Livet på Skogen

I dag tidlig da jeg var på vei til jobb fikk jeg en aldeles glimrende ide til et blogginnlegg. Nå sitter jeg her, hjemme i stua, klokka er snart ni og jeg har selvsagt glemt hva jeg tenkte på.

I dag da jeg kjørte til jobb, opplevde jeg det som ofte skjer: En bil sto og ventet på å kjøre utpå fylkesveien. Nå må jeg bare nevne at her i bygda er ikke kø og rushtid et stort problem, akkurat. Kommer det tre biler etter hverandre, rister vi litt på hodet og sier at det var da voldsomt til trafikk da, det må da minst være fergekøa. Og så ler vi litt, for her er det mange timers kjøring til nærmeste ferge.

Så han som sto ved siden av veien og hadde vikeplikt, han så at det bare var meg som kom. En bil. Og den kunne han jo ikke vente på, så han kastet seg ut i veien foran meg. Jeg er ikke helt ukjent med slik kjøring, så jeg var forberedt på å bremse. Noen kjører etter prinsippet “det pleier aldri å komme biler her”.

Problemet mitt var at jeg var litt sent ute. Egentlig skal jeg være på jobb klokka åtte. Nå var den åtte over, og jeg hadde fire, fem kilometer igjen. Og han som kastet seg ut i veien foran meg syntes det var helt passe å kjøre i femti kilometer i timen. I åttisona. På tørr asfalt. Sola skinte, men den ble silt gjennom et slør av skyer så den blendet ikke.

Jeg kunne ikke se en eneste grunn til å kjøre i femti i åttisona. Og derfor ble jeg irritert.

Nå har jeg innsett at jeg er et forbilde for ungene mine i trafikken. Jeg leker kjørelærer for 16-åringen, blant annet. Og sønnen min satt på. Så jeg bet i meg irritasjonen og la meg bak somlekoppen.

På den første (og eneste) rettstrekninga gjorde jeg meg klar til å kjøre forbi. Men nei, dette var i morgenrushet så det kom bil i mot. Jeg svelget irritasjonen og ble liggende bak.

Det jeg tenkte skal ikke skrives her. Bare sånn i tilfelle noen under 18 leser denne bloggen.

Jeg kom på jobb. Kvart over åtte.

Det var en fin og solfylt søndag i april. Eller, egentlig var det nokså overskyet og det blåste iskaldt. Men jeg fikk overtalt 16-åringen til å bli med meg til fylkesgrensa for å se etter mogop. Etter som hun nå har passert 16 år med over en måned, var det hun som skulle kjøre. Jeg satte den røde L’en bak på bilen og så dro vi avgårde.

Ved fylkesgrensa er det en liten rasteplass der vi parkerte bilen. Så ruslet vi opp i skråningen,og vips fant vi mogop. Fornøyde tok vi noen bilder og så kjørte vi hjem igjen. Eller 16-åringen kjørte og mor satt på.

Opp bakken hjemover kjørte naboen bak oss. Vi var ikke helt sikre, men vi tror det var øvelseskjøring det også.

Vel hjemme oppdaget jeg at vi hadde mistet L’en. Nå har vi egentlig to, men mannen min har lånt bort den andre til noen på jobb, og Jeg er litt usikker på når (om) vi får den tilbake. Så vi så på hverandre, og konkluderte raskt: Vi kjører!

“Er det ulovlig?” spurte 16-åringen. “Ja, jeg tror da det,” svarte jeg. Å kjøre uten L, altså. Hun kjørte, jeg satt og lette med blikket på veien og i grøfta. Vi var en kilometer fra fylkesgrensa da jeg så den i grøfta. Heldigvis lå den med den hvite sida opp, ellers hadde jeg nok ikke sett den. Jeg ropte ut: “Der er den! Ja!” 16-åringen skvatt, men klarte på imponerende vis å holde bilen på rett kurs.

(Et lite tips når du leker kjørelærer: Ikke skrem eleven.)

Vi kjørte til fylkesgrensa og snudde der. På den andre siden av veien for der L’en lå var det en busslomme, og der stoppet 16-åringen. Jeg hoppet ut av bilen og fant L’en. Så gned jeg den ren mot buksa, før jeg gned bilen ren der den skulle festes. Jeg skjønner ikke hvorfor den falt av der. Ikke var det noen humper eller hull i veien som kunne forårsaket det, og den gamle Honda’en har ikke SÅ voldsom akselerasjon akkurat.

