Livet på Skogen

Først dagens begrep: Vedde. Vedde er dialektord og har ingenting med verbet å vedde å gjøre. Det er et substantiv, hankjønn, det heter en vedde. Det betyr rett og slett sauebukk.

I beitesesongen får ikke veddene gå på utmarksbeite. De slippes på inngjerdet beite utenfor ei gammel sæter øverst i bygda. Alle eierne bytter på å reise dit flere ganger i uka og ha tilsyn. Vi sjekker at alle er der, at ingen er skadet og at de har tilgang på mat og vann.

I dag var det min tur. Så jeg tok med tenåringen og fikk henne til å kjøre. To fluer i en smekk: Øvelseskjøring og veddtilsyn. Vi parkerte bilen og ruslet innafor gjerdet og begynte å telle. Det var litt vanskelig.

Her er et hint: Det er 35 vedder. De stiller seg ikke pent opp og står rolig for å bli telt. De er mer som i eventyret om geitekillingen som kunne telle til ti: “Bææ, nå telte hun deg også! Løp!”

De er hvite, alle sammen. De ser nokså like ut. på nært hold er ansiktene deres forskjellige, men på avstand er det verre. Noen ganger når vi teller, får vi for mange. Andre ganger for få.

I dag fikk vi for få. Det manglet noen. Vi telte og telte. Til slutt gikk vi manngard. Ikke så lett med bare to stykker, men vi prøvde. Og da fant vi de siste. Det vil si, tenåringen fant de siste. Jeg hørte et rop: “Mor! Her er de!” Jeg så tenåringens hode, men plutselig forsvant hun.

Nederst på jordet er det tett og høyt einerkratt. Innimellom buskene der gikk veddene. Og tenåringen hadde blitt bestevenn med en av dem og satt seg på huk for å klappe, og da ble hun usynlig mellom buskene. I likhet med veddene.

De var ikke skadet, syke eller stjålet. De ruslet mellom einerbusker.

Jeg har lest et sted at de første klokkene som ble laget hadde bare en viser. Timeviseren. Det er vel noen hundre år siden, og for meg viser det at den gangen hadde de et annet sags samfunn. Misforstå meg rett, de jobbet nok sikkert minst like hardt og mye som vi gjør, men kanskje på en annen måte. Livet deres var vel mer styrt at sola og dagslyset enn av klokka. Det var sikkert bare de aller rikeste som hadde klokke, uansett.

Jeg har mange klokker. På veggen på kjøkkenet, et gulvur i stua, vekkerklokke ved senga. Et armbåndsur. Det sitter alltid på høyre håndledd. Høyra ja, enda jeg ikke er venstrehendt. Det er en annen historie. Kanskje jeg skriver den her en gang.

Jeg er opptatt av å være presis. Jeg er opptatt av minutter. Hvis jeg inviterer folk på middag klokken 17.00 er maten ferdig kl 17.02. Skal jeg ta toget sånn at noen må kjøre meg på stasjonen (det går ikke busser her), så vil jeg være der senest ti minutter før toget skal gå. Har jeg en avtale med noen klokka sju, er jeg kjempestresset og lei meg hvis jeg ser at jeg kommer fem over.

Mannen min er mer avslappet. Hvis han inviterer folk på middag kl 17.00 synes han det er helt innafor at de kommer 17.30. Kanskje må de til og med vente litt på maten da. Ti minutter fra eller til, pytt pytt.

Jeg er lærer. På jobben min forholder vi oss til skoleklokka. Jeg jobber med de yngste elevene, og når den skoleklokka ringer er det friminutt. Da styrter de på dør, og det skal meget vektige grunner til for å holde dem inne. Det er i hvert fall ikke mulig å få gjort noe etter at det har ringt.

Derfor er jeg alltid i forkant. Derfor vet jeg at jeg må avslutte og gi de siste beskjedene to minutter før det ringer. Derfor har jeg, som alltid har vært presis, blitt helt ekstrem.

