Livet på Skogen

Jeg har lagt vekk strikkinga for en stund, for jeg har fått dilla på hekling. Her er et skjerf jeg har heklet til meg selv. Det er i alpakka-ull, heklet med to tråder og ca 120 cm langt.

Vi har vært på ferie. I Bergen. Vi skulle opp på Ulriken, det må man jo som turist i Bergen. Da måtte vi ta en buss til taubanens startpunkt. Vi sto og ventet, og havnet midt i en flokk med briter.

Nå har jeg alltid hørt at briter er så høflige, og har så god køkultur. Pøh! Ikke de vi støtte på, i hvert fall. Da bussen kom, flokket de seg ved døra før bussen fikk stoppet. En kvinne med et agressivt utseende og hennes fårete mann, de sto bak oss, bestemte seg for å være først. Jeg hørte kvinne si: “Vi skal først inn på den bussen!”

(Hun sa selvsagt ikke det, hun snakket engelsk, men jeg forsto det og det var dette det betydde. Jeg foretrekker å skrive norsk.)

Så brøytet hun seg, med mannen på slep, bort til bussdøra. Bussdøra var av den typen som slår litt utover og bakover. Bussjåføren så fortvilet ut, og prøvde å rygge. Det fikk han ikke til, for kvinnen, mannen og resten av flokken fulgte etter. Vi nordmenn, enkel skapninger uten køkultur, sto der vi sto på busslomma. Og ventet.

Omsider ble døra åpnet og britene kjempet seg inn i en eneste mølje. Og så kom alle sammen ut igjen. Bussen var nemlig temmelig full, og de skulle gå bak og finne trappa opp til andre etasje. Da det ble plass gikk vi på. Først min mann, så de tre ungene, så jeg. Mannen min skulle betale foross. Mens vi sto der, to av ungene i busstrappa, kom den agressive kvinnen tilbake. “Kom deg innpå,” freste hun til sin fårete utseende mann. Så brøytet de seg uten videre forbi ungene, tråkket på noen tær og sikret seg de to siste sitteplassene.

Køkultur? Høflighet? Det er mulig at disse ikke er representative for det britiske folk. Jeg håper jo egentlig det. Jeg syns de var gresselig uhøflige, og køkultur hadde de i hvert fall ikke.

Jeg var på butikken. Nærbutikken min er en liten Joker-butikk der alle kjenner alle. Det vil si, de som jobber der kjenner nok alle. Jeg kjenner alle som jobber der, men ikke alle de andre kundene.

Vanligvis er det ikke så mye folk i denne butikken. Køen er sjelden lang (unntatt før jul og påske, da går jo folk helt av hengslene). Man må, kort sagt, nesten aldri stå og vente.

Så var jeg på butikken, som sagt. Og i det jeg hadde fått med meg alt som sto på handlelista, pluss litt til, gikk jeg mot kassa. Da oppdaget jeg at det sto en liten gammel dame foran meg. Kassadamen (ja, jeg kjenner henne, men jeg legger jo ikke ut navn her) slo inn varene hennes. Det var ikke så mye. Jeg stilte meg i kø.

Da gikk den lille gamle damen sin vei. Uten å betale. Kassadamen så på meg, himlet litt med øynene og trakk på skuldrene med en noe oppgitt mine. En like gammel mann, antagelig den lille gamle damens ektemann, sto og puttet varene i en pose. Det varte og det rakk.

På Joker-butikken her har de bare en kasse. Derfor var det ikke noe alternativ for meg å gå i en annen kassakø. Det finnes ikke en annen kassakø. Så jeg sto der jeg sto. Jeg fant meg et blad og begynte å lese.

Den lille gamle damen kom tilbake med et kort. Kassadamen slo det inn og forlangte penger. “Det blir 148 kroner takk.” (Neida, jeg husker ikke summen, jeg fant på et tall i farten.) Men så viste det seg at den lille gamle damen hadde fått feil kort. Butikksjefen ble nå tilkalt for å hjelpe til med å finne riktig kort. Dette greide de til slutt.

Jeg trippet litt nå. Ungene mine var alene hjemme, og jeg skulle jo bare en kjapp tur på butikken. Jeg hadde nå tilbrakt lenger tid i kassakø enn med å handle.