Vi kjørte hjem. Jeg var glad. I s-svingen rett etter skytebana var det min tur til å skvette da 16-åringen ropte: “Elg!” og bremset. Ganske riktig, der kom to elger opp og krysset veien rett foran oss. Gjett hva 16-åringen sa.

(De som kjenner henne vet svaret. Ganske riktig: “Ååå! De var såå søte!”)

Jeg synes ikke de er søte. Det er flotte og majestetiske dyr, men de er STORE.

Jeg har en hund. Det er en renraset finsk lapphund. Den er på mange måter en veldig typisk finsk lapphund. Den er godmodig og snill, rolig og avbalansert.

I hundeboka mi står det om rasen at den har “en praktfull dobbel pels, med tykk underull og lange dekkhår. Pelsen krever forholdsvis lite stell, og den er selvrensende.”

Høres det ikke flott ut? Det syns jeg også. Men av og til er virkeligheten en litt annen enn det hundebøkene forteller.

Den “praktfulle, doble pelsen” er tykk og varm, og gjør at bikkja aldri fryser. Jeg har gått tur i -32 grader, og det var jeg som ga opp. Jeg hadde på meg ullundertøy, ullgenser, ullbukse, varmedress, ullue, tynne ullvotter inni tovede, tykke ullvotter og ullskjerf foran ansiktet. Ja, og selvsagt Kamik-sko, som er det varmeste og beste du kan få tak i. Jeg frøs. Bikkja var varm og glad.

Den “praktfulle, doble pelsen” danner en løvemanke rundt halsen på bikkja. Det gjør at vi må opp i største størrelse på sele og halsbånd. Og når du går tur vrir bikkja bare litt på hodet så glir halsbåndet av. For ørene og ansiktet er forholdsvis små.

I dag glapp halsbåndet av ikke mindre enn tre ganger på en tre kvarters tur.

Den “praktfulle, doble pelsen” suger til seg skitt nå i vårløsningen. Det blir ikke bedre av at bikkja absolutt elsker sølepytter og gjerne går lange omveier for å kunne plaske uti. Pelsen henger som en lang frynse ned langs baksiden av bena og under magen, og disse frynsene blir veldig møkkete.

Her kommer den selvrensende pelsen inn. Lapphunder HAR selvrensende pels. Vet du hva det innebærer? Det er ikke halvparten så praktisk og greit som selvrensende stekeovn, skal jeg si deg. Det betyr rett og slett at så fort bikkja er tørr så ramler møkka av. Og det knaser under føttene når vi går på stuegulvet.

Det har vært mildvær noen uker, så det er lite snø igjen. Og den som er igjen er for det meste is. Altså klisterføre. Jeg har aldri gått på klister før, for jeg har nemlig feller. Men etter en skitur på langfredag hvor jeg gikk med feller under skiene (ja, gikk. Både opp og ned alle bakker. Det gled ikke selv på de bratteste strekningene) fant jeg ut at jeg ville prøve smurning. Og det ble altså klister.

Min mann valgte å ta klisteret med. Han ville smøre skiene mine på parkeringsplassen. Han tok også med engangshansker for å slippe å bli så klissete på fingrene.

Jeg så på med beundring mens denne multikunstneren av en mann (han kan alt) tok klister under den første skia. Han la klisteret på i pent fiskebensmønster, akkurat som det står på esken. Så la han hånda på (med engangshanske) for å gni det utover. Og da oppdaget jeg at klister er nesten som superlim. Hansken satt fast, og da mannen min prøvde å ta hånden vekk fra skien gikk den i stykker.

Jeg sa at han kanskje ikke trengte å gni klisteret utover. Så da lot han være. Og jeg gikk min første skitur med klister.

I dag, første påskedag, har jeg renset ski.

Det er påske. Det vil si, nesten påske. Sånn egentlig starter vel påsken onsdag ettermiddag, men vi har allerede påskeferie. Dette er gode dager. Jeg har slått av vekkerklokka. Jeg kan bruke dagene til det jeg vil (som stort sett er det jeg må: Klesvask, gulvvask, støvtørking, skifte på senger…). Jeg tenker alltid at jeg skal få tatt meg noen lange gode skiturer og være sosial, men den gang ei.

I dag hadde jeg den første kjøretimen med Astrid. Vi begynte med å øve på å starte. Altså å få bilen i gang fra stillestående. Etterpå kjørte vi en tur bortover en stille veg med lite trafikk. Jeg synes hun klarte seg bra.

Og så har jeg strikket ferdig sinnasaugenser til Eivind. Han skal snart på leirskole og må ha med seg ullgenser. Men han liker ikke ull, så jeg strikket genseren i alpakka. Og han liker den!

