Livet på Skogen

Da jeg var barn lekte vi en lek som het kappe land. Det finnes sikkert mange varianter av den, men her er den jeg kan.

Utstyr som trengs: En kniv.

Først risset vi opp en stor ring på bakken. Vi gjorde det i veien, en liten grusvei, men en halvdød gressbakke er bedre. Alle står utenfor sirkelen, og førstemann kaster kniven. Det er om å gjøre å få den til å stå i bakken inni sirkelen. Greier du det, risser du en linje i knivbladets retning og deler sirkelen i to. Så velger du en av delene som ditt land. Får du ikke kniven til å stå, får du ikke noe land i denne omgangen.

I alle omgangene etterpå MÅ du kaste kniven og risse ny strek mens du står i landet ditt i sirkelen. Har du så lite land at du ikke får plass til begge bena er du ute. Sorry, du tapte. Det er ikke bra nok å stå på et ben!

I matteboka vår sto det en annen variant. Der bruker man en ball, og ikke kniv. Fortrinnsvis en tennisball. Leken er slik:

Dere tegner en sirkel på bakken, og deler sirkelen i like store deler, en til hver deltaker. Er det fire deltakere skal sirkelen deles i fire. Hver deltaker velger seg et navn på landet sitt, f.eks. Norge, Sverige, Japan eller USA.

Den som begynner tar ballen, spretter den hardt i bakken og roper: “Jeg utfordrer Japan!” Når han har sagt det, løper han. Japan skal da ta ballen, og når han har den roper han stopp. Så skal Japan ta fem lange skritt mot den som utfordret ham, og prøve å treffe vedkommende med ballen. Greier han det, kan han ta så mye av den andres land som han greier. Han må da stå med begge bena i sitt eget land og risse en ny grense med en pinne. Bommer han, er det utfordreren som kan ta av Japans land.

Den som har så lite land at han ikke kan stå i det, har tapt og er ute av leken.

Ikke alt som står på denne bloggen er sant. Sant i betydningen at jeg, eller andre, har opplevd det. Jeg liker å skrive, og noen ganger løper fingrene av gårde over tastaturet. Dette innlegget begynte som en rapport om en treningstur jeg tok med bikkja i mai, men så tok fantasien og fingrene over. Det er altså ikke sant, for å være helt tydelig. Jeg har ikke opplevd dette. Dessuten mangler avslutningen, den må dere nesten fylle inn selv. Hvordan går dette?

Jeg går på oppover bakken. Jeg starter med å gå, for at jeg skal rekke å bli varm. Det tok meg mange år å skjønne poenget med oppvarming, men nå har jeg forstått det. Det er virkelig så lurt som de sier.

Hunden og jeg skal på treningstur. Vi starter med å gå opp bakken fra der jeg parkerte bilen. Det er kanskje ingen imponerende tur, sett med andres øyne, men vi bruker omtrent en time og vi er fornøyd med det. Vi har ingen store ambisjoner, bikkja og jeg. Vi skal ikke delta i løp og konkurranser. Vi skal bare holde oss sånn noenlunde i form.

Bakken går greit, og snart er vi der stien tar av. Jeg svinger, og nå begynner vi å løpe. Jeg er varm, kroppen fungerer og det går greit bortover. Jeg er litt andpusten, og jeg kjenner pulsen slå. Jeg øker farten i en liten motbakke, bare for å presse meg og kjenne hjertet hamre og pusten rive i brystet. Vel oppe slakker jeg av igjen. Vi fortsetter i greit tempo. Stien er ikke så lang, en kilometer eller to bare. Når vi nærmer oss enden av stien, eller rettere sagt krysset der det kommer opp en vei som fortsetter oppover, og stien går videre framover, ser jeg en bil. Jeg strammer inn båndet og river ut den ene ørepluggen. Mp4-spilleren er min faste treningskamerat, fordi jeg trener nesten bare på øde småveier og skogstier som her. Men det er greit å kunne høre hvis det er folk i nærheten, spesielt hvis de har med seg hund.

Mange lufter hunden sin løs her, båndtvang eller ikke. Vi er jo tross alt på landet, og hit drar folk når de skal på ferie. Og da må jo hundene deres også få ferie. Det sa en dame til meg en gang, da hennes tre store hunder kom løse inn i min hage og skremte vettet av ungene mine. Jeg har opplevd løse bikkjer som har kastet seg over min hund (som jeg har i bånd), og eiere som later som de ikke ser bikkjeslagsmålet. Nuvel.

