Først dagens begrep: Vedde. Vedde er dialektord og har ingenting med verbet å vedde å gjøre. Det er et substantiv, hankjønn, det heter en vedde. Det betyr rett og slett sauebukk.
I beitesesongen får ikke veddene gå på utmarksbeite. De slippes på inngjerdet beite utenfor ei gammel sæter øverst i bygda. Alle eierne bytter på å reise dit flere ganger i uka og ha tilsyn. Vi sjekker at alle er der, at ingen er skadet og at de har tilgang på mat og vann.
I dag var det min tur. Så jeg tok med tenåringen og fikk henne til å kjøre. To fluer i en smekk: Øvelseskjøring og veddtilsyn. Vi parkerte bilen og ruslet innafor gjerdet og begynte å telle. Det var litt vanskelig.
Her er et hint: Det er 35 vedder. De stiller seg ikke pent opp og står rolig for å bli telt. De er mer som i eventyret om geitekillingen som kunne telle til ti: “Bææ, nå telte hun deg også! Løp!”
De er hvite, alle sammen. De ser nokså like ut. på nært hold er ansiktene deres forskjellige, men på avstand er det verre. Noen ganger når vi teller, får vi for mange. Andre ganger for få.
I dag fikk vi for få. Det manglet noen. Vi telte og telte. Til slutt gikk vi manngard. Ikke så lett med bare to stykker, men vi prøvde. Og da fant vi de siste. Det vil si, tenåringen fant de siste. Jeg hørte et rop: “Mor! Her er de!” Jeg så tenåringens hode, men plutselig forsvant hun.
Nederst på jordet er det tett og høyt einerkratt. Innimellom buskene der gikk veddene. Og tenåringen hadde blitt bestevenn med en av dem og satt seg på huk for å klappe, og da ble hun usynlig mellom buskene. I likhet med veddene.
De var ikke skadet, syke eller stjålet. De ruslet mellom einerbusker.
