonden og hunden, og Sinnsro sto der i mørket mens ungene hennes slikket salt.

For tredje gang samlet Sinnsro ungene sine og sa: Vi kan ikke gi oss. Bonden må jo snart skjønne at det er høst, han også. Kom igjen, vi går! Ungene klaget litt, for det var mørkt og de var trøtte, men nå var Sinnsro fast bestemt. De travet avgårde, og selv om hun ikke hadde fått lagt ut noe spor som hun kunne følge, så hadde hun jo en GPS-bjelle på seg.

Tidlig neste morgen sto hun igjen utenfor grinda, igjen ble hun sluppet inn og igjen ble hun fulgt opp på en tilhenger. Men denne gangen hadde tydeligvis Bonden forstått noe, for nå ble hun kjørt bare et ganske kort stykke og så ble hun sluppet inn på et innmarksbeite der noen av venninnene hennes var fra før.

Nok en gang samlet hun ungene sine rundt seg og sa: Se her, barn, noen ganger er ikke menneskene så smarte. Vi må bruke mange forsøk før de skjønner hva vi mener. Så husk at dere aldri må gi dere!

Og snipp snapp snute, så er eventyret ute. Og har ikke snøen kommet så beiter de ennå.

Dette er en teori jeg har. Her er bevisene:

Han jobber et døgn i året og sover de 364 andre.

Han følger med på alt du gjør og dømmer deg konstant.

Han har en stab som gjør alt for ham.

Han kommer kun når du har satt fram mat.

Han dukker opp ut av intet og forsvinner uten en lyd.

Han forventer godbiter over alt hvor han kommer.

Han er bare aktiv når du sover.

Og sist, men ikke minst: Han inspiserer alle esker og bokser.

Og andre språklige irritasjonsmomenter.

Jeg har blitt en gammel grinebiter. Språknerd har jeg alltid vært, og jeg betrakter meg selv som nokså åpen for forandringer hva angår språket. Det norske, altså. For eksempel var jeg tidlig ute med å skrive “kløtsj” og “teip” i stedet for “clutch” og “tape”, som det het da jeg lærte å skrive.

Likevel blir jeg hoderystende oppgitt og temmelig irritert av noe av det folk skriver nå. I dag, på en nettavis, leste jeg for eksempel “itillegg”. Mange skriver det slik, eller enda verre: itellegg. Og med ulike varianter av enkel- og dobbeltkonsonant.

Det heter faktisk i tillegg. Med mellomrom! Og to l-er og to g-er.

Og samtidig som folk, til og med journalister, klemmer sammen to ord til ett, deler de opp ord som aldri skulle vært delt opp. “Sannsynlig vis”. Øynene mine blør! I går leste jeg et eller annet hvor det sto “mellom leder”. Mellom ledere, da? For det går vel ikke an å være mellom en leder? Man må vel ha minst to ledere for å kunne være mellom dem?

Eller mente vedkommende kanskje mellomleder? Det er noe helt annet, nemlig.

Jeg innser at dette får meg til å høres ut som en irriterende gammeldags masekopp. Men det gjør fysisk vondt at folk mishandler språket så til de grader. I tillegg (ja, i to ord!) kan det av og til gjøre at det blir vanskelig å forstå hva folk mener. Kjør en enkel stavekontroll. Det tar ikke alt, men det tar da noe. Det hjelper litt.

(Og hvis du tilhører de som hånlig sier at ingen skal fortelle deg hva og hvordan du skal skrive, så greit nok. Det har jeg overhodet ikke rett til, det har du rett i. Men da kan du heller ikke regne med at jeg gidder å lese det du skriver eller respondere på det.)

Dagens utbrudd.

Og jeg synes det er helt nydelig!

Okei, så kjenner jeg litt på å være dehydrert. I går drakk jeg for lite og ble svimmel og uvel og fikk vondt i hodet. I dag kompenserer jeg og bøtter innpå med vann. Da går det fint. Og jeg har varmepumpa på full kjøling og gjemmer meg inne, sånn jevnlig.

Jeg kjører på med solfaktor 50 og har bestilt meg en ny bikini. Jeg har jo en, men da jeg tenkte meg om innså jeg at den ble kjøpt da vi var på ferie i Finland. Det var sommeren 1999. Så den er ikke av helt ny dato. Så sier det kanskje noe om hvor mye man bruker en bikini her i disse trakter. Eller (som jeg foretrekker å tenke på det) at det lønner seg å kjøpe kvalitet.

(Det største mirakelet er vel egentlig at den fortsatt passer.)

(Advarsel: Dette kan bli noe usammenhengende. Les videre på eget ansvar, eller hopp av her!)

Da skoleåret var over, var jeg dausliten. Jeg ser og hører mange si at lærere må framsnakke skolen og yrket, og for all del, jeg trives med mye i jobben. Men likevel har vi utrolig mange oppgaver og mye ansvar, og alle som roper om at vi har alt for mye fritid og ferie, de burde prøve et halvår i jobben. Jeg var så sliten at jeg ikke klarte å slappe av heller (det er helt vanlig), så jeg fant meg en trappe-ned-oppgave.

