Livet på Skogen

Jeg trenger seriøst å trene. Så en mandag kveld, da mannen min foreslo at vi skulle gå en tur, ble jeg med uten betenkningstid. Joda. Han foreslo at vi skulle gå opp på en nærliggende topp. Jeg aksepterte. Svigers hadde vært der for ikke lenge siden, og skrøt voldsomt av utsikten.

Jeg ante uråd da mannen min opplyste om at det var ca to timer. Så ante jeg mer uråd da vi diskuterte hvor vi skulle parkere. Jeg antok at vi skulle parkere bilen ved de gårdene som ligger omtrent ved foten av denne toppen. Men nei, ved den gamle skolen. Der skulle vi parkere. For da var det riktignok litt lenger vei opp, men mye slakere. Og sikkert en fin sti.

Jeg ble nå med. Og det var en sterk og fin sti. Til å begynne med. Til stien svingte mer og mer til venstre. Vi skulle til høyre vi. Så vi tok av fra stien og gikk. Derfra gikk alt nedover. Ikke bokstavelig, for vi gikk i oppoverbakke. Men billedlig talt. Vi gikk i mose, kratt og løs sand. Det er tungt. Innimellom var det såpass bratt at jeg måtte støtte meg med hendene i bakken.

Plutselig stoppet mannen. “Nå er vi kanskje oppe,” sa han. For en skuffelse. Vi sto midt i skogen. Så ikke noe annet enn trær. Ikke snurten av noe utsikt. Vi fant ut at vi nok ikke var på toppen likevel, så vi gikk videre. Oppover og oppover. Og dermed skjønner dere at vi ikke var på toppen, for når man er på toppen går det nedover. Til alle sider. Det gjorde det ikke her. Langt i fra.

Mannen min er i form. I motsetning til kona si. Han gikk og gikk med maskinmessig presisjon. Til slutt stoppet jeg ganske enkelt og krevde drikkepause. Han bar vannflaska. Han kom tilbake til meg med den. Han er snill også.

Omsider tuslet vi videre. Fremdeles ingen sti. Det vil si, vi krysset mange stier. Men ingen av dem gikk liksom helt i riktig retning. Men hvor var riktig retning?

“Nå ser jeg toppen,” sa mannen min. “Det tror jeg ikke noe på,” mumlet jeg. Jeg vet ikke om han hørte det. Men jeg hadde rett. Terrenget bare flatet ut bitte litte grann før det igjen gikk oppover.

Lårmusklene brant og dirret av smerte. Leggene var ikke noe problem, merkelig nok. Jeg går med gyngesko på jobb, kanskje det er derfor? Men omsider kjente jeg at jeg hadde fått nok. Jeg nektet å gå lenger. “Vi skal tilbake igjen også,” argumenterte jeg.

Mannen min aksepterte det. Nevnte jeg at han er snill? Og forståelsefull? Uansett, nå så han toppen og det var bare så lite igjen før vi var der. Jeg gjentok at jeg ikke gikk ett skritt videre. Jeg satte meg. Han fortsatte. Jeg snudde.

Jeg gikk langs kanten på skråningen for å finne stedet der vi hadde kommet opp. Det var noen veldig store steiner der. Jeg fant ikke stedet. Jeg snudde meg. Mannen min var forsvunnet mellom trærne. Han hadde bikkja, så jeg var alene. Men så skimtet jeg noe lyseblått. Ettersom jeg aldri har sett lyseblå elg, ble jeg ikke redd. Jeg skjønte at det var mannen min.

Nå skulle vi ned igjen. Han foran, jeg bak. Vi fant ikke igjen det stedet der vi hadde kommet opp, så vi bare gikk nedover. Og nedover.

I dalen hvor vi bor er det ei elv. Ei eneste elv. Den renner i dalbunnen (overraskelse, liksom!). Nå argumenterte mannen min med at uansett om vi ikke kom ned akkurat ved den gamle skolen, så ville vi komme ned til elva hvis vi bare fortsatte nedover. Og riksveien er like ved siden av elva, og da ville det bli lett å finne veien tilbake til bilen. Godt tenkt, egentlig.