Bilen står der helt alene. Vi passerer, og svinger nedover. Nedoverbakken er bratt, og knærne mine er ikke hva de en gang var. Jeg går ned. Det er ikke langt, men ganske bratt. Vel nede begynner jeg å løpe igjen. Bikkja henger med. Det er ikke langt, vi svinger snart av og inn på en annen sti. Mens den første stien nesten kvalifiserer til begrepet «vei» (men bare nesten), er dette en virkelig sti. Den er smal og dyp, ikke bredere enn at jeg akkurat får plass til en fot. Å stå med begge føttene ved siden av hverandre går ikke her.

Jeg løper. Bikkja løper bak. Jeg konsentrerer meg, og passer på hvor jeg setter bena. Vi følger stien bortover, ned en bratt skråning som ikke er lengre enn at jeg tar den i to lange skritt, og videre opp mot ja-benken.

Digresjon: Ja-benken er en benk for forelskede par. Man tar med seg kjæresten sin dit, plasserer henne eller ham på benken, og frir. Siden hun/han sitter på ja-benken er hun/han forpliktet til å svare ja.

Ja-benken står på en liten høyde, og jeg svinger ned på den andre siden. Jeg legger inn litt ekstra skrittlengde ned, og da skjer det. Konsentrasjonen glipper, eller kanskje jeg konsentrerer meg om feil ting. Jeg ser ikke treroten før jeg kiler fast foten min under den. I det jeg skal ta steget framover henger foten fast, og en skjærende smerte går gjennom ankelen.

Jeg faller, og prøver fortvilet å vri meg rundt i lufta slik at skulderen skal treffe bakken først. Jeg må ikke ta meg for, da brekker jeg håndleddet. Jeg må ta av for fallet med skulderen, og rulle rundt med bevegelsen. Da går det bra.

Dessverre har jeg glemt en ting: Foten sitter fast. Jeg får ikke vridd meg rundt, og jeg får ikke rullet. Jeg går rett på trynet, som ungene ville ha sagt. Jeg lander på armen som holder båndet, og smerten fra den blander seg med smerten fra ankelen i det jeg deiser i bakken og hører et skarpt smell. Jeg skjønner at det var noe som brakk. Jeg greier å vri meg akkurat så mye rundt at jeg ikke ligger oppå armen min, og med all min viljestyrke greier jeg å åpne fingrene akkurat så mye at båndet glir ut av hånda mi. Dette gjør så vondt, sammen med de andre smertene, at alt blir svart.

Det går litt i bølger. Livet og sånn. I dag har det vært en skikkelig grå og litt trist dag. Regn. Jeg er trøtt, jeg blir alltid så trøtt i regnvær. Jeg har forresten hatt to inspeksjoner og en utetime, så jeg har fått frisk luft og dagslys.

Når jeg tenker på barndommen var det sol og varme om sommeren. Jeg husker jo at det regnet – sånn ca en gang hvert femte år – men da var det varmt. Slik at vi kunne gå ute i shorts og t-skjorte og bli våte, men likevel ikke fryse.

Det er selvsagt mulig at mine barndomsminner er noe idyllisert og preget av en voksens lengsel etter “da jeg var barn, da var alt så mye bedre”. Selv været. Vel, da jeg var barn lekte vi en lek vi kalte Høl i hatten. Høl, det betyr altså hull, for dem som ikke er kjent med dialekten.

En av deltakerne skal stå, og denne har en ball. Vi brukte noen ganger kompaktballer, men det beste er en håndball. De andre, helst fire-fem barn, ikke flere, stiller seg på rekke. Den som står må tenke ut et ord som de andre skal gjette på. Så kaster hun ballen til den første i rekken og sier samtidig hva de skal gjette på og den første bokstaven i ordet. For eksempel “Jentenavn på M!” Den som har ballen gjetter og kaster tilbake til den som står. Er det feil, går turen til nestemann i rekken. Når alle har gjettet en gang, er det førstemann sin tur igjen, men nå får man oppgitt den andre bokstaven også. For eksempel “jentenavn på M-A!”

