I dag skulle vi begynne med felles møte for alle klokka åtte. Jeg har ti-tolv minutter å kjøre til jobb. Plusser vi på fem minutter til å ta av seg jakka og finne en kopp te, så er vi oppe i femten til sytten minutter.

I dag kom jeg meg ut av døra klokka 07.39, altså vil jeg påstå at jeg hadde nokså god tid. Da fikk jeg meg en liten overraskelse, for rett utenfor garasjeporten sto en Bring-bil. En lastebil. Ca en og en halv meter fra garasjeporten, parkert på tvers slik at ingen, på noen som helst måte, skulle kunne smyge seg ut der med en bil og kjøre til jobb.

En mann sto bak Bring-bilen. Han var skikkelig blid, hyggelig og pratsom. (Jeg er ikke alltid pratsom og blid om morgenen, men jeg tar meg kraftig sammen av og til.)
“Hei!” nærmest jublet han. “Det er folk oppe her, ja! Jeg var redd jeg vekket hele huset, jeg, da jeg kom så tidlig!”

“Nei,” svarte jeg, litt mindre jublende enn ham. “Jeg skal på jobb klokka åtte. Det er jo ganske vanlig det…”

“Ja, det er jo slik det er!” sa mannen. “Ja, jeg har altså en pakke til Ingar jeg. Bor han her?”

“Ja, det er mannen min,” sa jeg og så på at mannen bukserte ut en diger kasse. Nå øynet jeg håp om at han skulle lempe ut kassa og flytte bilen sin, så jeg kunne komme meg på jobb.

“Ja, jeg står kanskje i veien for deg?” sa mannen og stoppet opp med det han drev med. “Ja, det var ikke meningen det altså!”

“Ja, du gjør jo det,” sa jeg. “Jeg skal jo som sagt på jobb. Men du har da vel ikke tenkt å slå deg til her så lenge du?”
Jeg hadde jo tenkt at denne bemerkningen skulle få ham til å lempe av den kassa og komme seg videre, men dessverre hadde den motsatt virkning. Mannen lo litt av det han oppfattet som humor, og så rettet han seg opp og slo ut med hånda i en feiende bevegelse.
“Nei, men det er jo så vakkert her! Den utsikten dere har da! Oi, men jeg er kanskje i veien for deg jeg?”

“Ja,” sa jeg. Nå hadde jeg brukt opp mine nokså sparsomme diplomatiske evner, og begynte dessuten å bli litt stressa for at jeg skulle komme for sent på jobb. Men endelig lempet han kassa av.

“Ja, den kan bare stå her eller?” spurte han. “Ja, forresten,” (han begynte nesten alle setningene sine med ja) “jeg må se hva jeg har levert. Du skjønner, vi kjører både for Bring og Schenker og Toten Transport.” Han ga seg til å granske etikettene på kassa.
“Ja, jeg står kanskje i veien for deg jeg?” sa han igjen. Så så han vel kanskje noe i kroppsspråket mitt som fikk ham til å kjappe seg bittelittegranne.
“Ja, jeg kan bare flytte bilen først jeg, så kan jeg ta bilde av denne etiketten etterpå,” sa han. Og endelig, halleluja! flyttet han bilen!

Jeg rakk jobben. Så vidt. Og takket være noen andres forsinkelse, så rakk jeg til å med å finne meg en kopp te. Vi begynte møtet 08.10.