I dag: Hoppe tau.
Da jeg gikk på barneskolen (ja, det er lenge siden. Det var i forrige årtusen, faktisk.) hoppet vi masse tau. Slengtau var morsomst. For uninvidde: Slengtau er da et langt tau, det står et barn i hver sin ende og slenger (voksne kan også brukes til dette, hvis de lar seg overtale). De andre som er med, hopper. Tauet skal gå hele tiden og så må man hoppe inn, hoppe en stund og så hoppe ut igjen av buen. Alt skal selvsagt skje uten å komme nær tauet.
Rytme er viktig. Tauet må gå akkurat passe fort. Det må være akkurat passe stramt, slik at buen er nær bakken når tauet er nede og den må komme høyt nok til at den går over hodet på den som hopper når den er oppe.
Vi hoppet bare med ett tau. På amerikanske filmer har jeg sett unger hoppe med to tau samtidig, men det har jeg aldri prøvd.
Det finnes forskjellige regler man kan si mens man hopper, men vi hoppet for det meste etter et mønster vi kalte “klokka”. Da startet man på null(!) og hoppet så en, to tre, fire og så videre hopp til vi kom til tolv. Kom vi borti tauet måtte vi ta over og slenge. Da det ble vår tur igjen fortsatte vi der vi hadde tapt.
Da vi kom til tolv skulle vi hoppe ned igjen, dvs tolv, elleve, ti, ni og så videre. Men da måtte vi hoppe “på vranga”. Det vil si, vi måtte hoppe inn på “feil” side av tauet.
Det er lettest å hoppe inn i buen på den siden der tauet kommer ned og mot deg. “Vranga” var der tauet gikk opp fra bakken og mot deg. Det krevde en helt annen teknikk for å komme seg inn i buen.
Ungene på skolen her jeg bor hopper også masse tau. De hopper etter regler, de også, men for det meste hopper de noe de kaller “strømmen”. Da skal alle hoppe inn og ta ett hopp hver, og så ut igjen. Den neste skal hoppe inn umiddelbart etter den første, slik at det er et nytt barn som tar ett hopp hver gang tauet kommer ned. Så teller de hvor mange de greier før noen kommer borti tauet og bryter “strømmen”.
Vi hoppet også med korte tau, selvsagt. Da kunne man hoppe alene, også her med forskjellige regler man sa fram, eller to sammen. Den ene slengte tauet og hoppet, og den andre hoppet inn i buen og hoppet med en stund. Det vanskelig her var fordet første at man kommer temmelig tett sammen og man må virkelig samkjøre hoppinga ellers skjærer det seg. Det er også lett å få latterkrampe når man hopper slik, ansikt til ansikt. For det andre er det utrolig vanskelig å komme seg ut av buen igjen uten å komme nær tauet. Og hvis man kom borti tauet slik at alt stoppet opp så ble man temmelig upopulær ei stund.