Vi gikk og gikk, og plutselig traff vi en sti. Det var den vi hadde fulgt de første 500 metrene eller noe sånt! Jeg var imponert over mannens evner til å navigere, og ga uttrykk for dette. Han smilte beskjedent, og snart var vi tilbake ved bilen. Og jeg bestemte meg for at jeg aldri, ALDRI skal opp på den toppen der igjen. Ihvertfall ikke uten kart, kompass, telt, sovepose, nødproviant, mobiltelefon, nødradio og sånne raketter man sender opp når man er i havsnød.

Det var en gang tre små sauebukker. Strengt tatt var det bare to sauebukker, for den tredje var ei søye. De hadde en tøff start på livet. Tidlig i sin barndoms vår ble de tatt vekk fra sin mor og sine søsken. Bonden som eide dem ville ikke ha alt bryderiet med kopplam, så han puttet dem i en stamp og kjørte dem til Skogs.

De tre små sauene humpet og skranglet bak i bilen, men endelig var de nå framme. Der ble de båret ut av bilen og inn i et fremmed fjøs. Det fremmede fjøset var fullt av sauer som ropte og skrek til dem, så de tre bukkene Dahlen ble helt øre i de små ulne hodene sine.

Da menneskene hadde gått og alt hadde roet seg en smule, var det ei stor og tøff søye som tok ordet.

«Hvem er det som tramper i mitt fjøs?» breket hun, litt morskt.

«Det er bare meg, den lille søya Dahlen», sa den minste av de tre bukkene (som egentlig ikke var en bukk, men ei søye).

«Nå kommer jeg og tar deg, og stanger deg ned bakken og helt hematt!» truet søya.

«Hells Hematt,» breket den lille søya Dahlen, hun syntes ordspillet var ufattelig morsomt. Dette gjorde den store søya bare enda sintere, om mulig, så den lille skyndte seg å innta en offerrolle. Ung som hun var, så hadde hun lært at dette virket svært så avvæpnende på Bonden og Bondekona på hjemgården.

«Å, nei, vææl så snill, ikke stang meg,» pep hun med sin ynkeligste stemme. «Fol jeg el så liten og folsvalsløs jeg, og jeg spisel ikke høy en gang så jeg skal ikke konkullele med deg i matfatet.» Hun visste godt at hvis hun lot som hun ikke kunne si R, så virket hun liten og ufarlig.

«Vel vel,» brummet den store søya og henvendte seg til broren.

«Enn du, da, du ser ut som en bråkmaker. Hvem er du som kommer her og tramper rundt i fjøset mitt?»

«Jeg er bare den mellomste bukken Dahlen som skal til Skogen og gjøre meg fet,» sa den mellomste. Han hadde slikt godt grep om språket, han.

«Nå kommer jeg og tar deg, og stanger deg ned bakken og helt hematt!» truet den store søya.

«Å, nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg, ta heller broren min,» sa den mellomste. Han var kanskje flink med ord, men søskenlojalitet var han dårlig på. «For han er mye større enn meg og tramper mer!»

«Ja, okei da, greit nok,» brummet den store søya. Hun var litt sliten av disse masete småtassene nå.

Den største bukken Dahlen var en ordentlig friskus, og nå begynte han å sprette rundt i bingen.

«Hvem er det som tramper og bråker slik i fjøset mitt?» kjeftet den store søya. Hun hadde fått hodepine av å diskutere med de to minste.

«Det er bare meg, den største bukken Dahlen,» ropte den største. Han hadde ikke lært om forskjellen på innestemme og utestemme.

«Hvis du ikke er stille nå, så skal jeg stange deg ned bakken og helt hematt dit du kom fra,» truet søya.

Den største bukken Dahlen var en tøffing som gjennomskuet søya. Han skjønte at hun var en av dem som er store i kjeften, men som ikke tør å sette makt bak ordene.

