Livet på Skogen

Dette er en bokanmeldelse. Jeg har lest en bok som har gjort et stort inntrykk på meg. Og dette innlegget inneholder muligens noen spoilere (eller, det kommer helt sikkert til å komme noen spoilere). Så er dere advart.

Boka heter En rusletur langs stranden og er skrevet av Debbie Macomber. Jepp, en klassisk kioskforfatter. Likevel gjorde boka inntrykk.

Her er en kort oppsummering av handlingen: Bokas hovedperson er Willa. Hun driver en liten kafe i en amerikansk småby. Hun virker som en dame som har alt på stell. Etter hvert får vi vite at Willa har en yngre søster og en eldre bror. Vi hører også at moren til de tre døde da Willa var 13 år. Gjennom boka oppdager vi at da moren døde tok Willa over hennes rolle i familien, mer eller mindre. Så kommer det fram at ved morens død begynte faren å drikke. Likevel hanglet familien seg gjennom, på et vis.

Helt til lillesøsteren, Harper, fikk leukemi. Da gikk farens drikking helt over styr, og familien mistet hjemmet sitt.

I bokens nåtid bor Willa og Harper sammen i en liten leilighet, broren bor i nærmeste større by og faren bor i en husvogn og har en jobb på et kasino. Harper går til årlige kontroller på sykehuset for å sjekke at hun ikke har fått tilbakefall.

Så blir Harper dårlig. Etter en stund får hun diagnosen lungekreft, og det går ganske fort nedover med henne. Vi forstår fort hvilken vei dette vil gå. Willa kjemper i mot, hun vil ikke miste søsteren sin.

(Her er mitt resyme slutt, men boka slutter ikke der.) Jeg likte boka, men den var til tider ubehagelig å lese. Beskrivelsene av Harpers smerter, cellegiftkurer og fysiske forfall i en stadig nedadgående spiral var ikke akkurat oppløftende. Likevel syntes jeg det var godt skrevet, og boka ga et godt innblikk i Willas følelser mens hun kjemper for å redde søsteren sin.

Advarsel: Dette innlegget inneholder all min bitterhet og misunnelse og stygge tanker. Velger du å lese videre etter denne advarselen, så er det ditt valg. Jeg advarte deg.

I slutten av juni, rett etter at skolene tok sommerferie, sto Guri Melby fram og sa at nå skulle ansatte i skoler og barnehager prioriteres i vaksinekøen. Og alle skulle være ferdig vaksinert til vi skulle starte opp igjen etter sommerferien.

Allerede her stusset jeg: Det er 12 ukers ventetid mellom 1. og 2. dose av vaksinen, så dette var jo ikke mulig å få til.

Så gikk det sånn cirka en time, og så kom alle forbeholdene: Prioritering av ansatte i skoler og barnehager var ikke pålagt, men mulig hvis kommunene ville gjøre det. Og de kunne omdisponere inntil 10% av vaksinedosene fra den ordinære rekkefølgen.

I tillegg til dette ble jo vaksinene omfordelt, slik at kommunene med størst smittepress skulle få forholdsvis flere vaksiner etter folketallet, mens blant andre vi skulle få langt færre. Og det tok ikke lang tid før vi fikk høre at nå kunne 18-åringene i Oslo endelig gå på fest igjen og reise til Syden, for nå vaksineres de. Her i bygda var vi så vidt ferdige med risikogruppene på dette tidspunktet.

Nå kommer det stadig flere overskrifter i media om at kommunene som fikk flere vaksinedoser, de såkalte plusskommunene, sliter med å få tak i folk som skal vaksineres. De som står for tur svarer ikke på sms, de bestiller ikke time og de møter ikke opp.

Og her ute på bygda sitter vi og venter. Jeg skulle gitt mye for å vite med sikkerhet at jeg i det minste kunne ha fått en dose før skolestart. Det er jeg slett ikke sikker på at jeg får, faktisk. I tillegg har jeg lest at det må gå tre uker fra vaksinen er satt til den har effekt. Og da tviler jeg enda mer.