Det viste seg at det riktige kortet ikke kostet akkurat like mye som det gale kortet. Kassadamen måtte derfor slå ut det gamle kortet, og så slå inn det nye. Igjen forlangte hun penger. Den lille gamle damen tok seg god tid med å putte kortet inn i konvolutten, for så å putte konvolutten opp i mannens pose. Før hun fikk frem lommeboka og begynte å finne fram penger.

Hun måtte spørre om igjen hvor mye hun egentlig skulle betale. Jeg kokte av utålmodighet, men omsider var det min tur. Og jeg var ute av døra før den lille gamle og hennes mann…

Jeg liker å skrive. Som jeg nevnte i en tidligere bloggpost hender det at fingrene løper over tastaturet nærmest av seg selv, og historiene lever sitt eget liv. Noen ganger tar jeg utgangspunkt i faktiske hendelser, andre ganger er det ren fantasi. Noen ganger er det litt vanskelig å skille, for selv historier som tar utgangspunkt i RL (RL betyr Det Virkelig Livet, for dere som ikke kan disse forkortelsene) har en tendens til å ta av litt, og leve sitt eget liv.

Her i bygda utgis et eget julehefte. Et år skrev jeg en fortelling om juleforberedelser, en noe mislykket pepperkakebaking med ungene, og sendte inn. Og hva skjedde? Jo, jeg ble antatt. Fikk historien min på trykk. Dette var i 2009. Mot slutten av sommeren 2010 fikk jeg spørsmål fra redaksjonen om jeg ikke hadde tenkt å sende inn noen til årets julehefte. Jeg ble altså headhuntet! Og da ble jeg litt imponert av meg selv, men også litt skremt. For det var bare 3 dager til deadline, og jeg hadde null – 0 – inspirasjon. Jeg ante ikke hva jeg skulle skrive om.

Nå ligger jeg litt foran. Jeg har begynt å tenke. Men sola har kommet, det er, om ikke varmt, så i hvert fall litt varmere, og julestemningen er langt unna.

Hva i all verden skal jeg skrive om?

Jeg er ikke 40 år, jeg er over 40. Og mitt yngste barn er snart 8. Dette er rått parti i utgangspunktet, spesielt når vi skal slå langball. (Dette er det spillet jeg i et tidligere innlegg har beskrevet som SLÅBALL. Her kalles det langball.)

Spillets regler må justeres noe når det bare er to spillere med. Vi streker opp banen ute på gårdsplassen, og han begynner på innelaget. Han har nå tre slag, og i løpet av de må han greie å løpe helt over til den andre siden OG tilbake igjen, for det er jo ingen andre som kan slå. Og han slår hardt og langt. Han pælmer, som de sier her.

Jeg er på utelaget. Jeg løper som en gal etter ballen. Han slår langt, nevnte jeg det? Og han er rask, så han har god tid til å løpe. Ikke blir han synlig sliten heller. Jeg derimot peser som et damplokomotiv på vei oppover Dovrefjell etter ti minutters spill.

Så skjer det. Jeg tar pol. Vi har avtalt at en pol er nok, så nå er jeg plutselig på innelaget. Og jeg sliter. Jeg slår, men jeg greier ikke å pælme. Jeg slår ikke langt nok, rett og slett. Men omsider får jeg til et slag, og løper. Jeg løper det jeg greier (og det er dessverre ikke veldig fort), men i det jeg krysser streken er han klar med ballen. Og jeg må løpe tilbake også. Som jeg sa, jeg er sjanseløs. Jeg blir truffet midt i ryggen, og en triumferende snart 8-åring danser inn mens jeg famler etter ballen. Jeg har blodsmak i munnen og svarte prikker danser foran øynene.

God trening er det i hvert fall. Men det er det eneste man kan si av positive ting. Snart 8-åringen er glad og lykkelig og har det gøy. Jeg sliter. Jeg sliter så til de grader, og jeg er fullstendig sjanseløs.

11-åringen har laget et kort til en venninne som har bursdag i disse dager. Det ble ganske fint, syns jeg.

Mange har sagt at jeg har livlig fantasi. Den har jeg arvet fra noen. Denne historien er egentlig ikke min, det er min far som fant på dette. Jeg har utbrodert den noe.

I kategorien sjeldne dyr hører Skråfjellsharen til. Skråfjellsharen lever i bratte fjellskråninger, og den har to forholdsvis korte ben på venstre side av kroppen, og to lange ben på høyre side. Slik er den spesialtilpasset det å kunne løpe bortover de bratte skråningene, men bare den ene veien.