Armbåndsuret sitter der, på mitt høyre håndledd, alltid. Selv om bortimot alle andre i hele verden bruker mobil i stedet for klokke nå. Det kommer nok til å sitte der resten av mitt liv.

Vi kjøpte oss nylig en helt ny koketopp. Den er stor og fin, og ettersom det er induksjon er den rask. Jeg har vært strålendefornøyd, men i dag oppsto et problem. Mannen min hadde vært i fjøset i flere timer, og jeg skulle lage middag.

Jeg har mine rutiner på kjøkkenet. Først finner jeg fram alle ingrediensene, deretter finner jeg fram utstyret. Og litt av greia med å ha induksjonskoketopp er at du ikke kan skru på plata og deretter gå og hente smøret i kjøleskapet. For hvis du prøver det, så smelter stekespaden i mens. (Ja, det har hendt her i huset.)

Så jeg fant fram alt. Absolutt alt. Og jeg helte litt olje i stekepanna før jeg skrudde på plata. Men der skar det seg. For koketoppen ville ikke skru seg på. Hver gang jeg prøvde(og jeg prøvde mange ganger!) dukket det opp et lite, lysende symbol i displayet:En nøkkel.

Jeg gikk og hentet bruksanvisninga. Det pleier å hjelpe.

Det hjalp ikke. Den inneholdt ingen sider om feilmeldinger. Men til slutt fant jeg noe om den nøkkelen. Det sto at man kunne låse koketoppen for rengjøring og da ville nøkkelsymbolet lyse. Den skulle låse seg opp igjen etter 35 sekunder.

Den låste seg ikke opp igjen. Etter å ha bladd og lest og prøvd å trykke på alt i 20 minutter, ga jeg opp og innså at hvis det skulle bli noe middag i dag, måtte jeg ha hjelp.

Jeg hentet sønnen min. “Her er bruksanvisningen,” sa jeg og ga ham den. “Hm,” sa han.”Det ser ut som barnesikringen står på. Skal vi se…”Han trykket på en knapp, og vips! Koketoppen fungerte igjen.

Han brukte 30 sekunder på å slå av barnesikringen. Noe jeg ikke hadde klart på 20 minutter.

Det hender jeg går på trynet. Det er derfor alle treningsbuksene mine (unntatt en, den nyeste) har hull på knærne.

Når jeg sier “går på trynet” mener jeg altså ikke å ramle og lande med ansiktet først. Jeg mener ganske enkelt å ramle. Forover. Da jeg spilte volleyball i min ungdom, fikk jeg alltid beskjed av trener’n om å kaste meg på magen. Jeg lærte det aldri. Hvem gjør sånt, liksom? Hiver seg i gulvet med magen først? Jeg landet alltid på knærne. Hver eneste gang.

Og jeg gjør det fremdeles. Jeg spiller ikke volleyball lenger, men jeg lander alltid på knærne. Det er en refleks hos meg, kanskje ikke en innebygget, mer en jeg har trent opp.

På 16. mai var været bra, så vi bestemte oss for å grille. Ute, så klart. Så med hjelp av ungene dekket jeg på og fyrte opp grillen. Alle hjalp til, løp ut og inn og bar ut mat, tilbehør og dekketøy.

Etter maten begynte jeg å rydde av. Og selvsagt gikk jeg på trynet. Med tre glass i venstre hånd og to tallerkener i høyre gikk jeg opp den lille stentrappa vi har i hagen. Og snublet noe så grundig. En tallerken knuste. Mirakuløst nok holdt den andre tallerkenen og alle tre glassene.

Jeg endte opp med skrubbsår på kneet, selvsagt. Men ettersom jeg hadde shorts gikk det ikke hull på noen bukse. Denne gangen.

Noen har kanskje fått med seg at jeg er en ivrig strikker. Jeg liker å strikke, for meg er det avslappende og tilfredsstillende. Du lager noe veldig ordentlig, noe som har en god nytteverdi, av garn og pinner. Gode og varme luer, votter, sokker, gensere, jakker… Man kan strikke alt. Det er bare fantasien som setter grenser.

