Det er den siste uka i mars. I helga stilte vi klokka, nå er det sommertid. Og det betyr, som alle vet, at vi stiller klokka en time fram. Og dermed må vi opp en time tidligere om morgenen.

Denne første mandagen etter at vi stilte klokka til sommetid skal jeg, mor, på kurs. Og kurset holdes Langt Unna og det starter klokka halv ni. Om morgenen, selvsagt. Rektor beregner en time og et kvarter til å kjøre dit. Og så fem minutter å gå på (og det trengs, tro meg). Dermed får vi den brutale beskjeden: Avreise fra skolen klokka 07.10.

Jeg setter vekkerklokka på 05.22. Da den ringer er jeg i koma. Jeg famler i mørket, får stoppet den grusomme pipinga (for vekkerklokker ringer egentlig ikke, de piper. Og min piper høyere og høyere og fortere og fortere jo lenger det går før jeg får slått den av). Og så sleper jeg meg i halvsøvne ut på badet.

Litt kaldt vann i ansiktet, klær på kroppen. Jeg sjangler ut på stua og fyrer opp. Ute er det -11 grader, og nå har det vært varmegrader så lenge at det føles brutalt urettferdig. Jeg vekker tenåringen, som skal ta 6-bussen tilbake til skolen og hybelen. Jeg spiser frokost. En kjapp skive ved kjøkkenbordet. Joda, jeg kunne sneket meg til et kvarter ekstra under dyna hvis jeg droppet frokosten, men jeg må ha mat om morgenen jeg. Dessuten hjelper ikke et kvarter ekstra. Overhodet ikke.

Jeg kjører tenåringen til bussen. Ingen har stilt klokka i bilen. Den viser 04.54 i det vi svinger ut gjennom grinda. Jeg grøsser litt. Kaldt. Glatt er det også. Bussen er presis. Jeg sitter i bilen og ser tenåringen gå på, så kjører bussen videre. Jeg sukker litt, setter bilen i gir og kjører hjem.

Der skifter jeg klær. Nå skal hestene slippes ut og fores. Jeg mumler “god morgen” i det jeg går inn stalldøra. Jeg har ikke krefter til å sprudle. De kikker på meg, noe forundret over hvor tidlig jeg er på’n. Jeg smetter inn på låven, henter et fange høy og bærer det ut. De får alltid frokost ute. Den hvite snapper en munnfull i det jeg passerer. Han virker irriterende morgenfrisk. Jeg får dem ut, og så rusler jeg inn. Jeg koker kakao, for begge ungene skal ha skidag i dag. Mannen min er opp og i ferd med å smøre ski. Jeg får helt kakaoen på termos, deretter forlater jeg familien. Ungene er så vidt stått opp.

Klokka er kvart på sju da jeg setter meg inn i bilen. Bussen skal gå ti over sju. Jeg kjører rolig og forsiktig til skolen, parkerer bilen og setter meg inn på bussen. Bussjåføren er blid og hilser: “God morgen!” Jeg kjemper fram et smil, og svarer “hei hei” eller noe slikt. Det er ikke en god morgen. Det er en altfor tidlig morgen, og jeg er stuptrøtt. Nå skal vi på kurs, og det er sommertid.