Bare en liten oppsummering av januar, så langt.
Varmegrader.
Kuldegrader.
Varmegrader.
Kuldegrader.
Varmegrader.
Kuldegrader.
Jeg kunne ha fortsatt, men dere tar poenget. Som et resultat av dette er hele gårdsplassen vår dekket av is. Jeg holdt på skrive god gammeldags holke, men det er ikke noe godt med den. Ikke er det gammeldags heller, for i gamle dager da JEG var ung hadde ikke klimaendringene slått inn og i januar var det alltid iskaldt og snø.
På riksveien forbi mitt barndomshjem var det sparkføre. Jepp, de hadde ikke begynt å salte veiene. På alle åkrer, plener og jorder var det snø. Vi ungene lekte oss på ski, på miniski eller med akebrett i bakkene. Vi tråkket løyper sjøl og var ute til det var mørkt. Omtrent som i sangen “Vi tenner våre lykter”. Barndomsidyll.
Jeg savner det. Jeg liker å være voksen, altså, jeg gjør det. Men jeg savner klimaet. Jeg savner å kunne kle meg godt og gå ut, og høre snøen som knirker under skoene mine. Jeg savner puddersnøen og skiføret.
For dere som ikke vet det: Miniski var korte, brede ski som vi stroppet fast til vinterskoene med reimer. De var omtrent en halvmeter lange og 15-20 cm brede. Vi smurte dem med stumper av stearinlys, ikke for å få feste men for å oppnå fart. Du kunne ikke gå på ski med dem, men de funket til å ake med. Så vi tråkket møysommelig sidelengs opp og ned til vi hadde laget en løype eller tre, vi bygget hopp og så lekte vi. Skiene var utrolig lette å svinge med, slik jeg husker det. Ikke var det noe problem å holde balansen heller.
Nå som jeg er eldre liker jeg best langrennsski. Jeg er litt pinglete i nedoverbakker og liker ikke at det går for fort. Så jeg koser meg med å rusle i skiløypene.
Jeg vil ha snø!!!