«Bare kom du,» sa han. «Jeg er ganske hard i skallen sjøl, jeg. Vi skal vel se hvor fornøyd Bonden blir når du bryter deg ut av bingen!»

Og dermed var den store søya målbundet. De tre bukkene Dahlen levde lykkelig med melkeautomaten på Skogen, og ble så fete at de ikke orket å gå hjem igjen da sommeren kom. Og er ikke fettet gått av dem, så er det der ennå.

I dag: Hoppe tau.

Da jeg gikk på barneskolen (ja, det er lenge siden. Det var i forrige årtusen, faktisk.) hoppet vi masse tau. Slengtau var morsomst. For uninvidde: Slengtau er da et langt tau, det står et barn i hver sin ende og slenger (voksne kan også brukes til dette, hvis de lar seg overtale). De andre som er med, hopper. Tauet skal gå hele tiden og så må man hoppe inn, hoppe en stund og så hoppe ut igjen av buen. Alt skal selvsagt skje uten å komme nær tauet.

Rytme er viktig. Tauet må gå akkurat passe fort. Det må være akkurat passe stramt, slik at buen er nær bakken når tauet er nede og den må komme høyt nok til at den går over hodet på den som hopper når den er oppe.

Vi hoppet bare med ett tau. På amerikanske filmer har jeg sett unger hoppe med to tau samtidig, men det har jeg aldri prøvd.

Det finnes forskjellige regler man kan si mens man hopper, men vi hoppet for det meste etter et mønster vi kalte “klokka”. Da startet man på null(!) og hoppet så en, to tre, fire og så videre hopp til vi kom til tolv. Kom vi borti tauet måtte vi ta over og slenge. Da det ble vår tur igjen fortsatte vi der vi hadde tapt.

Da vi kom til tolv skulle vi hoppe ned igjen, dvs tolv, elleve, ti, ni og så videre. Men da måtte vi hoppe “på vranga”. Det vil si, vi måtte hoppe inn på “feil” side av tauet.

Det er lettest å hoppe inn i buen på den siden der tauet kommer ned og mot deg. “Vranga” var der tauet gikk opp fra bakken og mot deg. Det krevde en helt annen teknikk for å komme seg inn i buen.

Ungene på skolen her jeg bor hopper også masse tau. De hopper etter regler, de også, men for det meste hopper de noe de kaller “strømmen”. Da skal alle hoppe inn og ta ett hopp hver, og så ut igjen. Den neste skal hoppe inn umiddelbart etter den første, slik at det er et nytt barn som tar ett hopp hver gang tauet kommer ned. Så teller de hvor mange de greier før noen kommer borti tauet og bryter “strømmen”.

Vi hoppet også med korte tau, selvsagt. Da kunne man hoppe alene, også her med forskjellige regler man sa fram, eller to sammen. Den ene slengte tauet og hoppet, og den andre hoppet inn i buen og hoppet med en stund. Det vanskelig her var fordet første at man kommer temmelig tett sammen og man må virkelig samkjøre hoppinga ellers skjærer det seg. Det er også lett å få latterkrampe når man hopper slik, ansikt til ansikt. For det andre er det utrolig vanskelig å komme seg ut av buen igjen uten å komme nær tauet. Og hvis man kom borti tauet slik at alt stoppet opp så ble man temmelig upopulær ei stund.

For litt over ei uke sia røk flaggstangsnora. Tvers av. Jeg vet ikke hvorfor og hvordan. Den var av da jeg kom fra jobb, og det var elleveåringen som oppdaget det. Heldigvis hadde den røket temmelig langt nede, og begge endene hang slik at vi lett fikk tak i dem. Svigerfar og jeg knøt dem sammen igjen, og jeg ba mannen om å kjøpe ny snor på vei hjem fra jobb. Han kjøpte 26 meter.

I går, tirsdag, hadde jeg en time til overs. Jeg bestemte meg for å skifte snor. Dette hadde jeg tenkt lenge på, for slike ting må planlegges grundig. Jeg er en planlegger. Livet går lettere da.

