Jeg leser og leser om det som så fint og på engelsk kalles “visible mending”, altså synlige reparasjoner. Det handler om klær, og dette er en reaksjon på trenden med bruk og kast og “fast fashion”, altså rask mote. Det handler ganske enkelt om å lappe og stoppe og reparere klær som har gått litt i stykker.
Litt av poenget med synlige reparasjoner er at det ikke trenger å være gjort slik at det blir (nesten) usynlig. Her er poenget å framheve reparasjonen. For eksempel ved å stoppe en raggsokk med garn i en kontrastfarge. Jeg leste om en som hadde en marineblå strikkegenser med hull på albuene. Disse ble reparert med oransje garn.
Man kan brodere over små hull og sy for eksempel en blomst. Man setter på lapper i kontrastfarger og broderer på både lappen og området rundt for å forsterke enda mer.
Jeg liker det. Jeg synes klær vi kjøper i kjedebutikkene har for dårlig holdbarhet, og jeg synes ikke at et hull på kneet eller i rumpa er grunn nok til å kaste en ellers fullt brukbar dongeribukse. Selv lapper jeg mine bukser, og når de er helt hinsides reparasjon, da tar jeg vare på dem. De kan klippes opp og bli til lapper på andre bukser, eller de kan sys om til noe helt annet.
I vår sydde jeg meg en bitte liten ryggsekkveske av en gammel dongeribukse. Jeg ble superfornøyd, sekken er fin (om jeg skal si det selv), og den har akkurat plass til en liten matboks og en halvliters drikkeflaske eller termos så den kan brukes til småturer.
Trenden med synlige reparasjoner minner meg veldig om 1980-tallet. Da var moten slitte og fillete dongeribukser, og noen av hullene skulle lappes. Det skulle være synlige lapper, gjerne av skinn. Jeg husker at jeg hadde en slik bukse. Jeg var lykkelig da den endelig var så slitt at det gikk hull på knærne. Jeg lappet med skinnlapper i flere farger, sydd på med diverse ulltråd. Min mor syntes buksa var dritstygg. Jeg syntes den var utrolig kul.
Min mormor kom på besøk, og syntes jeg var flink som reparerte klær, men hun syntes også at jeg kunne ha gjort det penere. Selv kunne hun kunsten å lappe og stoppe usynlig.
Vi skal ikke romantisere dette for mye. Visst er det fint å reparere klær. Min mormor lærte det, sikkert både på skolen og hjemme, av ren nødvendighet. Det å lappe og stoppe var noe man bare måtte gjøre, fordi man ikke hadde råd til å kjøpe nytt. Med pengene forsvant behovet. Nå er behovet der igjen, men denne gangen er det miljøvern og bærekraft som ligger til grunn.
Klesbransjen er en av verdens mest forurensende bransjer, og den mest bærekraftige garderoben er jo den du allerede har.
