I dag hadde jeg fri. Jeg er helt alene hjemme for tiden, og hadde sett for meg en deilig fridag. Jeg skulle sløve, drikke masse te, kanskje vaske litt klær men ellers gjøre så lite jeg kunne. Og selvsagt slå av vekkerklokka og sove lenge.
Det skal seg allerede i går kveld. Jeg var på et møte og kom sent hjem, og sulten som jeg var bestemte jeg meg for ei kjapp brødskive før jeg la meg. Som tenkt så gjort. Deretter inn i dusjen, ut igjen, pusse tenner og til køys.
I det jeg var på tur inn i Drømmeland hørte jeg det: Klagende mjauing og voldsom skraping på døra. Jeg sukket litt for meg selv, men jeg vet så inderlig vel at Gamlepus ikke slutter før han får viljen sin. Og stikk i strid med den populære oppfatningen er han alt annet enn tålmodig. Så jeg sto opp og gikk for å slippe ham ut.
Idet jeg åpnet verandadøra i mørket oppdaget jeg en annen liten skikkelse som pilte inn. Der kom Pusegutten gitt. Og ettersom de to kattene hater hverandre, ble det litt fresing. Det endte med at Gamlepus hoppet opp i lenestolen mens Pusegutten fulgte etter meg. Jeg lokket ham med meg inn på badet og gikk og la meg.
Pusegutten var selskapssyk og reagerte med å kaste seg mot soveromsdøra. Jeg vil ikke ha katter på soverommet, for jeg er litt allergisk, så jeg lukket ørene så godt det lot seg gjøre. Har dere sett sånne politiserier der politiet bryter opp dører ved å hive seg mot døra med skulderen først? Sånn hørtes det ut. Og det hjalp ikke å lukke ørene. Det sluttet ikke for det.
Så jeg sto opp og klappet katten og bar den inn på badet og ga den mat. Så gikk jeg og la meg igjen. Det tok femten sekunder, så hørte jeg dunkingen igjen. Politiskulder mot soveromsdøra. Jeg bannet inni meg og sto opp igjen. Nå lempet jeg Pusegutten temmelig kontant ut på trappa, låste døra og gikk og la meg. Jeg kvalte den dårlig samvittigheten med å tenke: “Når han bråker slik om natta kan han ha det så godt!”
Idet jeg var i ferd med å sovne, begynte en annen lyd: Klagende mjauing og skraping på soveromsdøra. Gamlepus hadde oppdaget at Fienden var utkastet og nå ville han også ut. Jeg sukket innvendig (bannet er mer ærlig, egentlig) og sto opp for å slippe ham. Og o, mirakel! Ingen Pusegutt viste seg mens Gamlepus smatt ut, så nå kunne jeg gå og legge meg i et kattefritt hus.
Jeg skulle sove lenge. Jeg våknet litt før halv åtte, av, gjett da! Høylytt mjauing utenfor soveromsvinduet. Juhu. Jeg sto opp, gjespende, og slapp inn Pusegutten. Jaja, men i det minste blir fridagen litt lenger når man ikke sover halve dagen, så jeg tok meg en kopp te. Etterpå tenkte jeg at jeg skulle bake brød, så jeg satte i gang. Brøddeigen var nesten ferdig eltet da jeg hørte en merkelig bilyd i kjøkkenmaskina.
Det var ikke kjøkkenmaskin, det var telefonen min som ringte.
“Hei,” sa jeg vennlig (for jeg liker ham som ringte).
“Hei,” sa han med litt stresset stemme. “Du, altså, jeg tror at det er noen av dine sauer som går nede ved fylkesveien, ved rasteplassen der. Ei søye med to lam.”
Jeg takket ham og la på. Så tok jeg bilen nedover for å sjekke, og joda, det var vår søye og våre lam. Så jeg fant ut at jeg måtte i det minste jage dem over på riktig side av sauegjerdet.
Det begynte bra. Søya var nokså rolig og ruslet i riktig retning. Da dukket naboen opp og ville hjelpe til, og ettersom han også driver med sau så kan han dette. Det var kvalifisert hjelp jeg fikk.
Søya nektet å gå gjennom grinda ved siden av ferista. Etter fem forgjeves forsøk på å jage henne gjennom, foreslo naboen at vi kunne prøve å jage henne lenger opp og gjennom neste grind. Jeg syntes dette var et genialt forslag. Han tok bilen for å kjøre opp og åpne neste grind, mens jeg gikk etter søya. Det var vått der. Veldig vått. Inneskoene mine, de som koster en halv månedslønn, var slett ikke vanntette. Men jeg bet tennene sammen og gikk på. Etter noe som virket som en evighet kom vi fram mot grinda, og, o, mirakel! Der gikk hun gjennom med lammene. Vi løp for å få stengt grinda, og litt pesende takket jeg ham.
Nå forklarte han hvorfor han hadde kommet. En god del av hans sauer hadde nemlig kommet ned til oss, og han måtte få tak i dem på et eller annet vis.
“Jeg hjelper deg så godt jeg kan,” sa jeg. Han hadde jo hjulpet meg. “Vi tar dem inn i fjøset vårt.”
Dette syntes han var en god plan. Vi rigget og ordnet på forhånd, med stengsler og grinder og åpen fjøsdør og åpne binger.
Naboen har stålkontroll på sauene sine. Han ristet litt på ei bøtte med kraftfor, og der ruslet de etter ham i ei lang rekke. Helt til nesten alle sammen hadde kommet innafor grinda hos oss. Da bestemte de to bakerste søyene seg for å snu, og alle de andre fulgte etter dem. Mot skogen.
Jeg kastet meg over grøfta og løp de jeg klarte (det er ikke veldig fort!) for å hindre dem. Så sto jeg der og viftet med armene og forsøkte å jage dem inn igjen til oss. Først bare stirret de dumt på meg, så bestemte de seg for at, skei, vi går. Og da gjorde de det. Jeg fortet meg å stenge grinda. Naboen tok med seg bøtta inn i fjøset og de fleste fulgte etter ham. Alle unntatt ei. Henne klarte jeg å snu, med en siste kraftanstrengelse, og så hadde vi dem. Juhu!
Naboen takket for hjelpa og jeg takket ham. Den ene tjenesten er den andre verdt. Så sa han at han skulle komme tilbake med henger og hente dem. Det gjorde han, og da hadde han med seg avløser’n. Vi rigget opp stengsler og grinder, og naboen åpnet den ene bingen og lokket sauene opp på hengeren med kraftforbøtta. Tenk å ha så veldresserte sauer, tenkte jeg, da avløser’n plutselig pekte bak meg og ropte: “Se!”
Der var det et lam, et enslig lam, som hadde kommet seg over eller under eller gjennom alle stengsler vi hadde satt opp og nå var det på full fart mot veien og friheten. Heldigvis breket ei søye og lammet snudde. Jeg grabbet tak i det og klemte det fast. Avløser’n fikk lirket til en åpning så vi smøg lammet inn igjen og nå løp det på hengeren til de andre.
Det er ikke så mye mer å si. Da naboen henta lass nummer to gikk alle sauene fredelig rett på hengeren. Jeg sto igjen og hadde lyst på fårikål.
