Det var en helt vanlig torsdag. Jeg slepte meg ut av sengen og fikk etter hvert vekket ungene. Det snødde! Hurra! Ikke at det er noe mirakel, vi lever tross alt i Norge og det er såvidt mars. Det snødde tettere og tettere utover dagen.
Jeg var hjemme i dag, fordi det var fridagen min. Så jeg gjorde helt vanlige fridagting: Støvsugde, tørket støv, skiftet på senger, vasket klær. Og kikket ut på snøværet. Jeg har alltid planer om at jeg skal gå meg en lang skitur på fridagene mine, men det blir liksom aldri tid til det. Jeg prioritere husarbeidet, så går jeg på ski i helgene i stedet.
Denne helgen har jeg planer om å forsøke å lure med meg mannen min på skitur, forresten. Det er et sted jeg gjerne skulle gått til, men jeg har aldri vært der så jeg kan ikke veien.
Så kan man lure da: Hvor vanskelig kan det være? Bare å følge skiløypa det vel!
Ikke i Folldal. Vi har kilometer på kilometer med skiløyper. Det er løypekryss og de går i alle retninger. I tillegg er jeg ikke akkurat velsignet med noen god stedsans. I fjor sommer red jeg meg vill i skogen, ca 500 meter hjemmefra. Heldigvis har nordlandshestene stedsans, så han gikk målbevisst i det jeg trodde var feil retning men som viste seg å være korteste vei hjem.
Derfor trenger jeg følge. Og grunnen til at jeg vil gå dit, er fordi jeg vurderer å gå dit med klassen min og da må jeg jo vite hvor vi skal. Og ikke minst, finne veien tilbake.
Og så var vi tomme for ved i dag. Vel, nesten da. Så jeg trillet inn et lass. Jepp, du leste riktig. Vi kjører inn ved i trillebår. En eller annen (sikkert svigerfar) har snekret en ramme som passer oppi trillebåra sånn at kantene blir høyere. Du får plass til temmelig mye ved oppi der, jeg lover. Og da jeg hadde gjort det var jeg så varm at jeg trengte ikke fyre heller.