Jeg hadde bestemt meg for å feste den nye snora i den gamle, og rett og slett dra den nye snora inn gjennom festene i toppen samtidig som jeg dro den gamle ut. Mannen mente at det var trangt, så å knyte dem sammen gikk ikke.

Jeg tok med nål og tråd ut. Den nye snora raknet og frynset seg opp. Jeg hentet fyrstikker, og ville smelte den i enden. Dessverre blåste det litt. Ikke mye, men akkurat nok til at det ble vanskelig å få tent fyrstikkene. Jeg snudde og flyttet på meg, og til slutt gikk det. Da jeg hadde smeltet enden på snora, lå det omtrent tjue fyrstikker igjen på plenen.

Det snødde, så jeg regnet med at faren for grasbrann var liten, selv om jeg slengte fyrstikkene i gresset.

Så grep jeg nål og tråd og skulle sy endene sammen. Den nye snora var myk og fin, men den gamle var stiv og hard og det var vanskelig å få nåla gjennom. Da jeg hadde greid det – såpass at jeg regnet med at det holdt – måtte jeg smelte endene på den gamle snora også.

Problemet lå i at hvis snorene falt fra hverandre, ville jeg dra ut den gamle snora og da ville jeg måtte ta ned flaggstanga for å få tredd i den nye snora. Og det å ta den ned var ille nok, men å få den opp igjen var verre. Det oppdaget vi da tenåringen skulle konfirmeres for noen år siden.

Men jeg forsøkte. Svigerfar kom til. Jeg dro i den gamle snora, og han holdt den nye og løste floker som oppsto. Så var skjøten opp ved festet. Det buttet imot. Jeg turte ikke dra, av redsel for at sytråden skulle ryke. Så vi dro hele greia ned igjen. Svigerfar fiklet litt med skjøten og jevnet det ut så godt han kunne. Vi prøvde igjen, og denne gangen gikk det.

Juhu!

Snart var skjøten nede, og jeg kuttet sytråden og takket svigerfar hjertelig for hjelpa. 26 meter med snor av akkurat nok. Så skulle jeg knyte på festene. Og nå oppdaget jeg at det burde jeg kanskje ha gjort først. Men nå var jo det for sent.

Jeg knøt på det ene festet, en metallring. Jeg måtte skjære den løs fra den gamle snora. Den hadde visst sittet der noen år. Så skulle jeg sette på karabinkroken, det andre festet. Men hvor langt unna ringen skulle den være?

Jeg la den gamle snora på bakken og målte. Så dro jeg i den nye snora og målte samtidig. Til slutt fant jeg stedet, sånn cirka. Hvordan skulle jeg få knytt på karabinkroken? Til slutt fant jeg løsningen. Jeg smatt flaggstangsnora dobbelt gjennom øyet på karabinkroken og så tok jeg kroken gjennom løkka. Den satt. Jeg dro litt prøvende i den. Den satt fortsatt. Jeg dro hardere. Den satt fast.

Meget fornøyd med meg sjøl heiste jeg snora på plass og knøt den i øyeskruen.

Jeg er i det filosofiske hjørnet i dag. Eller skal jeg si mimrehjørnet? Jeg tenker på barndommen, skoledagene og lekene vi lekte.

Den barneskolen jeg gikk på besto av mange bygninger. Det var to store, hvite, gamle hus, toetasjes, med klasserom, skolebibliotek og kontor. Så var det noe vi kalte gymbygget, der var det ett klasserom, gymsal selvfølgelig, og sløydsal og håndarbeidsrom. I tillegg til dette var det et dobygg. Det inneholdt toaletter. Jentedoen hadde inngang i den ene enden og guttedoen i den andre enden.

Vi hadde en asfaltert håndballbane, grusbane og store plener. Vi lekte masse. Nesten hele barneskoletida gikk med til lek, tror jeg.

