Livet på Skogen

Det var en gang tre små sauebukker. Strengt tatt var det bare to sauebukker, for den tredje var ei søye. De hadde en tøff start på livet. Tidlig i sin barndoms vår ble de tatt vekk fra sin mor og sine søsken. Bonden som eide dem ville ikke ha alt bryderiet med kopplam, så han puttet dem i en stamp og kjørte dem til Skogs.

De tre små sauene humpet og skranglet bak i bilen, men endelig var de nå framme. Der ble de båret ut av bilen og inn i et fremmed fjøs. Det fremmede fjøset var fullt av sauer som ropte og skrek til dem, så de tre bukkene Dahlen ble helt øre i de små ulne hodene sine.

Da menneskene hadde gått og alt hadde roet seg en smule, var det ei stor og tøff søye som tok ordet.

«Hvem er det som tramper i mitt fjøs?» breket hun, litt morskt.

«Det er bare meg, den lille søya Dahlen», sa den minste av de tre bukkene (som egentlig ikke var en bukk, men ei søye).

«Nå kommer jeg og tar deg, og stanger deg ned bakken og helt hematt!» truet søya.

«Hells Hematt,» breket den lille søya Dahlen, hun syntes ordspillet var ufattelig morsomt. Dette gjorde den store søya bare enda sintere, om mulig, så den lille skyndte seg å innta en offerrolle. Ung som hun var, så hadde hun lært at dette virket svært så avvæpnende på Bonden og Bondekona på hjemgården.

«Å, nei, vææl så snill, ikke stang meg,» pep hun med sin ynkeligste stemme. «Fol jeg el så liten og folsvalsløs jeg, og jeg spisel ikke høy en gang så jeg skal ikke konkullele med deg i matfatet.» Hun visste godt at hvis hun lot som hun ikke kunne si R, så virket hun liten og ufarlig.

«Vel vel,» brummet den store søya og henvendte seg til broren.

«Enn du, da, du ser ut som en bråkmaker. Hvem er du som kommer her og tramper rundt i fjøset mitt?»

«Jeg er bare den mellomste bukken Dahlen som skal til Skogen og gjøre meg fet,» sa den mellomste. Han hadde slikt godt grep om språket, han.

«Nå kommer jeg og tar deg, og stanger deg ned bakken og helt hematt!» truet den store søya.

«Å, nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg, ta heller broren min,» sa den mellomste. Han var kanskje flink med ord, men søskenlojalitet var han dårlig på. «For han er mye større enn meg og tramper mer!»

«Ja, okei da, greit nok,» brummet den store søya. Hun var litt sliten av disse masete småtassene nå.

Den største bukken Dahlen var en ordentlig friskus, og nå begynte han å sprette rundt i bingen.

«Hvem er det som tramper og bråker slik i fjøset mitt?» kjeftet den store søya. Hun hadde fått hodepine av å diskutere med de to minste.

«Det er bare meg, den største bukken Dahlen,» ropte den største. Han hadde ikke lært om forskjellen på innestemme og utestemme.

«Hvis du ikke er stille nå, så skal jeg stange deg ned bakken og helt hematt dit du kom fra,» truet søya.

Den største bukken Dahlen var en tøffing som gjennomskuet søya. Han skjønte at hun var en av dem som er store i kjeften, men som ikke tør å sette makt bak ordene.

«Bare kom du,» sa han. «Jeg er ganske hard i skallen sjøl, jeg. Vi skal vel se hvor fornøyd Bonden blir når du bryter deg ut av bingen!»

Og dermed var den store søya målbundet. De tre bukkene Dahlen levde lykkelig med melkeautomaten på Skogen, og ble så fete at de ikke orket å gå hjem igjen da sommeren kom. Og er ikke fettet gått av dem, så er det der ennå.

I dag: Hoppe tau.

Da jeg gikk på barneskolen (ja, det er lenge siden. Det var i forrige årtusen, faktisk.) hoppet vi masse tau. Slengtau var morsomst. For uninvidde: Slengtau er da et langt tau, det står et barn i hver sin ende og slenger (voksne kan også brukes til dette, hvis de lar seg overtale). De andre som er med, hopper. Tauet skal gå hele tiden og så må man hoppe inn, hoppe en stund og så hoppe ut igjen av buen. Alt skal selvsagt skje uten å komme nær tauet.

Rytme er viktig. Tauet må gå akkurat passe fort. Det må være akkurat passe stramt, slik at buen er nær bakken når tauet er nede og den må komme høyt nok til at den går over hodet på den som hopper når den er oppe.

Vi hoppet bare med ett tau. På amerikanske filmer har jeg sett unger hoppe med to tau samtidig, men det har jeg aldri prøvd.

Det finnes forskjellige regler man kan si mens man hopper, men vi hoppet for det meste etter et mønster vi kalte “klokka”. Da startet man på null(!) og hoppet så en, to tre, fire og så videre hopp til vi kom til tolv. Kom vi borti tauet måtte vi ta over og slenge. Da det ble vår tur igjen fortsatte vi der vi hadde tapt.

Da vi kom til tolv skulle vi hoppe ned igjen, dvs tolv, elleve, ti, ni og så videre. Men da måtte vi hoppe “på vranga”. Det vil si, vi måtte hoppe inn på “feil” side av tauet.

