Livet på Skogen

Jeg tenkte at jeg skulle vise hvordan jeg fikser en ullgenser. Denne er en favoritt, jeg har strikket den selv. Den begynner å bli noen år gammel, og den er ganske tynnslitt under ermene.

Fordelen med å reparere før genseren er helt slitt i stykker, er at du kan sy maskesting langs de eksisterende maskene. Det gir en penere reparasjon enn om du stopper ved å veve trådene.

Når du skal reparere strikkeplagg på denne måten, kan du velge å bruke det originale garnet. Du kan sy maskesting i flere farger og følge mønsteret. Da blir reparasjonen usynlig. Alternativt kan du velge et annet garn. Fordelen med å velge et annet garn er at du med en gang ser hvor du har sydd og hvor du skal fortsette, mens du holder på. Jeg har valgt dette garnet:

Når du begynner å sy, så starter du med å stikke nålen inn fra retten av genseren. La enden av garnet henge igjen på utsiden og ta et langt sting bort til der du vil at reparasjonen skal begynne. Begynne helst litt utenfor det slitte området, sånn at reparasjonen fester seg og ikke sliter i stykker genseren. Sy maskesting fra høyre mot venstre.

Her ser du trådenden nede til høyre i bildet. Nåla er klar til det første stinget. Følg ganske enkelt masken. Sy deg bortover, følg maske for maske for maske til du kommer så langt at du er utenfor det slitte området. Nå kan du snu.

For å snu syr jeg et maskesting rett opp for det siste stinget. Så snur jeg hele genseren, slik at jeg igjen kan sy fra høyre mot venstre, og fortsetter med maskesting tilbake. Sørg for at hvert sting du syr festes i stinget i den forrige raden.

Her har jeg sydd to rader og er i gang med den tredje. Bruk gjerne en lang tråd. Når tråden er for kort til å fortsette, tar du et langt sting ut og opp på retten, lar trådenden henge og tar en ny tråd. Alle trådene festes til slutt.

Her er genseren ferdig reparert. Jeg har reparert den under begge ermene, og både på bol og erme, men jeg viser bare den ene siden. Denne reparasjonen blir solid, og jeg synes den er penere enn stopping der du vever trådene sammen. Men den avhenger av at det er igjen masker, og ikke er slitt helt i stykker.

Heller ikke i år varte sommeren uendelig lenge, slik som jeg hadde planlagt at den skulle. Nå er vi i full gang igjen på jobb, elevene har snart gjort unna sin første uke av dette skoleåret og vi voksne har snart gjort unna vår andre uke. (Den første uka vår er planleggingsdagene.)

Jeg liker godt å ha ferie. Jeg liker det så godt at hver gang jeg har ferie, så tenker jeg at jeg gjerne skulle ha hatt ferie resten av livet. I det minste kunne jeg nok helt greit ha klart å ha sommerferie til godt uti oktober.

Så vet jeg likevel at det ikke er helt slik livet fungerer. Ferie er fantastisk digg, og mye av grunnen til det er selvsagt at det er flest hverdager. Det samme gjelder naturligvis for helger. Det er ikke så stas med lørdager hvis det er 365 av dem i året.

Så må man naturligvis også ta med seg det at jeg jobber med barn. Relativt små barn, fra 6 til 10 år. Og det er en gave i seg selv. Så kanskje jeg bare må innse at det er flest hverdager i livet og at det er helt greit, fordi det gjør feriene bedre.

Jeg leser og leser om det som så fint og på engelsk kalles “visible mending”, altså synlige reparasjoner. Det handler om klær, og dette er en reaksjon på trenden med bruk og kast og “fast fashion”, altså rask mote. Det handler ganske enkelt om å lappe og stoppe og reparere klær som har gått litt i stykker.

Litt av poenget med synlige reparasjoner er at det ikke trenger å være gjort slik at det blir (nesten) usynlig. Her er poenget å framheve reparasjonen. For eksempel ved å stoppe en raggsokk med garn i en kontrastfarge. Jeg leste om en som hadde en marineblå strikkegenser med hull på albuene. Disse ble reparert med oransje garn.

Man kan brodere over små hull og sy for eksempel en blomst. Man setter på lapper i kontrastfarger og broderer på både lappen og området rundt for å forsterke enda mer.

Jeg liker det. Jeg synes klær vi kjøper i kjedebutikkene har for dårlig holdbarhet, og jeg synes ikke at et hull på kneet eller i rumpa er grunn nok til å kaste en ellers fullt brukbar dongeribukse. Selv lapper jeg mine bukser, og når de er helt hinsides reparasjon, da tar jeg vare på dem. De kan klippes opp og bli til lapper på andre bukser, eller de kan sys om til noe helt annet.

