Livet på Skogen

Jeg skulle skifte på sengene. Jeg kom til senga til familiens yngste, en helt vanlig rammemadrass med overmadrass på ca 5 cm tykkelse. Størrelse 200 cm x 75 cm. Jeg tok med meg et stretchlaken og fiklet litt med det for å finne hjørnene. Jeg liker å begynne i et hjørne.

Dette er ikke nødvendigvis så enkelt, for et stretchlaken har ikke hjørner i den forstand. Det er mer en formløs poseaktig greie, men det har en søm i hvert hjørne, så der kan du identifisere hjørnene. Så det gjorde jeg. Jeg fant også ut hvilke to hjørner som var nærmest hverandre, for de skulle jo da passe til madrassens kortside. Jeg smatt hjørnene på plass ved sengas hodeende, smøg strikken under overmadrassen og dro lakenet ned mot fotenden.

Det gikk ikke så bra. Lakenet var for kort og for bredt. Det siste er bortimot helt utrolig. At et laken kan krympe i vask, det kan jeg forstå. Selv om jeg synes de kan forvaske stoffet sånn at det ikke krymper etter at lakenet er sydd. Men at det skal utvide seg i bredden, det er verre å forstå. Da jeg forsøkte å dra i lakenet for å få det ned til fotenden av senga, brettet overmadrassen seg slik at lakenet skled av i hodeenden.

Jeg forsøkte nå å feste lakenet et godt stykke ned på selve rammemadrassen. Nå brettet ikke overmadrassen seg, men lakenet ble så mye for kort så det lot seg ikke på noe sett og vis strekkes i hele sengas lengde.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg fikk det til på et vis. Mest ved å brette strikken godt under lakenet i bredden og ved å akseptere at overmadrassen la seg i bølger fordi den ble presset inn i et for kort laken. Håper den rettet seg ut da den skulle soves på.

Hvis noen lakenprodusenter leser denne bloggen: Kan dere være så snille å fikse dette problemet? Jeg har vasket lakenet etter vaskeanvisningen, jeg lover. Kan dere ikke bare sy laken sånn at de er litt for lange, ikke litt for korte og alt for brede?

Jeg er avslørt som gammel.

Et menneske på under 30 år tok meg på fersken da jeg skrev en melding på telefonen.

Jeg holdt telefonen i venstre hånd og skrev med høyre pekefinger.

(For andre som også er gamle, og derfor ikke forsto dette: De som er under 30, holder telefonen med begge hender og skriver med tomlene.)

Bare noe jeg kom til å tenke på da jeg sto i dusjen i ettermiddag.

Vi har en liten hylle i dusjen til såpe og slikt. Der har jeg shampo, spesialtilpasset til tørt og brusende hår. Den er tilsatt MORPHO-KERATINE, hva nå det måtte bety. Sikkert noe dyrt og eksklusivt.

Så har jeg balsam i samme serie. Den er også tilsatt MORPHO-KERATINE.

Ved siden av disse to står en krukke med skrubbekrem, det vi i gamle dager kalte peeling. Den er tilsatt ris og kirsebærblomster. Jeg antar at risen er dyrket i vanskelig tilgjengelige fjellskråninger i Mongolia, mens kirsebærblomstene er fra en liten japansk øy. Eksklusivt og vanskelig tilgjengelig. Huden blir veldig myk og fin av den skrubbekremen.

Jeg har selvsagt også dusjsåpe. Den er av samme type som barberskum: Du klemmer ut en liten mengde i hånden, og den skummer seg opp til femdobbelt mengde. Den fremmer lykke, står det på flasken. “Smile, and the world smiles back at you.” På godt norsk: Smil til verden, og verden smiler til deg.

Min mann har en flaske i dusjen. Body, face and hair, står det på den. Han blir ren.

Neste helg skal vi i konfirmasjon. Etter en lengre samtale med en kollega, bestemte jeg meg for å prøve bunaden.

Etterpå tok jeg bunaden av og treningsklærne på. Nå har jeg syklet 15,25 km.

For noen uker siden begynte vi på jobb igjen. De fire første dagene var planleggingsdager, som vanlig. På grunn av Covid-19 måtte vi være i gymsalen, det eneste rommet som var stort nok til at vi kunne holde foreskrevet avstand.

Vi skulle ha et framlegg via pc og prosjektor. Jeg vred stolen min i riktig retning, satte meg godt til rette og tok en stor slurk av tekoppen.

Jeg satte teen i vrangen.

2020 var året da du sluttet å hoste for å skjule at du fiser, men i stedet måtte fise for å skjule at du hoster. Det fantes ikke den fis i verden som kunne skjule det hosteanfallet jeg fikk.

Jobb og jobb. Jeg pusser opp.

Vår datter bestemte seg for å pusse opp soverommet sitt. Inspirert av henne valgte jeg å pusse opp gangen, som er omtrent det eneste rommet vi ikke har tatt siden vi flyttet inn.