Det er lettest å hoppe inn i buen på den siden der tauet kommer ned og mot deg. “Vranga” var der tauet gikk opp fra bakken og mot deg. Det krevde en helt annen teknikk for å komme seg inn i buen.

Ungene på skolen her jeg bor hopper også masse tau. De hopper etter regler, de også, men for det meste hopper de noe de kaller “strømmen”. Da skal alle hoppe inn og ta ett hopp hver, og så ut igjen. Den neste skal hoppe inn umiddelbart etter den første, slik at det er et nytt barn som tar ett hopp hver gang tauet kommer ned. Så teller de hvor mange de greier før noen kommer borti tauet og bryter “strømmen”.

Vi hoppet også med korte tau, selvsagt. Da kunne man hoppe alene, også her med forskjellige regler man sa fram, eller to sammen. Den ene slengte tauet og hoppet, og den andre hoppet inn i buen og hoppet med en stund. Det vanskelig her var fordet første at man kommer temmelig tett sammen og man må virkelig samkjøre hoppinga ellers skjærer det seg. Det er også lett å få latterkrampe når man hopper slik, ansikt til ansikt. For det andre er det utrolig vanskelig å komme seg ut av buen igjen uten å komme nær tauet. Og hvis man kom borti tauet slik at alt stoppet opp så ble man temmelig upopulær ei stund.

For litt over ei uke sia røk flaggstangsnora. Tvers av. Jeg vet ikke hvorfor og hvordan. Den var av da jeg kom fra jobb, og det var elleveåringen som oppdaget det. Heldigvis hadde den røket temmelig langt nede, og begge endene hang slik at vi lett fikk tak i dem. Svigerfar og jeg knøt dem sammen igjen, og jeg ba mannen om å kjøpe ny snor på vei hjem fra jobb. Han kjøpte 26 meter.

I går, tirsdag, hadde jeg en time til overs. Jeg bestemte meg for å skifte snor. Dette hadde jeg tenkt lenge på, for slike ting må planlegges grundig. Jeg er en planlegger. Livet går lettere da.

Jeg hadde bestemt meg for å feste den nye snora i den gamle, og rett og slett dra den nye snora inn gjennom festene i toppen samtidig som jeg dro den gamle ut. Mannen mente at det var trangt, så å knyte dem sammen gikk ikke.

Jeg tok med nål og tråd ut. Den nye snora raknet og frynset seg opp. Jeg hentet fyrstikker, og ville smelte den i enden. Dessverre blåste det litt. Ikke mye, men akkurat nok til at det ble vanskelig å få tent fyrstikkene. Jeg snudde og flyttet på meg, og til slutt gikk det. Da jeg hadde smeltet enden på snora, lå det omtrent tjue fyrstikker igjen på plenen.

Det snødde, så jeg regnet med at faren for grasbrann var liten, selv om jeg slengte fyrstikkene i gresset.

Så grep jeg nål og tråd og skulle sy endene sammen. Den nye snora var myk og fin, men den gamle var stiv og hard og det var vanskelig å få nåla gjennom. Da jeg hadde greid det – såpass at jeg regnet med at det holdt – måtte jeg smelte endene på den gamle snora også.

Problemet lå i at hvis snorene falt fra hverandre, ville jeg dra ut den gamle snora og da ville jeg måtte ta ned flaggstanga for å få tredd i den nye snora. Og det å ta den ned var ille nok, men å få den opp igjen var verre. Det oppdaget vi da tenåringen skulle konfirmeres for noen år siden.

Men jeg forsøkte. Svigerfar kom til. Jeg dro i den gamle snora, og han holdt den nye og løste floker som oppsto. Så var skjøten opp ved festet. Det buttet imot. Jeg turte ikke dra, av redsel for at sytråden skulle ryke. Så vi dro hele greia ned igjen. Svigerfar fiklet litt med skjøten og jevnet det ut så godt han kunne. Vi prøvde igjen, og denne gangen gikk det.

Juhu!

Snart var skjøten nede, og jeg kuttet sytråden og takket svigerfar hjertelig for hjelpa. 26 meter med snor av akkurat nok. Så skulle jeg knyte på festene. Og nå oppdaget jeg at det burde jeg kanskje ha gjort først. Men nå var jo det for sent.

Jeg knøt på det ene festet, en metallring. Jeg måtte skjære den løs fra den gamle snora. Den hadde visst sittet der noen år. Så skulle jeg sette på karabinkroken, det andre festet. Men hvor langt unna ringen skulle den være?

Jeg la den gamle snora på bakken og målte. Så dro jeg i den nye snora og målte samtidig. Til slutt fant jeg stedet, sånn cirka. Hvordan skulle jeg få knytt på karabinkroken? Til slutt fant jeg løsningen. Jeg smatt flaggstangsnora dobbelt gjennom øyet på karabinkroken og så tok jeg kroken gjennom løkka. Den satt. Jeg dro litt prøvende i den. Den satt fortsatt. Jeg dro hardere. Den satt fast.

Meget fornøyd med meg sjøl heiste jeg snora på plass og knøt den i øyeskruen.