Dersom skråfjellsharen skulle finne på å snu, ville den straks trille nedover skråningen. Da ville den få de lengste bena øverst, og de korte bena nederst og dermed ta overbalanse. Den må derfor fortsette i en og samme retning hele livet.

Skal du fange en skråfjellshare er det enkleste å jage den ut på flatmark. På grunn av forskjellen i lengde på bena på venstre og høyre side av kroppen vil den da løpe i ring, og det blir enkelt å få tak i den.

Skråfjellsharen er sjelden fordi den er så lett å fange, og fordi den, i motsetning til kaniner og vanlige harer, har problemer med å formere seg. Ettersom den aldri kan snu er det vanskelig for den å møte en skråfjellshare av det motsatte kjønn. Hvis to av forskjellig kjønn likevel treffes, parer de seg. Hunnen føder levende unger etter en drektighet på ca 50 dager akkurat som for vanlig hare. Hunnen lar ungene die bare et par dager, så går hun sin vei for å finne mat. Hun kan aldri vende tilbake, etter som hun ikke kan snu. Med mindre hun går rundt og rundt et veldig lite fjell, er ungene derfor nødt til å klare seg selv etter kort tid. Mange av dem dør før de når kjønnsmoden alder.

11. juni 2011

Torsdag 9. juni kom regnet. Så til de grader. Vi skulle egentlig på avslutning med 11-åringens klasse, utendørs ved stranda. Grilling og slikt. Det ble avlyst. Og da jeg kom hjem fra jobb, sjekket jeg regnmåleren. Den sto på 42 mm. Nå var den ikke nullet ut, det er så mye det har kommet i vår. Vi har en sånn digital værstasjon. Etter at vi hadde spist, omtrent en time senere, hadde det kommet 26 mm regn. Regnmåleren viste nå 68 mm.

Samme kveld kom mannen min hjem fra en jobbreise. Han kom med toget, og så videre med bestillingsdrosje til sentrum. Jeg skulle hente ham der kl 23.15 ca. Han sendte sms om at toget var 22 minutter forsinket. Det viste seg at vannet rant over jernbanelinja og undergrade sporet, så de hadde ventet 20 minutter før de fikk lov å snike seg over.

Deretter ble drosjen forsinket fordi det hadde gått jordras på veien mellom stasjonen og sentrum. Men heldigvis kom han seg hjem. Andre var ikke like heldige, jeg så et bilde på nettet neste dag, tatt av en som hadde kjørt samme vei en time senere og ikke kommet seg forbi.

Neste dag, fredag, sto regnmåleren på 83,5 mm. Det hadde kommet 41,5 mm på et og et halvt døgn. Da jeg kom på jobb fikk jeg høre mer om flommens herjinger. Vann i kjellere, kloakk i kjelleren hos en, ødelagte veier, bruer som var helt borte. Frivillige hadde jobbet hele natta for å berge det som berges kunne.

Jeg og ungene skulle til Hamar, men valgte å ikke dra. Vi fikk etter hvert høre at riksvei 3 var stengt, E6 var stengt flere steder, Fylkesvei 27 og 219 var stengt. Fylkesvei 29 hadde redusert framkommelighet. Vi holdt oss hjemme.

Tenåringen hadde reist i forveien uten bagasje, den skulle jeg ta med. Jeg ringte henne og sa vi ikke kom. Utover kvelden fortsatte regnet å sile ned. På nyhetene kom det stadig meldinger om flommen. Den ble oppgradert fra 5-årsflom til 20-årsflom.

Vi reiste inn i fjellet for å sjekke hytta. Like bortenfor hadde bekken funnet seg nytt løp og gravd over veien. Veien var helt borte i 2-3 meters lengde. Og det var mye vann. Sjøen var full og det flommet over campingplassen like ved.

I dag, lørdag, har det fortsatt å regne litt av og til. Flommen er på retur de fleste stedene men skadene er store. I skrivende stund står regnmåleren på 100,5 mm. Det betyr at det har kommet 58,5 mm nedbør på de siste to døgnene.

Håret mitt tåler ikke vått vær. Jeg har fått krøller av den høye luftfuktigheten. Jeg ønsker meg glatt hår, men innser at det er et luksusproblem.

Her er noen bilder fra fjellet. Du ser at vannet har gravd over veien.

Campingplassen var litt fuktig…

Her ser vi et oversiktsbilde av en annen bekk. Du ser bekkeløpet og at den har gått litt utover breddene.