Jeg har en hund. Det er en renraset finsk lapphund. Den er på mange måter en veldig typisk finsk lapphund. Den er godmodig og snill, rolig og avbalansert.
I hundeboka mi står det om rasen at den har “en praktfull dobbel pels, med tykk underull og lange dekkhår. Pelsen krever forholdsvis lite stell, og den er selvrensende.”
Høres det ikke flott ut? Det syns jeg også. Men av og til er virkeligheten en litt annen enn det hundebøkene forteller.
Den “praktfulle, doble pelsen” er tykk og varm, og gjør at bikkja aldri fryser. Jeg har gått tur i -32 grader, og det var jeg som ga opp. Jeg hadde på meg ullundertøy, ullgenser, ullbukse, varmedress, ullue, tynne ullvotter inni tovede, tykke ullvotter og ullskjerf foran ansiktet. Ja, og selvsagt Kamik-sko, som er det varmeste og beste du kan få tak i. Jeg frøs. Bikkja var varm og glad.
Den “praktfulle, doble pelsen” danner en løvemanke rundt halsen på bikkja. Det gjør at vi må opp i største størrelse på sele og halsbånd. Og når du går tur vrir bikkja bare litt på hodet så glir halsbåndet av. For ørene og ansiktet er forholdsvis små.
I dag glapp halsbåndet av ikke mindre enn tre ganger på en tre kvarters tur.
Den “praktfulle, doble pelsen” suger til seg skitt nå i vårløsningen. Det blir ikke bedre av at bikkja absolutt elsker sølepytter og gjerne går lange omveier for å kunne plaske uti. Pelsen henger som en lang frynse ned langs baksiden av bena og under magen, og disse frynsene blir veldig møkkete.
Her kommer den selvrensende pelsen inn. Lapphunder HAR selvrensende pels. Vet du hva det innebærer? Det er ikke halvparten så praktisk og greit som selvrensende stekeovn, skal jeg si deg. Det betyr rett og slett at så fort bikkja er tørr så ramler møkka av. Og det knaser under føttene når vi går på stuegulvet.
