Ikke alt som står på denne bloggen er sant. Sant i betydningen at jeg, eller andre, har opplevd det. Jeg liker å skrive, og noen ganger løper fingrene av gårde over tastaturet. Dette innlegget begynte som en rapport om en treningstur jeg tok med bikkja i mai, men så tok fantasien og fingrene over. Det er altså ikke sant, for å være helt tydelig. Jeg har ikke opplevd dette. Dessuten mangler avslutningen, den må dere nesten fylle inn selv. Hvordan går dette?
Jeg går på oppover bakken. Jeg starter med å gå, for at jeg skal rekke å bli varm. Det tok meg mange år å skjønne poenget med oppvarming, men nå har jeg forstått det. Det er virkelig så lurt som de sier.
Hunden og jeg skal på treningstur. Vi starter med å gå opp bakken fra der jeg parkerte bilen. Det er kanskje ingen imponerende tur, sett med andres øyne, men vi bruker omtrent en time og vi er fornøyd med det. Vi har ingen store ambisjoner, bikkja og jeg. Vi skal ikke delta i løp og konkurranser. Vi skal bare holde oss sånn noenlunde i form.
Bakken går greit, og snart er vi der stien tar av. Jeg svinger, og nå begynner vi å løpe. Jeg er varm, kroppen fungerer og det går greit bortover. Jeg er litt andpusten, og jeg kjenner pulsen slå. Jeg øker farten i en liten motbakke, bare for å presse meg og kjenne hjertet hamre og pusten rive i brystet. Vel oppe slakker jeg av igjen. Vi fortsetter i greit tempo. Stien er ikke så lang, en kilometer eller to bare. Når vi nærmer oss enden av stien, eller rettere sagt krysset der det kommer opp en vei som fortsetter oppover, og stien går videre framover, ser jeg en bil. Jeg strammer inn båndet og river ut den ene ørepluggen. Mp4-spilleren er min faste treningskamerat, fordi jeg trener nesten bare på øde småveier og skogstier som her. Men det er greit å kunne høre hvis det er folk i nærheten, spesielt hvis de har med seg hund.
Mange lufter hunden sin løs her, båndtvang eller ikke. Vi er jo tross alt på landet, og hit drar folk når de skal på ferie. Og da må jo hundene deres også få ferie. Det sa en dame til meg en gang, da hennes tre store hunder kom løse inn i min hage og skremte vettet av ungene mine. Jeg har opplevd løse bikkjer som har kastet seg over min hund (som jeg har i bånd), og eiere som later som de ikke ser bikkjeslagsmålet. Nuvel.
Bilen står der helt alene. Vi passerer, og svinger nedover. Nedoverbakken er bratt, og knærne mine er ikke hva de en gang var. Jeg går ned. Det er ikke langt, men ganske bratt. Vel nede begynner jeg å løpe igjen. Bikkja henger med. Det er ikke langt, vi svinger snart av og inn på en annen sti. Mens den første stien nesten kvalifiserer til begrepet «vei» (men bare nesten), er dette en virkelig sti. Den er smal og dyp, ikke bredere enn at jeg akkurat får plass til en fot. Å stå med begge føttene ved siden av hverandre går ikke her.
Jeg løper. Bikkja løper bak. Jeg konsentrerer meg, og passer på hvor jeg setter bena. Vi følger stien bortover, ned en bratt skråning som ikke er lengre enn at jeg tar den i to lange skritt, og videre opp mot ja-benken.
Digresjon: Ja-benken er en benk for forelskede par. Man tar med seg kjæresten sin dit, plasserer henne eller ham på benken, og frir. Siden hun/han sitter på ja-benken er hun/han forpliktet til å svare ja.
Ja-benken står på en liten høyde, og jeg svinger ned på den andre siden. Jeg legger inn litt ekstra skrittlengde ned, og da skjer det. Konsentrasjonen glipper, eller kanskje jeg konsentrerer meg om feil ting. Jeg ser ikke treroten før jeg kiler fast foten min under den. I det jeg skal ta steget framover henger foten fast, og en skjærende smerte går gjennom ankelen.
Jeg faller, og prøver fortvilet å vri meg rundt i lufta slik at skulderen skal treffe bakken først. Jeg må ikke ta meg for, da brekker jeg håndleddet. Jeg må ta av for fallet med skulderen, og rulle rundt med bevegelsen. Da går det bra.
Dessverre har jeg glemt en ting: Foten sitter fast. Jeg får ikke vridd meg rundt, og jeg får ikke rullet. Jeg går rett på trynet, som ungene ville ha sagt. Jeg lander på armen som holder båndet, og smerten fra den blander seg med smerten fra ankelen i det jeg deiser i bakken og hører et skarpt smell. Jeg skjønner at det var noe som brakk. Jeg greier å vri meg akkurat så mye rundt at jeg ikke ligger oppå armen min, og med all min viljestyrke greier jeg å åpne fingrene akkurat så mye at båndet glir ut av hånda mi. Dette gjør så vondt, sammen med de andre smertene, at alt blir svart.
