Det er mai. Flaggdagene kommer tett som hagl, på rad og rekke. Samtidig er det lamming, så mannen i huset tilbringer de fleste av døgnets timer i fjøset. Kona, det vil si jeg, skulle derfor heise flagget denne vakre søndagen i mai.
Sola skinte, klokka var åtte (jeg hadde sjekket flaggreglene) og jeg tenkte: Hvor vanskelig kan det være? Egentlig tenkte jeg ikke det. Jeg har heist flagget før. Det er ikke rakettforskning. Det er et flagg, liksom. Og vi har karabinkroker på flaggstangsnora.
Jeg løsnet flaggstangsnora fra kroken på flaggstanga der vi binder den fast. Det blåste. Til å være i denne lille fjellbygda, omgitt av fjell og skog, blåste det faktisk ganske mye.
Snora var snurret et par ganger rundt flaggstanga. Jeg vet at jeg kunne ha stått stille og snurret den tilbake ved å flytte den fra hånd til hånd på baksiden av stanga, men den ene hånda mi var full av et digert flagg. Flagget skal ikke berøre bakken. Så jeg holdt fast i snora og gikk rundt flaggstanga mens jeg kikket opp for å sjekke at jeg gikk riktig vei og riktig antall runder.
Passe svimmel gikk jeg nå løs på neste etappe av Prosjekt Flaggheising. Jeg festet flaggets kroker i karabinkrokene på flagget, og mens jeg fortsatt holdt flagget godt over venstre arm, delvis klemt mot kroppen (men ikke for hardt. Jeg ville jo ikke bli med opp heller) begynte jeg å heise. Flagget foldet seg ut, og vips, tok vinden tak i det.
Jeg ble umiddelbart hyllet inn i flagget. Det blåste liksom på begge sider av meg samtidig. Jeg kjempet for å finne ut av hvilken retning jeg skulle dra for å finne veien ut av det, alt mens jeg klamret meg til snora. Så kom jeg meg løs.
Nå var flagget på feil side av snora. Og her må jeg nesten forklare litt: Flaggstangsnora er ikke en snor, men to. Det vil si, det er en lang snor som ligger dobbelt og som går gjennom en trinse på toppen av flaggstanga. Og nå hadde flagget viklet seg sånn at de to snorene satt liksom fast i hverandre, og det var bortimot kul umulig å få flagget opp. Jeg kavet for å få tak i det med venstre hånd, mens den høyre tviholdt på snora. Så fikk jeg omsider snurret det (flagget altså) til, sånn at det var på rett side av snora.
Jeg begynte å heise flagget. Vinden hadde godt tak i det nå, og det gjorde at det var temmelig tungt å dra, men jeg sto på. Omsider var flagget oppe. Jeg snurret snora et par ganger rundt flaggstanga (denne gangen hadde jeg begge hender ledig, så jeg sto bare der og brukte hendene bak flaggstanga) og så knøt jeg det fast. Jeg sikret det med tre knuter og håpet at det holdt.
Så kikket jeg fornøyd ned til naboen. Det viktigste er ikke å vinne, men å slå naboen. Og det gjorde jeg. Vårt flagg var oppe før hans.