I vår sydde jeg meg en bitte liten ryggsekkveske av en gammel dongeribukse. Jeg ble superfornøyd, sekken er fin (om jeg skal si det selv), og den har akkurat plass til en liten matboks og en halvliters drikkeflaske eller termos så den kan brukes til småturer.

Trenden med synlige reparasjoner minner meg veldig om 1980-tallet. Da var moten slitte og fillete dongeribukser, og noen av hullene skulle lappes. Det skulle være synlige lapper, gjerne av skinn. Jeg husker at jeg hadde en slik bukse. Jeg var lykkelig da den endelig var så slitt at det gikk hull på knærne. Jeg lappet med skinnlapper i flere farger, sydd på med diverse ulltråd. Min mor syntes buksa var dritstygg. Jeg syntes den var utrolig kul.

Min mormor kom på besøk, og syntes jeg var flink som reparerte klær, men hun syntes også at jeg kunne ha gjort det penere. Selv kunne hun kunsten å lappe og stoppe usynlig.

Vi skal ikke romantisere dette for mye. Visst er det fint å reparere klær. Min mormor lærte det, sikkert både på skolen og hjemme, av ren nødvendighet. Det å lappe og stoppe var noe man bare måtte gjøre, fordi man ikke hadde råd til å kjøpe nytt. Med pengene forsvant behovet. Nå er behovet der igjen, men denne gangen er det miljøvern og bærekraft som ligger til grunn.

Klesbransjen er en av verdens mest forurensende bransjer, og den mest bærekraftige garderoben er jo den du allerede har.

Og nå har jeg gjort det.

Jeg har kjøpt meg smartklokke. Av samme merke som telefonen min, så de to er koblet sammen. Så nå har jeg fått det jeg aldri skulle ha: Jeg har en klokke på håndleddet som maser på meg, som roser meg og som tar kontroll over meg.

Et eksempel: Jeg får masse ros når jeg er i bevegelse, uansett om jeg går tur, sykler eller vasker badet. “Trener du?” spør klokka mi. “Skal jeg registrere sykling utendørs?” Og jeg trykker ja, og etterpå får jeg masse skryt.

Av en død ting. Som jeg egentlig ikke trenger til annet enn å vise tiden.

Og jeg sa at jeg aldri ville ha en slik. Og nå har jeg kjøpt det lell. Og mannen min lo litt av meg (med rette!) da jeg fortalte at jeg ble motivert av at klokka (ei klokke!) roser meg for å trene.

I sommer fikk jeg kroppen full av koronaviruset. Egentlig syntes jeg det var greit at det kom i sommerferien. Det var enkelt og greit å holde seg hjemme, ikke medførte det noe fravær fra jobb og isolasjonen gikk av seg selv.

Den siste dagen i isolasjon var en søndag. Min mann drev og jobbet i fjøset, formen min var svakt stigende selv om pusten fortsatt surklet og hosten hang i. Jeg fjernet et gjenglemt klistremerke fra et nyinstallert vindu (kremt, i desember) og ble varm og koronasliten. Så jeg satte opp ytterdøra for å lufte bittelitt og gikk inn på badet.

Da jeg kom ut igjen fra badet så jeg katten i gangen. Han hadde kommet inn. Først ble jeg glad, jeg er glad i katten min og det er hyggelig å se ham. Så oppdaget jeg den bittelille gråbrune skikkelsen som pilte rundt i gangen.

Ei mus.

Katten min hadde tatt med ei mus inn.

Jeg roser meg av at jeg ikke tilhører de tandre kvinner som hyler høyt ved synet av ei mus, men der må jeg nok slutte å skryte. Jeg hylte høyt. Tenåringen kom løpende fra rommet sitt – i sokkeletasjen, og oppfanget situasjonen med et blikk. Jeg brølte (med koronapipestemme riktignok): “Hold kjellerdøra stengt! Ikke la dem komme ned dit!”

Tenåringen smalt igjen kjellerdøra og jeg løp ut. Katten satt og vasket seg og så ut som den hadde mistet interessen. Tenåringen og jeg møttes ute, hvor vi også traff på svigermor. Med hvesende pust fikk jeg forklart situasjonen. Sammen gikk vi tre inn igjen.

Nå satt katten på stua, og prøvde å presse seg inn bak bokhylla. Svigermor er en handlingens dame, så hun dro kontant bokhylla fram og bevæpnet seg med en kost. Katten smatt inn bak bokhylla så fort det ble plass til ham, og musa kom pilende fram, krysset stuegulvet i stor fart og gjemte seg bak den andre (mye større) bokhylla.

