Bakgrunn for denne historien: Jeg skulle på do. Da jeg akkurat hadde fått satt meg ned, hørte jeg et bittelite mykt dunk. Jeg så meg rundt og oppdaget en edderkopp som hadde hoppet fra gulvlisten ned på gulvet, og nå hadde stø kurs rett mot toalettet. Og altså meg.

Jeg roser meg av å være tøff når jeg er sammen med dyr. Vi har både hund og katter. Sauer også. Jeg er ikke redd dem. Jeg er ikke redd hester heller. Men edderkopper er min svakhet her i livet, må jeg innrømme. Jeg blir fullstendig hysterisk.

Jeg visste at mannen min ikke var inne, så jeg ropte på katten mens jeg kledde på meg i full fart. Katten blåste en lang marsj i meg, mine rop om hjelp og edderkopper på do. Så jeg smelte igjen døra bak meg og løp inn på badet.

Senere på dagen hadde min mann og jeg omtrent denne samtalen:

Jeg (fortalte om hendelsen): “…Og jeg lurer på hvorfor vrimler av edderkopper på do?”

Han: “Vrimler?” (ler litt overbærende) “Vrimler, virkelig? Hvor mange edderkopper har du egentlig sett der?”

Jeg: “I år? To!”

Han: “To. To er ikke en vrimmel.”

Jeg: “Jo, når det er edderkopper er to en vrimmel.”

Han: “Vet du hvor mange edderkopper jeg har funnet i resten av huset?”

Jeg: “NEI. Og det vil jeg faktisk ikke vite heller.”

Så nå går jeg bare og tenker på at jeg bor i et hus hvor det vrimler av edderkopper i hele huset, ikke bare på do, og det synes jeg er ille å tenke på.