Jeg kjøpte maling og gikk i gang.

Først sparkling. Det var omtrent en million spikerhull etter like mange bilder. Så maskering. Jeg brukte to og en halv rull. Det er sju! dører i den gangen. Sju! Men alt har en ende.

Jeg slipte ned sparkelen og gikk i gang. Det var tungt, panelen sugde maling og det er også åtte! hjørner, noe som innebærer en del pirk. Jeg pirket. Etter tre dager var jeg ferdig. Det holdt ikke med tre liter maling, jeg måtte kjøpe en til.

Så skulle dørkarmene til pers. Jeg begynte med å maskere. Det gikk to ruller til med maskeringsteip. Nevnte jeg at det er sju dører? Det betyr sju dørkarmer også. Og fire skapdører.

De var mørkeblå.

Jeg gikk over med heftgrunn først. Det luktet kjipt. Så malte jeg. Oljemaling. Det var tungt og pirkete, men jeg kom gjennom. Bikkja har fått en hvit stripe ved høyre lår og en hvit flekk på halen, men resten av pelsen er fortsatt svart. Noen av dørkarmene er litt hårete også.

Jeg lot malingen tørke og gikk og la meg. Neste morgen var ikke malingen tørr. Jeg fikk en hvit flekk på armen og en på hånda.

Jeg gikk ut og malte skapdørene. De hadde jeg tatt av skapet, lagt ut i snekkerboden og grunnet. Nå er de malt på den ene siden. Dette er den femte dagen. Etter hvert tok jeg andre strøk på dørkarmene. Det var enda tyngre enn i går, fordi malingen ikke var helt hundre prosent tørr.

Jeg tok en pause, spiste middag og tok en kopp te. Så gikk jeg i gang med å fjerne maskeringsteip. Malinga var alt annet enn tørr, og teipen delte seg på langs. Jeg brukte pinsett. Det tok sin tid.

Den nye, hvite malinga på veggen ble med maskeringsteipen. Det ble flekker av gammel farge. Jeg gikk over med en tynn pensel og flekket på. Jeg må ta et strøk til over flekkene i morgen.

Jeg tror ikke jeg noensinne blir ferdig. Aldri.

En tragedie i en akt, skrevet av Marianne

De som er med:

Marianne, kokk og servitør

E., snill sønn

Ingar, dyrekjær ektemann

Virkko, svensk lapphund

Billy, en huskatt med tre farger i pelsen

Scene: Middagsbordet i et vanlig norsk hjem. Familien har akkurat spist, det er igjen en pølse og tre stykker svinefilet. Marianne deler det opp, legger det på en tallerken og heller på litt fløtesaus.

Marianne: (bærer tallerkenen bort til hundeskålene) Virkko, vil du ha litt mat?

Billy: (spretter opp fra sin ikke så dype søvn og kommer løpende. Kaster seg over tallerkenen og slikker saus av alle krefter.)

Virkko: (kommer ruslende mot maten. Oppdager plutselig at Billy står der og spiser. Ser fortvilet på Marianne, som ikke er villig til å hjelpe ham. Virrer planløst rundt en liten stund, før han blir stående og se fortvilet på katten som, tror han, spiser opp all den deilige maten.)

E.: (oppfatter situasjonen raskt og iler til. Gir Virkko et stykke andefilet til trøst.)

Billy: (Har slikket i seg nok saus til å være fornøyd for denne gang. Går unna.)

Virkko: (iler til og begynner å spise.)

Ingar: (oppdager at vannskålen bare er halvfull og bøyer seg for å gripe den.)

Virkko: (stirrer fortvilet på Ingar med et blikk som sier «Ikke du også!».)

Ingar: Jeg skal bare fylle vannskålen din, slapp av.

Virkko: (spiser opp resten av maten så fort at ingen rekker å se det.)

I går var jeg ute og kjørte bil. Tre timer hver vei, pluss møte, pluss lading. Jeg kjører elbil, som dere vet, alle dere tre faste lesere av denne bloggen. Og det var fint vær, det var tørr asfalt og lite trafikk og bilen har cruisekontroll og autostyring og veldig gode seter, og likevel ble jeg dønn sliten av den kjøreturen.

Sånn er det, tenker jeg. Da jeg nærmet meg siste ladestasjon før hjemme hadde jeg vondt i ryggen og nakken, og gledet meg til å stoppe. Jeg hadde nok kunnet komme meg hjem på den strømmen jeg hadde men jeg koblet meg på lading og jeg gikk inn på veikroa og kjøpte meg middag. Påfyll for både bilen og meg. Og det var deilig! Å sitte der på veikroas vonde stoler og spise veikroas nokså tørre og tamme mat, det var helt fantastisk.

Så da tenker jeg at god mat er ikke et statisk begrep. Det kommer an på situasjonen. Når du sitter der og er litt stiv og sliten og veldig sulten, da kan det være digg med veikromat.