På gymbygget var det omtrent fem meter med murvegg uten vinduer. Der kastet vi ball. Asfalten gikk helt inn til veggen, så den var som skapt for ballkasting. “Alle” hadde slike kompaktballer, små plastballer uten luft inni som spratt noe voldsomt. Det gjaldt å avpasse kraften. Vi kastet sjuerball mot veggen. Så vidt jeg husker var turene slik:

7- kastet sju ganger mot veggen og tok imot ballen uten at den gikk i bakken.

6- kastet seks ganger i veggen, lot ballen sprette en gang på tilbaketuren og tok imot.

5- kastet fem ganger slik at ballen først traff bakken, deretter spratt i veggen og så tok vi imot uten ballen traff bakken etter å ha truffet veggen. (Ble det forståelig tro?)

4- Vi kastet ballen i veggen ved å ta hånda under låret og så kaste i veggen og ta imot. Ballen skulle ikke treffe bakken.

3- Vi kastet ballen i veggen uten at den skulle treffe bakken. På første kast skulle vi klappe én gang før vi tok imot, så skulle vi klappe to ganger og til sist tre ganger.

(Og nå sliter jeg litt, men dette er slik jeg TROR resten var:)

2- Vi kastet ballen i veggen uten at den skulle treffe bakken, klappet bak på ryggen og foran kroppen før vi tok imot. To ganger, selvsagt.

1- Vi kastet ballen i veggen og snurret rundt en gang før vi tok i mot.

Det fantes sikkert mange varianter av denne leken. Det morsomme er at når man først begynner å tenke på slike ting, dukker det opp mer og mer. Jeg ser aldri barn kaste sjuerball nå for tida. Mulig det er fordi vi ikke har noen gode vegger de får lov å kaste mot? Eller fordi nye leker dukker opp og gamle fases ut? Skulle vært moro å være flue på (ytter)veggen på min gamle barneskole og sett hva og hvordan ungene leker der nå.

I dag har jeg vært i bryllup. Vel, nesten. Det var selvsagt den engelske arveprinsen William som giftet seg, og jeg var ikke der. For jeg var her, og det er ikke der. Men jeg greide å få sneket meg hjem fra jobb sånn litt før klokka to, så jeg fikk med meg balkongscenen. Det unge paret kom ut på balkongen og viste seg fram for folket, og de kysset. To ganger!

Hun var forresten helt nydelig i den mest fantastiske brudekjolen jeg noen gang har sett. Ryktene sier at den kjolen er veldig lik den Grace Kelly hadde da hun giftet seg med fyrst Rainier av Monaco, men da var ikke jeg født så det vet jeg ingenting om. Dessuten er Kate veldig pen, helt nydelig.

Jeg er rojalist, og jeg liker å se på pene og lykkelige brudepar. Og jeg liker å se de kongelige og rike gjestene med flotte kjoler. Det var forresten en del temmelig merkelige hatter å se i dette bryllupet. Spisse, rare og plassert nede i panna på kvinnene. Alt annet enn pent, og i tillegg temmelig upraktisk.

Nå kommer vielsen på NRK1, for n’te gang i dag. Jeg må stikke, jeg skal i Westminster Abbey en tur.

Jeg har hatt besøk av en god venninne i påsken. Dere vet, en sånn som man kan prate om alt med, men også holde munn sammen med. Hun ønsket seg sånn kjole som meg, og jeg sydde den til henne. NB! Traktoren er HENNES påfunn! Og forresten, selv om det ikke vises så godt er den svart med turkise detaljer.

Jeg har prøvd meg på heraldikk. Familiens yngste har oppdaget Narnia, og ønsket seg veldig et skjold med løve på. Nå hadde han et skjold, noe jeg kjøpte på Middelalderfestivalen for, tja, fire år siden eller noe, men det hadde ikke løve på seg. Bare en fransk lilje.

I desperasjon foreslo jeg å male over. Han tente på ideen tvert. Jeg hadde noe akrylmaling liggende, kjøpt på Europris, i fargene sølv, gull og bronse. Han valgte sølv skjold med gull løve på. Jeg mer enn antydet at en løve i bronse ville synes bedre, men det prellet av. Gull skulle det være.

Her er resultatet av min gull løve på sølvfaget bunn: