Livet på Skogen

Jeg vil gjerne få ønske alle lesere av denne bloggen et riktig godt nytt år. Jeg håper 2025 blir akkurat så bra som dere fortjener. For folka mine vil det si helt fantastisk.

Jeg vil gjerne tilegne dere dette blogginnlegget. Folka mine, familien og vennene mine, de jeg er glad i her i verden. Dere vet selv hvem dere er. Dere som er der, både når det går bratt oppoverbakke og når vi seiler ned igjen. Både når føret er glatt og man sklir rundt uten helt å vite hvordan det går, og når man har bedre fotfeste.

Dere er nydelige. Dere er gode å ha. Jeg er uendelig takknemlig for å ha dere i livet mitt, hver og en av dere. Og igjen, jeg håper 2025 vil gi dere gode dager, mye glede, latter og samvær med venner og familie på alle kanter, ferie og fritid men også jobb og utvikling.

… det er å gjøre andre glad, skrev vi i minnebøkene da vi gikk på barneskolen. Nå nærmer det seg jul, og jeg går all in og jobber på for å glede kollegene mine.

Jeg begynte med en snill og morsom og dyktig kollega som underviser i – blant annet – matematikk på ungdomsskolen. Han fikk et litt nerdete julekort av meg. Han ble kjempeglad, og jeg fikk en skikkelig bamseklem. Da ble jeg også glad. Samme dag fikk jeg forreste TO komplimenter av han jeg kaller nabokollegaen. Han underviser trinnet over mitt og har klasserom vegg i vegg. Det første var for en syntetisk og nokså glorete julekjole jeg hadde på meg. Tenk julegenser i tynn akryl, bare kjole. Det andre var for rideskjørtet mitt. Ettersom jeg ikke har hest, så bruker jeg det som utebukse.

I dag tok jeg med seks bittesmå pepperkakehus og kort, og ga et til hver av de andre på teamet mitt. Jeg var først ute i dag, så jeg la kortene og pepperkakehusene på pultene deres. Anonymt, men jeg ble fort avslørt. Så da fikk jeg klem av en kollega, og hyggelige kommentarer og smil fra andre. Og da ble jeg glad. En av kollegene kjørte i seg hele pepperkakehuset i første friminutt (det var bittelite, altså), og sa vel noe sånt som Mhjemmmmemmbaktmm og? Jeg smiler når jeg skriver dette.

Jeg har verdens beste kolleger.

På engelsk. Om månedene og hvor mange dager de har.

Thirty days has September,
April, June, and November,
All the rest have thirty-one,
But February’s twenty-eight,
And July has about four.

I dag ble jeg fortalt at barnebarnet hadde fortalt i barnehagen at Bjarne spiser ekorn. Og det gir jo helt mening for oss, men i ettertid slo det meg: Hva tenkte de voksne når de hørte det?

Visste de egentlig at Bjarne slett ikke er en gutt, heller ikke en mann, men en katt?

Høsten er her igjen. I dag, 27. august, var det rim på gresset da jeg gikk ut av døra for å dra til jobb. I dag tidlig snakket et par av kollegene mine om at de hadde skrapt is fra bilene. Det gjorde ikke jeg. Vi har garasje.

Elevene har begynt på skolen igjen, og nå har vi kommet så langt at vi kan si at vi er i gang med skoleåret. Timeplanen har (nesten) satt seg i hodet. (Kremt. Forrige skoleår lærte jeg den i mai…) Det er fint å treffe elevene igjen, og ikke minst kollegene.

Men sommerferien gir en deilig frihet som jeg også savner nå, selv om det er helt greit å komme tilbake til hverdagen.

Og når jeg kjører bilen ut av garasjen og ned bakken står regen på low.

Kattedoen var full. Eller, det var lite sand igjen, men mye av andre ting, så jeg tok hele greia med ut og tømte den og spylte den ren med hageslangen. Fornøyd gikk jeg inn igjen og bestemte meg for å støvsuge rundt og under og ved der den vanligvis står, før jeg satte den på plass igjen.

Som tenkt så gjort. Så la jeg merke til at kattenes klatrestativ også kunne trenge å bli støvsuget, så jeg byttet til møbelmunnstykke på støvsugeren og gikk i gang. Da jeg hadde jobbet meg oppover la jeg merke til at veggen bak klatrestativet hadde en stor rød flekk.

Jeg dro klatrestativet fram og hentet kåneforlengeren ( BEKVÄM Trappestige, hvit – IKEA ) , en bøtte varmt vann og en mikrofiberklut. Så klatret jeg opp for å se på flekken og vaske den bort.

Det var blod. Og det var ikke bare en flekk, det var smurt utover rett bak der klatrestativet hadde stått, og i tillegg var det bloddråper videre bortover og også på bildet av barnebarnet som henger en meter lenger bort. Det var også bloddråper den andre veien, helt bort til et vindu og nedover langs vinduslisten.

Jeg vasket blodet fra bildet, listen og veggen. Først etterpå slo det meg at dette minnet om et åsted for en kriminell handling. Og jeg hadde akkurat fjernet alle bevis.

Men nå er bildet, veggen og listen rene.

Min mann og jeg fikk lyst på junkfood etter en lengre kjøretur, så vi svingte innom en kjent sjappe. Jeg måtte også tilfeldigvis på toalettet, så jeg sa: “Jeg vil ha en enkel hamburger, en cola zero og en liten pommes frites.” Så gikk jeg mot toalettene.

Det som var ledig var handikaptoalettet, og jeg gikk dit. Da jeg hadde sittet der en stund skulle jeg gripe toalettpapiret, det vil man jo gjerne. Jeg lette febrilsk, kikket rundt meg og tenkte NEEEI! Men så oppdaget jeg det. En sånn stor, rund greie med en kjemperull inni. Den var festet på veggen.

Jeg er ikke handikappet. Jeg sitter ikke i rullestol, jeg går ikke på krykker og jeg har ikke problemer med førligheten.

Men toalettet sto temmelig langt unna veggen, og det ble vanskelig å få tak i papiret. Til alt overmål hang enden på en måte inni den boksen, så jeg måtte strekke hånda litt opp inni der for å få tak. Jeg klarte det ved å lene meg så langt over mot høyre som overhodet mulig uten å ramle av toalettet. Jeg måtte støtte meg ved å sette høyre ben ut og til siden så langt det gikk. Med fingertuppene klarte jeg akkurat å få tak i papiret. Så spente jeg fra med høyre ben mens jeg strammet musklene i midjen og kom meg tilbake i normal oppreist sittestilling.

Og det er ikke første gang jeg har opplevd liknende løsninger på handikaptoalettet. Så jeg lurer jo litt: Er ikke dette egentlig toaletter som er -bør være- tilrettelagt for folk med funksjonsnedsettelser? Bør man ikke da tenke at slike ting som dopapir bør være lett tilgjengelig? Eller er det egentlig nok med håndtak på siden av toalettet og ekstra plass i rommet?

PS. På jobb har vi handikaptoalett. Der er dopapiret hengt på håndtaket som tilhører toalettet. Enkelt og praktisk.

Det er mai. Flaggdagene kommer tett som hagl, på rad og rekke. Samtidig er det lamming, så mannen i huset tilbringer de fleste av døgnets timer i fjøset. Kona, det vil si jeg, skulle derfor heise flagget denne vakre søndagen i mai.

Sola skinte, klokka var åtte (jeg hadde sjekket flaggreglene) og jeg tenkte: Hvor vanskelig kan det være? Egentlig tenkte jeg ikke det. Jeg har heist flagget før. Det er ikke rakettforskning. Det er et flagg, liksom. Og vi har karabinkroker på flaggstangsnora.

Jeg løsnet flaggstangsnora fra kroken på flaggstanga der vi binder den fast. Det blåste. Til å være i denne lille fjellbygda, omgitt av fjell og skog, blåste det faktisk ganske mye.

Snora var snurret et par ganger rundt flaggstanga. Jeg vet at jeg kunne ha stått stille og snurret den tilbake ved å flytte den fra hånd til hånd på baksiden av stanga, men den ene hånda mi var full av et digert flagg. Flagget skal ikke berøre bakken. Så jeg holdt fast i snora og gikk rundt flaggstanga mens jeg kikket opp for å sjekke at jeg gikk riktig vei og riktig antall runder.

Passe svimmel gikk jeg nå løs på neste etappe av Prosjekt Flaggheising. Jeg festet flaggets kroker i karabinkrokene på flagget, og mens jeg fortsatt holdt flagget godt over venstre arm, delvis klemt mot kroppen (men ikke for hardt. Jeg ville jo ikke bli med opp heller) begynte jeg å heise. Flagget foldet seg ut, og vips, tok vinden tak i det.

Jeg ble umiddelbart hyllet inn i flagget. Det blåste liksom på begge sider av meg samtidig. Jeg kjempet for å finne ut av hvilken retning jeg skulle dra for å finne veien ut av det, alt mens jeg klamret meg til snora. Så kom jeg meg løs.

Nå var flagget på feil side av snora. Og her må jeg nesten forklare litt: Flaggstangsnora er ikke en snor, men to. Det vil si, det er en lang snor som ligger dobbelt og som går gjennom en trinse på toppen av flaggstanga. Og nå hadde flagget viklet seg sånn at de to snorene satt liksom fast i hverandre, og det var bortimot kul umulig å få flagget opp. Jeg kavet for å få tak i det med venstre hånd, mens den høyre tviholdt på snora. Så fikk jeg omsider snurret det (flagget altså) til, sånn at det var på rett side av snora.

Jeg begynte å heise flagget. Vinden hadde godt tak i det nå, og det gjorde at det var temmelig tungt å dra, men jeg sto på. Omsider var flagget oppe. Jeg snurret snora et par ganger rundt flaggstanga (denne gangen hadde jeg begge hender ledig, så jeg sto bare der og brukte hendene bak flaggstanga) og så knøt jeg det fast. Jeg sikret det med tre knuter og håpet at det holdt.

Så kikket jeg fornøyd ned til naboen. Det viktigste er ikke å vinne, men å slå naboen. Og det gjorde jeg. Vårt flagg var oppe før hans.