Når så endelig av de i rekken gjetter riktig, tar den som står ballen og spretter den hardt i bakken samtidig som hun roper “Høl i…” og løper unna. Den som gjettet riktig, skal ta ballen og når hun har fått tak i den roper hun “Hatten!” Da må den som sto, stoppe. Hun som fanget ballen skal nå ta tre kjempeskritt mot hun som løp, deretter tre museskritt. Så spytter hun så langt hun kan, og får gå dit hun spyttet. Hun som løp, må holde armene fram fra kroppen slik at de danner en ring. Hun som har ballen skal forsøke å kaste ballen oppi ringen. Greier hun det, er det hennes tur til å stå. Hun som sto, må da stille seg bakerst i rekken. Greier hun det ikke, er det den samme som skal stå en gang til. Hun som prøvde, må nå stille seg bakerst.

Jeg ser sjelden unger leke Høl i hatten nå for tida. Jeg har lært det til alle mine klasser i gymtimer, men de leker det ikke ute. Så kanskje det også er litt sånn voksen-nostalgi, og at jeg må slutte å ønske at dagens barn skal leke de samme lekene som vi gjorde.

Jeg har strikket to par bittesmå sokker til Amandaprosjektet. Jeg leste om det på nett i påsken, og lettrørt og litt sentimental som jeg er, kastet jeg meg over strikkepinnene. Nå skal jeg sende sokkene. (Fyrstikkesken skal ikke sendes, den er med på bildet bare for å vise størrelsen på sokkene.)

Hvis du vil lese mer om Amandaprosjektet kan du gjøre det her:

http://www.amandaprosjektet.org/

Overskriften gir mening, eller kanskje ikke for deg akkurat nå. Ikke fortvil, her kommer forklaringen:

Ungene fikk et ark på skolen med tilbud fra idrettslagets o-gruppe (altså: orienteringsgruppe) om nybegynnerkurs i orientering. Vi snakker da idretten orientering, der man løper rundt i skogen med kart og kompass og skal finne på forhånd oppsatte poster, markert med o-flagg i hvitt og oransje. Familiens yngste ville gjerne være med på dette, og dermed dro han og mor på kurs.

Vi har nå gjort unna vår andre kveld, kurset er over og vi har fått karakteren “bestått”. Det har vært halvparten teori, og halvparten praksis. Som betyr at vi har fått utdelt kart, kurslederne tegnet på poster, og sjuåringen løp som en gal med mor på slep.

På postene sto det bokstaver, tall eller land. Dette måtte han huske og si til kurslederen før han fikk tegnet inn en ny post. Noen han greide med glans, selvsagt. Og så var det mor.

Har dere noen gang løpt om kapp med en sjuåring? Og med “dere” mener jeg voksne mennesker, sånn rundt de 40. Vel, svaret er åpenbart: Dere er dømt til å tape. Ingen kan holde følge med en sjuåring, ikke en som er motivert for oppgaven i hvert fall.

Treningen foregikk omtrent slik: Sjuåringen i fint driv foran, mor pesende ti meter bak. Sjuåringen roper oppmuntrende kommentarer (han er veldig snill, skjønner dere. Og pedagogisk korrekt.). Sjuåringen finner posten, roper til mor og forteller hva det står (Tre! Sveits! F!), snur og løper tilbake. Mor snur også, men er på kort tid fraløpt. Sjuåringen løper med flagrende kart til kurslederen (Jeg skal løpe til han og få ny post, jeg, mor!), mor peser etter. Les avsnittet på nytt. Og på nytt.

I løpet av kurskvelden lærte sjuåringen hva “kondis” betyr. Det er slik som mor ikke har. Han lærte også at hvis han skal løpe orientering og komme først, må han få med seg faren sin.

Og hva med mor? Hun har fått verdifull trening, inspirasjon til å trene mer, og dessuten gått ned 1,2 kg.

Da jeg var barn hoppet vi mye strikk. Vi hadde med oss strikker på skolen, og vi hoppet nesten hvert friminutt. Det fungerte slik at to stykker sto i hver sin ende av strikken, med strikken rundt bena. Vi begynte alltid med å feste strikken i ankelhøyde. Vi hadde ulike mønstre vi hoppet, med føttene plassert inni, utenfor og oppå strikken i en bestemt rekkefølge. De som sto, skulle først stå med føttene i normal avstand. Deretter klemte vi dem tett sammen, slik at det ble litt smalere. Så tok vi dem langt fra hverandre, slik at det ble bredere mellom. Til sist tok vi det ene benet ut av strikken, og hadde bare det andre benet inni.

