Det var en gang tre små sauebukker. Strengt tatt var det bare to sauebukker, for den tredje var ei søye. De hadde en tøff start på livet. Tidlig i sin barndoms vår ble de tatt vekk fra sin mor og sine søsken. Bonden som eide dem ville ikke ha alt bryderiet med kopplam, så han puttet dem i en stamp og kjørte dem til Skogs.
De tre små sauene humpet og skranglet bak i bilen, men endelig var de nå framme. Der ble de båret ut av bilen og inn i et fremmed fjøs. Det fremmede fjøset var fullt av sauer som ropte og skrek til dem, så de tre bukkene Dahlen ble helt øre i de små ulne hodene sine.
Da menneskene hadde gått og alt hadde roet seg en smule, var det ei stor og tøff søye som tok ordet.
«Hvem er det som tramper i mitt fjøs?» breket hun, litt morskt.
«Det er bare meg, den lille søya Dahlen», sa den minste av de tre bukkene (som egentlig ikke var en bukk, men ei søye).
«Nå kommer jeg og tar deg, og stanger deg ned bakken og helt hematt!» truet søya.
«Hells Hematt,» breket den lille søya Dahlen, hun syntes ordspillet var ufattelig morsomt. Dette gjorde den store søya bare enda sintere, om mulig, så den lille skyndte seg å innta en offerrolle. Ung som hun var, så hadde hun lært at dette virket svært så avvæpnende på Bonden og Bondekona på hjemgården.
«Å, nei, vææl så snill, ikke stang meg,» pep hun med sin ynkeligste stemme. «Fol jeg el så liten og folsvalsløs jeg, og jeg spisel ikke høy en gang så jeg skal ikke konkullele med deg i matfatet.» Hun visste godt at hvis hun lot som hun ikke kunne si R, så virket hun liten og ufarlig.
«Vel vel,» brummet den store søya og henvendte seg til broren.
«Enn du, da, du ser ut som en bråkmaker. Hvem er du som kommer her og tramper rundt i fjøset mitt?»
«Jeg er bare den mellomste bukken Dahlen som skal til Skogen og gjøre meg fet,» sa den mellomste. Han hadde slikt godt grep om språket, han.
«Nå kommer jeg og tar deg, og stanger deg ned bakken og helt hematt!» truet den store søya.
«Å, nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg, ta heller broren min,» sa den mellomste. Han var kanskje flink med ord, men søskenlojalitet var han dårlig på. «For han er mye større enn meg og tramper mer!»
«Ja, okei da, greit nok,» brummet den store søya. Hun var litt sliten av disse masete småtassene nå.
Den største bukken Dahlen var en ordentlig friskus, og nå begynte han å sprette rundt i bingen.
«Hvem er det som tramper og bråker slik i fjøset mitt?» kjeftet den store søya. Hun hadde fått hodepine av å diskutere med de to minste.
«Det er bare meg, den største bukken Dahlen,» ropte den største. Han hadde ikke lært om forskjellen på innestemme og utestemme.
«Hvis du ikke er stille nå, så skal jeg stange deg ned bakken og helt hematt dit du kom fra,» truet søya.
Den største bukken Dahlen var en tøffing som gjennomskuet søya. Han skjønte at hun var en av dem som er store i kjeften, men som ikke tør å sette makt bak ordene.
«Bare kom du,» sa han. «Jeg er ganske hard i skallen sjøl, jeg. Vi skal vel se hvor fornøyd Bonden blir når du bryter deg ut av bingen!»
Og dermed var den store søya målbundet. De tre bukkene Dahlen levde lykkelig med melkeautomaten på Skogen, og ble så fete at de ikke orket å gå hjem igjen da sommeren kom. Og er ikke fettet gått av dem, så er det der ennå.