På Facebook finnes det et utall strikkegrupper. Du kan finne oppskrifter, du kan spørre om hjelp og få tips og råd, og du kan vise fram det du har laget og få ros.

I slike grupper vil det også oppstå krangler. Og det som forundrer meg, og som er grunnen til at jeg sitter og skriver dette innlegget, er det, hva skal vi kalle det, behovet noen har for å være nedlatende og kritisere andres valg.

I går leste jeg et slikt innlegg på en strikkegruppe. Og det handlet om garn. Mer spesifikt: superwashbehandlet ullgarn. Det var ikke måte på hvor ille det var å bruke slikt garn.

Det ødelegger miljøet, du får brannsår i fingrene av å strikke med det (hvor fort strikker de egentlig?), det er ekkelt å bruke plagg som er strikket av superwashbehandlet garn, det er klamt og ekkelt og det har slett ikke noe med ull å gjøre. Så det så.

Naturlig nok økte temperaturen litt i diskusjonen, og en av anti-superwashdamene presterte da å begynne med hersketeknikker av typen “jammen var det noen som ble hissige her nå”.

Eh, ja? Du sitter her og forteller meg (jeg deltok ikke i diskusjonen. Jeg leste den etter at administrator hadde stengt den for ytterligere kommentarer.) at mine valg er håpløse, dumme og miljøfiendtlige. Selvsagt blir jeg irritert. Og at du får brannsår på fingrene av å strikke med superwash, det er ikke mitt problem altså. Jeg får ikke det.

Jeg liker Smart. Det er et godt garn å strikke med, det er blir gode og varme plagg av det. Det finnes i et utall farger. Det er lett å vaske og holde rent, og det ho9lder fasongen og nupper ikke.

Så hvorfor plager det deg? Jeg har ikke tenkt å gi deg et eneste plagg jeg lager.

Jeg har en datter på 16 år. Og som alle 16-åringer har hun begynt å kjøre bil. Øvelseskjøring. Og jeg er kjørelærer. Det er en vanskelig jobb.

Ikke fordi 16-åringen er en dårlig sjåfør. Tvert imot, jeg syns hun er flink. Og jeg er ikke redd når jeg sitter på med henne.

Det som gjør jobben vanskelig, er at jeg sitter der i bilen og skal lære min datter trafikkregler og fornuftig atferd langs veien, og så kommer det alltid en eller annen tulling og gjør akkurat det jeg sitter og sier at hun IKKE skal gjøre.

For eksempel i dag: Vi hadde vært i sentrum og hentet noen pakker på Prix. På vei hjem sitter jeg og forteller min datter at du må alltid kunne stanse, og når du har kort sikt framover må du ikke finne på å kjøre forbi. Verken traktorer, syklister eller biler. Og vips, der kommer det en tulling og kjører forbi oss i en sving. Og la meg presisere, det var ikke en sånn liten sving der du likevel kan se langt framover. Dette var en sving der du ikke ser lenger enn omtrent femti meter.

Dette skjedde ikke en gang i dag, men to. To ganger ble vi forbikjørt i en sving. Eller i to forskjellige svinger, sånn helt presist, men begge med omtrent like dårlig sikt.

Slik atferd gjør jobben min som kjørelærer fryktelig vanskelig. Og disse tullingene gjør mer enn å motarbeide opplæringen min.

DERE SETTER OSS I LIVSFARE!

Tullinger.

Vi har en nordlandshest. En vakker, brun hest med hvitt bliss.

Han er litt underlig. Han skifter farge fra vinter til sommer. Om vinteren blir han lysere brun, og bena blir helt lyse, nesten hvite. Om sommeren har han en dyp, vakker, rødbrun farge og bena er svarte. Man og hale er svarte, lange og tjukke. Vi klipper ham litt av og til, i hvert fall halen, for at han ikke skal tråkke på den når han rygger.