Bommet vi, måtte vi stå i stedet for en av de som sto. Og når det ble vår tur igjen måtte vi starte der vi tapte. Når vi hadde greid alle fire nivåer, ble strikken flyttet litt høyere og festet rundt knærne. Så var det fire nivåer der også. Så flyttet vi strikken oppover til lårene, deretter magen, under armene, halsen og til slutt holdt vi den fast på strake armer.

Vi hoppet og hoppet. Jeg ser aldri unger hoppe strikk lenger, ikke her hvor jeg bor i hvert fall. Det er nok forsvunnet i glemselen…

Nå, ikke så gamle dager da, men da jeg var ung. I forrige årtusen en gang.

Jeg presenterer i dag en lek vi kalte anti over. Også dette var en ballek, og fungerte best med mange deltakere. Vi delte oss i to lag.

Her trengte vi en bygning, og på min gamle barneskole ble dobygget brukt. Jeg har beskrevet skolen min før. Dobygget var lavt og passet ypperlig.

Lagene skulle stå på hver sin side av bygningen. Det ene laget kastet ballen over taket og ropte: “Anti!” Det andre laget skulle prøve å ta i mot ballen uten at den spratt i bakken (“pol”). Uansett om den spratt i bakken eller ikke, når man hadde ballen ropte man tilbake: “Over!” Så kastet man den tilbake. Når man hadde et visst antall poler (jeg er usikker på antallet, men jeg TROR det var tre) kunne man løpe rundt for å forsøke å stikke de på det andre laget.

Når det andre laget oppdaget at vi kom, måtte de stikke av. Kom de seg rundt til den siden vi hadde vært, var de trygge. Greide vi å treffe en av dem med ballen, måtte han eller hun skifte lag og bli med oss. Slik fortsatte det til ett lag var tømt for spillere. Jeg kan ikke huske at vi noen gang spilte ferdig…

Leken finnes her også, dog under et annet navn. Og muligens er reglene litt annerledes.

Jeg mimrer mye for tiden. Drar det med meg på jobb, til og med. I dag satt det mange av oss og mimret om hva vi lekte på skolen. Jeg presenterer SLÅBALL.

Det må være med ganske mange. Minst 10-12 barn er det beste (voksne funker også, sånn til nød). Barna deles i to lag. Det ene laget skal være ute og det andre inne. (Dette med ute og inne må ikke oppfattes bokstavelig, det referer til begreper i spillet.)

Man trenger en bane av asfalt eller grus, gjerne ca 50-60 meter lang. I hver kortende av banen lager man en lang strek tvers over banens bredde. Mellom strekene er UTE, og utenfor strekene er INNE.

Innlaget stiller seg opp bak den ene streken, i en kø, for å slå. En fra utelaget skal kaste opp ballen (en tennisball er det vanlige å bruke), og den som skal slå bruker et balltre og dæljer til av all kraft. Ballen suser bortover banen (forhåpentligvis). Spilleren som har slått stiller seg nå til siden og venter på en sjanse til å løpe. Hun eller han skal løpe tvers over banen, til bak den andre streken og så tilbake igjen. Men man kan stå og vente på den andre siden på en god sjanse.

Når spilleren løper skal utelaget prøve å treffe henne eller ham med ballen. Greier de det, bytter lagene plass. Utelaget kan også ta pol. Det vil si å ta imot ballen uten at den har truffet bakken først. Man avtaler på forhånd hvor mange poler man må ha for å komme inn. Vi pleide å bruke to, husker jeg.

Og så avviker reglene litt fra sted til sted. Der jeg vokste opp hadde vi med regler for uteslag. Uteslag er når ballen lander utenfor banen uten å sprette i banen først. Da måtte spillet fryse. De som var i gang med å løpe, måtte stoppe og stå. En fra utelaget løp for å finne ballen, og sto klar til å ta den. Når han eller hun tok i ballen ropte han TATT! og da kunne man løpe videre.

Bakslag var når man traff ballen, men den ikke gikk utenfor streken. Hvis innelaget fikk to bakslag måtte de bytte plass med utelaget.

Slåball var morsomt. Jeg syns fortsatt det er morsomt, selv om reglene her er annerledes enn der jeg vokste opp.