Jeg har i over et år vært redd på jobb. Jeg har en jobb hvor smittevern og avstand kun er teoretiske begreper. Vårt eneste våpen er håndvask – noe slett ikke alle barn utfører like villig eller grundig, og håndsprit.

Og tro meg, dette skal jeg huske. Det er valg i høst. Jeg skal være ganske tydelig til alle som spør meg om hvorfor de ikke bør stemme på Venstre. Skolepartiet som ikke synes det er noe poeng å gi skole- og barnehageansatte prioritert plass i køen i en pandemi. Eller Høyre, de som alltid roper om kvalitet i skolen og satsing på skolen. Eller KRF.

Ferie er å gjøre noe annet, sier mannen min. Og det har vi gjort! Her er en kort beskrivelse:

Søndag 27. juni presset vi det siste av fjorårshøyet, ca 4 tonn. Etterpå dusjet vi, spiste litt og reiste. Vi kjørte til Nordfjordeid og tok inn på hotell der. Vi kom fram nokså sent, så det eneste vi egentlig gjorde var å rusle en tur i byen (er det en by?) før vi la oss.

Mandag kjørte vi ut til kannesteinen, en utrolig spesiell stein på Vågsøy. Det ser litt ut som hodet og halsen til ET, for den som er gammel nok til å ta den referansen. Etterpå fortsatte vi til Måløy, der vi gikk inn på et krigsmuseum. Det var grusomme greier. De hadde lagt på lydeffekter og det gjorde det hele så utrolig virkelig.

Vi fortsatte til Kalvåg og etterpå var vi innom Grotlesanden, en hvit og fin sandstrand. Mannen min badet i det iskalde havet, og var like blid og fornøyd etterpå.

Så dro vi til Florø. Vi hadde, vår vane tro, ikke bestilt overnatting og var innom to hoteller. Begge var helt fulle. De anbefalte oss å forsøke Krokane Camping, litt utenfor byen. Det var kjempefint der. Nyoppussede hytter med bad. Beliggenheten var fantastisk, på en fjellknaus ut mot havet. Holme? Skjær? Litt usikker på hva det heter.

Tirsdag ruslet vi litt i Florø sentrum før vi kjørte til Sogndal. Der hadde mannen min bestilt hotellrom (fra campinghytta), så der fikk vi plass midt i sentrum.

Onsdag kjørte vi hjem. Vi kjørte via Luster og over Sognefjellet, en fantastisk tur.

Vestlandet oppsummert: Smale veier (veldig smale, lær deg å bruke møteplasser før du drar dit), dramatiske fjell og fjorder, hyggelige folk og pittoreske småbyer.

Aller først: Min mai-tåke er ikke så ille. Jeg har ikke vært oppe en eneste natt hittil. Men likevel blir jeg visst påvirket.)

Det er kveld. Jeg har akkurat kommet ut av dusjen. Leggene mine er tørre, så tørre at det er ubehagelig, så jeg strekker meg opp til den øverste hylla, den jeg bare såvidt når, og griper en tube med bodylotion. Jeg undrer meg litt over hvorfor jeg har to kliss like tuber, men tenker ikke over det.

Her er et tips: Det er lurt å tenke over ting.

Jeg klemmer litt lotion ut i hånda og smører det på leggen. Den har en rar konsistens, og jeg lurer på om den er for gammel. Men den lukter godt, så jeg fortsetter. Den er vanskelig å smøre inn, og huden min kjennes seig, men jeg gir meg ikke. Endelig har jeg fått det til. Jeg tar den andre leggen på samme måte. Det er like vanskelig det.

Endelig er jeg ferdig, og jeg tenker at jeg kanskje skal sjekke om tuben har noen dato på seg. Så jeg gransker den nøye. Da ser jeg det.

“Shower cream”, står det. Dusjsåpe.

Jeg går inn i dusjen igjen.

Jeg lurer på så mangt. I dag lurer jeg på dette: Er vann mat?

