Jeg var på butikken. Nærbutikken min er en liten Joker-butikk der alle kjenner alle. Det vil si, de som jobber der kjenner nok alle. Jeg kjenner alle som jobber der, men ikke alle de andre kundene.
Vanligvis er det ikke så mye folk i denne butikken. Køen er sjelden lang (unntatt før jul og påske, da går jo folk helt av hengslene). Man må, kort sagt, nesten aldri stå og vente.
Så var jeg på butikken, som sagt. Og i det jeg hadde fått med meg alt som sto på handlelista, pluss litt til, gikk jeg mot kassa. Da oppdaget jeg at det sto en liten gammel dame foran meg. Kassadamen (ja, jeg kjenner henne, men jeg legger jo ikke ut navn her) slo inn varene hennes. Det var ikke så mye. Jeg stilte meg i kø.
Da gikk den lille gamle damen sin vei. Uten å betale. Kassadamen så på meg, himlet litt med øynene og trakk på skuldrene med en noe oppgitt mine. En like gammel mann, antagelig den lille gamle damens ektemann, sto og puttet varene i en pose. Det varte og det rakk.
På Joker-butikken her har de bare en kasse. Derfor var det ikke noe alternativ for meg å gå i en annen kassakø. Det finnes ikke en annen kassakø. Så jeg sto der jeg sto. Jeg fant meg et blad og begynte å lese.
Den lille gamle damen kom tilbake med et kort. Kassadamen slo det inn og forlangte penger. “Det blir 148 kroner takk.” (Neida, jeg husker ikke summen, jeg fant på et tall i farten.) Men så viste det seg at den lille gamle damen hadde fått feil kort. Butikksjefen ble nå tilkalt for å hjelpe til med å finne riktig kort. Dette greide de til slutt.
Jeg trippet litt nå. Ungene mine var alene hjemme, og jeg skulle jo bare en kjapp tur på butikken. Jeg hadde nå tilbrakt lenger tid i kassakø enn med å handle.
Det viste seg at det riktige kortet ikke kostet akkurat like mye som det gale kortet. Kassadamen måtte derfor slå ut det gamle kortet, og så slå inn det nye. Igjen forlangte hun penger. Den lille gamle damen tok seg god tid med å putte kortet inn i konvolutten, for så å putte konvolutten opp i mannens pose. Før hun fikk frem lommeboka og begynte å finne fram penger.
Hun måtte spørre om igjen hvor mye hun egentlig skulle betale. Jeg kokte av utålmodighet, men omsider var det min tur. Og jeg var ute av døra før den lille gamle og hennes mann…
Trøsten får være at jeg fikk noe å skrive om ;-). Som regel har jeg god tid og gjør meg ikke noe av å stå å vente, men jeg syns det er litt kjipt når ungene er alene hjemme og jeg vet at de venter på meg…
Oi oi oi, jeg vet nøyaktig hvordan du følte det, og du har min dype medfølelse:-D. Ps: de er svoger og svigerinne, ikke mann og kone;-). (nei, var ikke der, men har sett den situasjonen gjentatt litt for ofte, og ser det for meg….).