Det er 16 år siden.

16 år siden jeg våknet en grytidlig morgen og kjente at noe var rart og annerledes. Det endte med en ambulansetur til Tynset sjukehus, med en liten stopp underveis på Plassen i Alvdal. Jordmor kom i drosje for å møte oss.

I -29 grader ble jeg trillet inn på fødestua og der kom lille Astrid til verden. Helt nydelig.

Det føles ikke som om det er så lenge siden, at jeg satt der i senga på sykehuset med den bittelille babyen i armene mine. Det er ikke lenge siden vi kom hjem og jeg trillet barnevogn rundt i Folldal sentrum.

Det er ikke så lenge siden at vesle Astrid begynte i barnehage. Det føles som om det var i går at hun kom hjem fra skolen, en måneds tid inn i første klasse. Hun kom dansende inn og jublet: “Jeg kan lese! Jeg har lært å lese! Vi var i kirka, og da viste Marit (læreren) med det på en sånn stein!” Jeg var imponert: “Lærte du å lese på en gravstein?” “Ja! Og jeg kan skrive også! For Marit har sagt hvordan jeg skal gjøre det! Kan jeg få et ark?”

Hun fikk et ark. Og et til. Hun skrev og skrev. “Talik. Polti.” Hun fylte ark etter ark.

Det er ikke lenge siden. Nå kan den vesle jenta sitte bak rattet i en bil. Hun en snart ferdig med grunnskolen og leser langt mer avanserte tekster enn dem du finner på gravsteinene utenfor Folldal kirke. Hun sprer glede og kjærlighet.

Jeg er så veldig veldig glad i deg, Astrid, og jeg er så ufattelig stolt av deg. Du er helt fantastisk.

Jeg har et problem, og jeg må slutte. Men jeg har innsett at jeg er langt mer avhengig enn jeg trodde. Jeg har alltid sagt lett overlegent: Hah, dette er ikke noe problem! Jeg kan slutte når jeg vil!

Men så lett er det visst ikke. Hør bare her: Jeg var innom Europris for å kjøpe toalettpapir. Kun det, Jeg skulle ikke ha noe mer. Ikke noe annet. Men ops, da jeg kom i kassa viste det seg at jeg plutselig hadde handlevogna full av garnnøster. Jeg sverger, jeg plukket dem ikke med meg med vilje! De lå i hylla i ropte på meg, men jeg hadde faktisk ikke tenkt å ta med noen. Det er helt sant. De må ha krabbet ned i handlevogna av seg selv.

Tidligere i vinter var jeg på Nille. Det endte med en hel pose full av alpakkagarn. Det er jo så mykt og godt! Og nyttig er det også, for nå strikker jeg genser til sønnen min. Okei, så kjøpte jeg kanskje litt mye garn, men jeg skal nok bruke restegarnet til noe fornuftig. Før eller senere skal jeg det.

Jeg har fire kasser på kontoret med restegarn. Jeg rydder i dem jevnlig, og sender med moren min noen nøster. Hun strikker sokker til barna mine. Det kommer til nytte!

Min avhengighet er garn. Jeg elsker å strikke, men jeg kjøper kanskje litt mer garn enn jeg trenger og burde. Men hallo, noen røyker og noen drikker. Jeg kjøper garn. Ikke får jeg kreft av det og ikke må jeg holde meg unna bilkjøring i timesvis etterpå.

Jeg kan slutte når jeg vil. Men jeg vil ikke.

På vei til jobb i dag hørte jeg på NRK Hedmark og Oppland. Og rett etter klokka åtte spilte de en sang fra min ungdomstid (de gjør ofte det, det er derfor jeg hører på P1 hele tida). Ruby med Gary Holton og Casino Steel. Jepp, jeg digget den sangen og plutselig satt jeg der i min veldig 2016 elektriske helautomatiske bil og var 14 år igjen.

Det var den gangen de virkelig kunne lage musikk. Skal si det svingte. Rocka rytmer, en litt rå stemme som utfylte musikken perfekt. Jeg skrudde opp lyden.

Så oppdaget jeg en litt underlig lyd, en lyd som ikke hørte til sangen. I hvert fall husket ikke jeg at den lyden var med i sangen da jeg var fjorten. Jeg skrudde opp litt mer. Lyden forsvant. Jeg skrudde ned. Lyden ble sterkere. Jeg kikket i speilet.

Sønnen min satt i baksetet og lo.

Sangen kan høres her, hvis du er interessert:

https://www.youtube.com/watch?v=raq4RsFfcZc