I vår kommune har vi omsider begynt med kildesortering av avfall. Det vil si, vi har holdt på i snart et år. Og jeg liker å gjøre det riktig, så jeg er ofte inne på renovasjonsselskapets nettsider for å sjekke hvordan det ene eller det andre skal sorteres.

Så søkte jeg på tørkepapir. Det sto: Tørkepapir kan sorteres som matavfall hvis det har blitt brukt til å tørke opp mat.

I dag sølte jeg masse vann på kjøkkenbenken som jeg tørket opp med tørkepapir.

Derfor lurer jeg nå: Er vann mat? Kan jeg kaste dette i matavfallet?

Hadde det enda vært melk…

Jeg har gjort en sjokkerende oppdagelse. (Ok, nå må jeg bare, sånn i rettferdighetens navn, si at jeg bruker ordet “sjokkerende” omtrent på samme måte som VG lager sommeroverskrifter: MORDERSNEGLENE HAR KOMMET!)

Faren min lærte meg diverse teknikker for vedlikehold av bil og hus da jeg var ung. Deriblant å håndtere kniv, skiftenøkkel, skrutrekker, hammer. Altså helt vanlige verktøy. Inkludert umbrakonøkler.

For de som ikke vet det: En umbrakonøkkel er et stykke metall med 90 graders vinkel og sekskantet form i endene. Sekskanten passer i et tilsvarende hull i skruene.

Da jeg var student jobbet jeg litt til og fra på en jernvarebutikk. Der måtte jeg rett som det var skrive håndskrevne kvitteringer til kundene (“Kan du spesifisere momsen, er du snill?” var en helt vanlig oppfordring.) og det var ikke få ganger jeg skrev “Umbrakonøkler, kr 185,- Herav mva kr 30,85 Betalt” (momsen var på 20 % den gangen. Jeg regnet ikke feil. Jeg er og har alltid vært, god i matte.)

Og så viser det seg at umbrakonøkler slett ikke heter umbrakonøkler. Det heter unbrakonøkler. UNbrakonøkler. Med N!

Livet mitt er bygget på en løgn!

Jeg er av det trofaste slaget. Jeg bruker kun Zalo, med ett unntak: En gang, på en campingferie i Sverige, hadde vi glemt å ta med Zalo. Jeg måtte kjøpe oppvaskmiddel. De hadde ikke Zalo, så jeg måtte nøye meg med et annet, underlegent merke. Det funket dårlig.

Pizzasausen er et annet eksempel. Jeg bruker den samme som jeg har vokst opp med. Toros pose med tomat og løk. Tilsett 3 dl vann og la den koke i 5 minutter. Selv tilsetter jeg ofte litt mer løk, litt krydder, jeg kan ha så ymse av fyll på pizzaen, men sausen er alltid den samme. Jeg har selvsagt smakt og prøvd andre varianter, men jeg er av det trofaste slaget. Jeg bruker Toro sin.

Jeg liker det trygge og velkjente. Jeg holder meg til merkene jeg kjenner. Jeg liker å ha rutiner. Jeg liker å spise middag til nokså fast tid, hver dag. Det er fordi jeg må spise frokost til fast tid, for jeg skal rekke jobben. Så må jeg spise lunsj til fast tid, for jeg har lunsjpause til fast tid på jobben. Og da er jeg alltid sulten når klokka er halv fem, så da spiser vi middag.

Noen tenker at det er kjedelig. Kanskje jeg er kjedelig. Er det slike ting som definerer om et menneske er kjedelig? Jeg har mange tanker inni meg, mange følelser som ikke alltid får lov å komme ut. Jeg har mange sider og jeg er ikke bare hun som er trofast mot de gamle merkevarene og tidspunktet for middag. Jeg er mer enn det, men kanskje du ikke alltid ser det?

Jeg husker i gamle dager.

Da enmeteren var et stupebrett.

Da korona var et øl.

Da sprit var noe som hørte til en heidundrendes fest.

Det var da det, og itte nå.