I år var dette å rydde i kjellerboden, eller “rommet utenfor kjølerommet” som vi kaller det. Der har det hopet seg opp med alt mulig, og jeg gikk til verket med liv og lyst. Fylte søppelsekk etter søppelsekk, pose etter pose. Og ja, jeg sorterte. Da rommet var tomt, vasket jeg hyller, vegger, tak og gulv. Så satte jeg tingene på plass igjen. Nå er det ryddig og luftig og rent.

Så har vi skaffet oss hund igjen. Det ble en border collie. Den skal jobbe som sauehund, men en bijobb er å gå tur med meg og holde meg med selskap. Jeg kan være litt husredd og mørkredd, jeg er temmelig pinglete av meg som en elev en gang sa til meg, men det hjelper godt å ha en hund i huset når jeg er alene. Det er godt selskap i kattene, for all del, men når jeg begynner å tenke på innbruddstyver så føles det ikke som om de kommer til å komme til unnsetning. De har for øvrig vent seg til bikkja, og styrer han med blikket. Et blikk fra en av kattene, og bikkja tar halen mellom bena og lusker kuet vekk.

Ellers har det skjedd noe merkelig med meg. Jeg har fått noe i halsen, eller det føles sånn. Akkurat i overgangen mellom munnhule og hals, langt baki der, sitter det et hår. Eller det føles sånn. Det har vært der over en uke og jeg får det ikke vekk. Jeg har gravd baki der med tannbørste (og framkalt brekninger) uten at det har endret på noe. Så hvis noen har gode råd for dette, skriv i kommentarfeltet.

Det er den tida på året igjen. Den tida da jeg begynner å tenke på kjøkkenhagen min. I fjor ble den riktig fin, vil jeg påstå. Min mann brukte traktor og jordfreser og freste opp et helt nytt jordstykke til meg. Jeg sådde inne og forkultiverte både gulrøtter og sukkererter.

I år har jeg ikke vært like flink. Ingenting er sådd ennå. Jeg skal snart gjøre det, tenker jeg. Og mens jeg tenker snart, går dagene. Det er ikke mye som er like godt som hjemmedyrkede gulrøtter som du bare drar opp av jorda, tenker jeg. Eller sukkererter du bare plukker rett utenfor din egen inngangsdør.

Kjøkkenhagen min har en annen side også. Det er krise i verden. Myndighetene sier at vi må forberede oss. Ha et beredskapslager. Klare oss selv.

Jeg klarer ikke å bli selvberget med mat. Kjøkkenhagen min er ikke stor nok til det. Jeg er ikke flink nok til det. Jeg har ikke kunnskapen. Men jeg er likevel heldig i dette regnestykket.

Jeg er gift med en bonde. Han har utstyret og kunnskapen. Han jobber lange dager, og ofte jobber han som hardest når alle vi andre har fri. Han er en helt. Han står på, klager ikke, jobber videre.

Når vi andre tar på oss bunaden og går i barnetog og roper hurra, eller feirer med champagnefrokost, da står han i fjøset og tar i mot lam. Når andre drar på sommerferie, slår han gras og lager rundballer så dyra har for til vinteren. Når vi andre tar helg og kan sove lenge, da er han tidlig oppe og forer sau, kjører traktor, driver med våronn og slåttonn, sår og høster.

De aller fleste av oss her i Norge er som meg. Vi har ikke kunnskapene og ferdighetene. De aller færreste av oss er gift med en bonde, og det blir stadig færre. Rett og slett fordi det blir stadig færre bønder. På 1950-tallet var det over 200 000 bruk i drift her i landet. Nå er det ca 37 000.

Konseptet mat kommer ikke til å gå av moten. Aldri. Og vi kan ikke basere oss på import. Vi må øke selvforsyningsgraden. For når verden er i krise, vil alle lands myndigheter prioritere egne innbyggere først.

Så mitt forslag er at norske myndigheter nå skal begynne å lønne bøndene for den jobben de gjør. Gi dem ei inntekt til å leve av. Så skal vi nok få se at det blir flere unge bønder, flere som vil ta over gårder og produsere den maten vi alle trenger.

(Jeg bare nevner det. Det er ikke alt som står i denne bloggen som er sant. Noe er rett og slett dikt og forbannet løgn. Noe er bare tull. Og noe er strikkeoppskrifter.)

Jeg (ringer til bergenseren i familien, som slett ikke vil kalles bergenser fordi “jeg studerer i Bergen, men det gjør meg ikke til bergenser!): Ja, hvordan er været hos deg i dag da?

B (Kan ikke skrive bergenseren, så jeg forkorter det til b): Jeg vet ikke helt jeg. Det er så grått og tungt ute at jeg ikke ser det.

Fredag. Siste arbeidsdag før påskeferien.

Jeg skal snart dra på jobb. Jeg skal bare ha et lite sammenbrudd først.