Han har det typiske kaldblods-utseendet som jeg digger. Litt sånn “stutt og butt” som de sier oppi her, tjukk lang man og hale, kraftig pannelugg. Om vinteren setter han en vinterpels ut av en annen verden. Da er han helt lodden. Ei jente utbrøt en gang: He’s so fluffy! I think i’m gonna die! Og ja, hun er norsk, men hun sa det på engelsk.

Levis er en kosegris av dimensjoner. Begynner du å klappe eller klø, legger han seg på. Lener seg mot deg og vil ha mer. Klapp mer! Klø mer! Å, der ja! Yes!

Ser han at andre hester blir klappet og klødd og kost med, kommer han løpende. Jeg også! Klapp meg! Jeg liker å få klapp! Hallo, ikke glem meg!

Han er stødig og snil, og hopper det fram en elg får han litt panikk. Men panikken er ikke så veldig skremmende, han stopper og stivner. Er det virkelig ille hopper han ti cm til siden. Og det er trygt. For jeg vet at hvis det kommer en diger traktor med langtilhenger, eller en betongbil, så kaster han deg ikke av og stikker.

Levis er en godgutt.

DA JEG var ung, da var det noe annet da! Det sa alltid min mor til meg da JEG var ung. Men jeg lot meg aldri lure, for min mormor (momo, som vi kalte henne) fortalte meg SANNHETEN. Og sannheten var at min mor hadde vært en vill og ustyrlig ungdom. Min mormor, stakkars, måtte nesten gi opp noen ganger.

Det verste var vel den gangen min mor hadde gått på kino. Uten lov! På kino, av alle steder! Men min tante var verre. Hun kjøpte singelen Yesterday. Og spilte den i hjemmet!

Nesten litt rart at det faktisk ble normale folk av de to der, altså.

Men nå skulle dette handle om meg og min ungdom. Jeg var ungdom på 1980-tallet. Og klesstilen var noe, eh, spesiell. (Jeg kom ikke på noe penere å skrive.) Jeg husker veldig godt en bukse jeg hadde. Det var en dongeribukse. I beste åttitallsstil var den slitt og hullete. Buksene den gangen skulle ha vannrette flenger nedover lårene og knærne. Noen av dem kunne gjerne lappes. Jeg brukte skinnlapper, sydd fast med ulltråd. I forskjellige farger, selvsagt. Blått, rødt og brunt skinn. Ulltråd i andre farger. Grove sting. Og noen av hullene (de fleste) fikk være åpne.

Min mor syntes den buksa var aldeles grusom. Jeg elsket den. Og min mormor, den litt strenge damen som hevdet at singelen Yesterday var det villeste ungdomsopprør man kunne tenke seg, vet dere hva hun sa? Jo, stikk i strid med hva man skulle tro LIKTE hun buksa. På en måte. Hun var nøysom, hun hadde opplevd krigen og hun syntes det var flott at jeg ikke kastet klær bare fordi det ble hull i dem. Hun syntes det var supert at jeg lappet og reparerte.

Nå var hun ikke spesielt imponert over mine ferdigheter med nål og tråd, men det er en annen sak. Hun tilbød seg å lære meg å lappe og stoppe usynlig, for det kunne hun. Det hadde hun lært på skolen, og hun syntes det var en stor mangel ved det moderne skolesystemet at jeg ikke hadde fått med meg disse ferdighetene. Men sånn alt i alt likte hun godt at jeg kunne bruke slitte klær og til og med forsøke å reparere dem.

(Jeg fortalte henne aldri at jeg hjalp til med hekksaksa for å få disse hullene. Det vet jeg ikke om hun hadde tålt…)

Historien ender på steinrøysa rett over veien for mine foreldres hus. Min mor bar buksa dit en gang jeg ikke passet på, helte på litt bensin eller hva hun nå brukte, og tente på. Jeg var ikke glad.