Som nevnt var vi i Oslo i helga. Lørdag formiddag kom også vår yngste datter og svigersønn en tur. Vi gikk på 22. juli-senteret.
Det var helt grusomt.
Visst var det interessant. Visst er det viktig å ta vare på historien. Det er viktig å formidle dette, ikke minst med tanke på å forhindre at noe slikt skal skje igjen.
Men det var helt grusomt.
Vi har vært en helg i Oslo. Lørdag kveld var min mann og sønn på konsert. Jeg hadde ikke billett, og tilbrakte kvelden først på shopping (i omtrent 10 minutter, som jeg pleier), deretter foran tv-en på hotellrommet. Så fant jeg ut at jeg skulle gå ned i lobbybaren og sitte der og se på folk.
Det var nesten ikke folk der da jeg kom ned. En mann i 50-åra, ei ung dame i 20-årene og bartenderen.
Mannen var høyrøstet og snøvlete og snakket bred dialekt. Fra mine hjemtrakter, faktisk. Han klaget og survet og opplyste alle om at han hadde blitt kastet ut av Oslo Spektrum fordi han hadde for høyt lydnivå. Jeg hadde lyst til å si at han hadde for høyt lydnivå for denne baren også, men jeg turte ikke.
I stedet stilte jeg meg ved bardisken. Bartenderen kom umiddelbart bort og lurte på hva jeg ville ha. Jeg hadde ikke lest på drinkkartet, så jeg var litt vag. Også det typisk meg:
-Kan jeg få en alkoholfri drink som ikke er for søt?
Jeg så panikken i øynene hans i det ordet “alkoholfri” kom ut av munnen min. Og det fikk meg til å lure: Hvorfor er det så utrolig vanskelig å lage alkoholfrie drinker? Lærer de ikke det på bartenderskolen?
Hvis jeg har vondt i halsen, må jeg svelge hvert 20. sekund bare for å sjekke at det fortsatt gjør vondt.
Er det flere enn meg som har det slik?
Det er fredag ettermiddag. Jeg har sendt elevene hjem eller på SFO, og nå skal jeg ta helg.
Det tikker inn en sms på mobilen. Det viser seg å være fra hovslageren. “Kommer i ettermiddag” står det. Jeg sukker litt. Jeg er sliten etter uka og har vondt i benet, men hestene trenger vintersko og det er like greit å få det unnagjort. Og dessuten er hun veldig hyggelig, så når hun kommer blir det både prat og latter mens hun jobber.
Jeg rigger opp en ekstra arbeidslampe for at hun skal få bedre lys. Nærmeste stikkontakt er i fjøset. Og når jeg kommer inn, da våkner sauene! Mannen min er borte, de har ikke fått kveldsmaten sin og de sier ganske tydelig fra om at nå er det på tide. Jeg ignorere dem, stenger døra så godt det lar seg gjøre (det ligger en ledning der) og tenker at jeg skal ta det etterpå.
Og det gjør jeg. Da hestene har fått nye sko, tusler jeg inn i fjøset. Jeg tar av meg ullgenseren først, da. Du utvikler utrolig mye mer varme når du lemper høy til et par hundre sauer enn når du står rolig rett opp og ned og ser på at hovslageren jobber mans du holder i grima til en hest.
Jeg ser etter om det finnes noen lister over hvor mye mat sauene skal ha. Det gjør det ikke. Det er ikke lenge siden de kom inn fra beite, så det er ikke laget lister ennå.
Jaja, tenker jeg, hvor vanskelig kan det være? Det er sauer som skal ha mat, det er ikke kjernefysikk. Så jeg begynner med kraftfor. De er så ivrige at de nesten står og hopper. Jeg gir dem 3/4 bøtte til hvert forbrett, og håper at det ikke er alt for lite.
Så går jeg i gang med høyet. Det er fortsatt tidlig på høsten, så høytørka er helt full. Det betyr at jeg ikke kan bruke grabben for å dra fram høy, jeg må gjøre det manuelt med ei krafse.
Hva kan jeg si? Annet enn at jeg helt klart må bli flinkere til å trene armmusklene mine. Jeg legger fra meg krafsa og griper en høygaffel. Litt og litt skyver og bærer jeg høyet inn på det første forbrettet. På en av turene ser jeg plutselig en sau som har blitt lei av å vente. Han (det var en av værene) har hoppet ut av bingen og står nå på forbrettet og spiser, fornøyd og glad. Tror jeg da. Sauer ser nokså uutgrunnelige ut. Jeg får geleidet den villfarne tilbake i riktig binge og fortsetter med foringa.
Det er nokså begivenhetsløst. Omsider blir jeg ferdig, og rydder opp etter skoing av hester. Jeg setter arbeidslampa på plass og koster etter oss. Så går jeg inn, setter meg i sofaen og ringer min mann. Han er på vei hjem.
“Du trenger ikke tenke på fjøset,” sier jeg med dårlig skjult stolthet. “Jeg har foret.” Han virker mye mindre imponert enn jeg kunne ønsket meg. Jeg sitter i sofaen og er svett og han er i et område med veldig dårlig mobildekning, så i stedet for å sitte og høre på svar som “… Allo… ører…. meg?” går jeg i dusjen.
Når mannen min kommer hjem sier jeg at jeg er redd jeg ga sauene litt lite mat. Jeg beskriver mengden og han ler. De har fått nesten dobbelt så mye som de skulle hatt.
Far i huset er bortreist noen dager, og det betyr at mor må fikse ting sjøl. Mor, det er meg det. Og i dag har jeg fikset. Helt alene, etter jobb.
Jeg dro på butikken og kjøpte nye lyspærer til stekeovnen, og da jeg kom hjem byttet jeg lyspærer i stekeovnen. For de som satt der fra før hadde gått, og det var helt mørkt inni der. Noe som gjør det vanskelig å se om maten er ferdig, selv om du åpner døra.
Det ble lys i stekeovnen.
Så skulle jeg inn i safen, men den nektet å la seg låse opp selv om jeg var 100% sikker på at jeg brukte rett kode. Men så kom jeg på at kanskje den trenger et nytt batteri, så da skiftet jeg batteri i låsen og håpet inderlig at det ikke ville føre til at låsen ville tilbakestille seg til fabrikkoden. For fabrikkoden, den har vi tatt vare på. Inni safen. Det er det tryggeste stedet.
Jeg kom meg inn i safen.
Nå føler jeg meg flink.
I dag er det 16 år siden jeg ble mamma for tredje og siste gang. Det er litt rart, for det føles ikke som om det er så veldig lenge siden, samtidig som det føles som om han, sønnen min, alltid har vært der.
Jeg laget en sånn babybok til alle barna da de var små. I dag åpnet jeg den boka og så på bildet som ble tatt for 16 år siden. Det aller første bildet. En nyfødt baby, så utrolig nydelig og så bitteliten.
I dag hentet jeg ham på toget da han kom hjem fra skolen. Han er omtrent tjue centimeter lenger enn meg, veslegutten min. For 16 år siden kunne jeg holde ham på armen og han var ikke lenger enn underarmen min.
Han er helt fantastisk.
