Blog Image

Livet på Skogen

Om bloggen

Her finner du litt om hvordan hverdagslivet vårt arter seg.

Engelskmenn, høflighet og køkultur

Ferie Posted on Mon, July 11, 2011 23:42

Vi har vært på ferie. I Bergen. Vi skulle opp på Ulriken, det må man jo som turist i Bergen. Da måtte vi ta en buss til taubanens startpunkt. Vi sto og ventet, og havnet midt i en flokk med briter.

Nå har jeg alltid hørt at briter er så høflige, og har så god køkultur. Pøh! Ikke de vi støtte på, i hvert fall. Da bussen kom, flokket de seg ved døra før bussen fikk stoppet. En kvinne med et agressivt utseende og hennes fårete mann, de sto bak oss, bestemte seg for å være først. Jeg hørte kvinne si: “Vi skal først inn på den bussen!”

(Hun sa selvsagt ikke det, hun snakket engelsk, men jeg forsto det og det var dette det betydde. Jeg foretrekker å skrive norsk.)

Så brøytet hun seg, med mannen på slep, bort til bussdøra. Bussdøra var av den typen som slår litt utover og bakover. Bussjåføren så fortvilet ut, og prøvde å rygge. Det fikk han ikke til, for kvinnen, mannen og resten av flokken fulgte etter. Vi nordmenn, enkel skapninger uten køkultur, sto der vi sto på busslomma. Og ventet.

Omsider ble døra åpnet og britene kjempet seg inn i en eneste mølje. Og så kom alle sammen ut igjen. Bussen var nemlig temmelig full, og de skulle gå bak og finne trappa opp til andre etasje. Da det ble plass gikk vi på. Først min mann, så de tre ungene, så jeg. Mannen min skulle betale foross. Mens vi sto der, to av ungene i busstrappa, kom den agressive kvinnen tilbake. “Kom deg innpå,” freste hun til sin fårete utseende mann. Så brøytet de seg uten videre forbi ungene, tråkket på noen tær og sikret seg de to siste sitteplassene.

Køkultur? Høflighet? Det er mulig at disse ikke er representative for det britiske folk. Jeg håper jo egentlig det. Jeg syns de var gresselig uhøflige, og køkultur hadde de i hvert fall ikke.



Hverdagsliv Posted on Mon, July 11, 2011 23:34

Jeg var på butikken. Nærbutikken min er en liten Joker-butikk der alle kjenner alle. Det vil si, de som jobber der kjenner nok alle. Jeg kjenner alle som jobber der, men ikke alle de andre kundene.

Vanligvis er det ikke så mye folk i denne butikken. Køen er sjelden lang (unntatt før jul og påske, da går jo folk helt av hengslene). Man må, kort sagt, nesten aldri stå og vente.

Så var jeg på butikken, som sagt. Og i det jeg hadde fått med meg alt som sto på handlelista, pluss litt til, gikk jeg mot kassa. Da oppdaget jeg at det sto en liten gammel dame foran meg. Kassadamen (ja, jeg kjenner henne, men jeg legger jo ikke ut navn her) slo inn varene hennes. Det var ikke så mye. Jeg stilte meg i kø.

Da gikk den lille gamle damen sin vei. Uten å betale. Kassadamen så på meg, himlet litt med øynene og trakk på skuldrene med en noe oppgitt mine. En like gammel mann, antagelig den lille gamle damens ektemann, sto og puttet varene i en pose. Det varte og det rakk.

På Joker-butikken her har de bare en kasse. Derfor var det ikke noe alternativ for meg å gå i en annen kassakø. Det finnes ikke en annen kassakø. Så jeg sto der jeg sto. Jeg fant meg et blad og begynte å lese.

Den lille gamle damen kom tilbake med et kort. Kassadamen slo det inn og forlangte penger. “Det blir 148 kroner takk.” (Neida, jeg husker ikke summen, jeg fant på et tall i farten.) Men så viste det seg at den lille gamle damen hadde fått feil kort. Butikksjefen ble nå tilkalt for å hjelpe til med å finne riktig kort. Dette greide de til slutt.

Jeg trippet litt nå. Ungene mine var alene hjemme, og jeg skulle jo bare en kjapp tur på butikken. Jeg hadde nå tilbrakt lenger tid i kassakø enn med å handle.

Det viste seg at det riktige kortet ikke kostet akkurat like mye som det gale kortet. Kassadamen måtte derfor slå ut det gamle kortet, og så slå inn det nye. Igjen forlangte hun penger. Den lille gamle damen tok seg god tid med å putte kortet inn i konvolutten, for så å putte konvolutten opp i mannens pose. Før hun fikk frem lommeboka og begynte å finne fram penger.

Hun måtte spørre om igjen hvor mye hun egentlig skulle betale. Jeg kokte av utålmodighet, men omsider var det min tur. Og jeg var ute av døra før den lille gamle og hennes mann…