Svigermor og jeg dro ut bøker og stablet dem på gulvet. Det vil si, svigermor stablet. Jeg slengte dem i en haug. Jeg var koronasliten og hadde mer enn nok med å få igjen pusten. Til slutt seg jeg overende i en stol mens tenåringen skrudde løs bokhyllene fra veggen (jo da, de er forsvarlig sikret. Jeg syntes det var lurt, en gang i tida) og svigermor dro dem fram med desperasjonens krefter.

Jeg hentet katten og puffet ham inn bak bokhylla. Musa kom nok en gang pilende over stuegulvet, og nå forskanset den seg under hjørneskapet. Katten gikk bort og spiste tørrfor. Enklere det. Svigermor hadde fått blod på tann og dro fram skapet uten å ta ut en eneste vase.

Musa pilte fram over stuegolvet og mot det andre skapet. Der sto jeg, og til tross for et gammelt ankelbrudd og koronapust klarte jeg å hoppe opp og ned og skrike så den bråsnudde. Katten gjorde et halvhjertet byks, men ga fort opp. Svigermor er dagens helt.

Hun kastet seg fram som en landslagskeeper i fotball og dæljet til med kosten. Seier! Så feide hun opp restene av musa og hev den ut før hun tørket opp blodsporene på gulvet.

Jeg ryddet bøkene på plass mens jeg tenkte at svigermor er min helt.

Overskriften gir vel kanskje ikke akkurat mening. Men hold ut, det kommer en forklaring.

I går var det torsdag 12. mai. I dag er det fredag 13. mai.

Fredag 13. er regnet som ulykkesdagen over alle ulykkesdager, selv om de på radioen i dag tidlig sa at dette faktisk er den dagen det statistisk skjer færrest ulykker. Antagelig fordi folk er så redde for ulykker at de er ekstra forsiktige, ser seg ekstra godt for og i det hele tatt passer seg.

Ulykkesdagen min var i går. Ikke at det skjedde noe grusomt, men ting gikk liksom litt på skjeve hele dagen. Jeg følte jeg snublet meg fram på jobb, selv om jeg var godt forberedt til timene og hadde tenkt nøye gjennom ting.

Men så kom det et lyspunkt: Jeg fikk en melding fra svigermor om at hun drev og kokte fårikål, og ville jeg ha? Og ettersom fårikål er min absolutte favorittrett her i livet, så takket jeg selvsagt ja. Men jeg hadde jo lovet mannen min å steke biff, så jeg satte fårikålen i kjøleskapet (den er uansett best på dag 2), og gikk i gang.

Jeg pepret biff, jeg skar opp broccoli og sopp, jeg målte opp 3 dl melk til peppersausen (ja, jeg bruker Toro sin posevariant). Satte alt fram på kjøkkenbenken og dro fram stekepanne og kjeler. I farten klarte jeg det kunststykket å velte desilitersmålet mot meg, mot kjøkkengulvet. Melken flommet utover benken, rant ned på gulvet og over meg.

Vet du egentlig hvor mye 3 dl er? Hvis du skal drikke iskald cola eller øl så er det faktisk alt for lite men når du hiver det utover kjøkkenet er det veldig, veldig mye. For mye.

Jeg var gjennomvåt fra livet og ned. Jeg sa til mannen min som satt ved kjøkkenbordet med noe kontorarbeid: “Jeg går og skifter, så vasker jeg etterpå.”

Jeg hev både klær og innesko i vaskemaskina. Så gikk jeg tilbake til kjøkkenet. Der var mannen min i gang med å tørke opp. Fra kjøkkenbenken. Fra inni skuffene under kjøkkenbenken. Fra gulvet.

Jeg hentet en mopp og mannen min tok av sokkelen under kjøkkeninnredningen. Det var melk under der også. Jeg vasket. Han tørket.

I dag er det fredag 13. Jeg har hatt en kjempegod dag på jobb, ting fløt fint. Jeg spiste fårikål, tilberedt helt uten uhell. Livet smiler.

Jeg skulle ta meg noe kveldsmat. En skive med ost og et glass melk. I det jeg skjenket melk i glasset kom katten løpende. Han nærmest klatret oppover beina mine og mjauet så bedende.

De gangene jeg åpner kjøleskapet og skjenker et glass juice, bryr han seg ikke. Da kommer han ikke inn på kjøkkenet, da prøver han ikke å innynde seg og tigge.

Jeg skjønner at katter liker melk bedre enn juice. Det er ikke det jeg lurer på. Jeg lurer på hvordan i all verden en katt som befinner seg i et annet rom, faktisk kan høre forskjell på om jeg skjenker melk eller juice i glasset.

Jeg ble meldt på til et kurs. Det skulle være i distriktssentrum, og det virket forsåvidt interessant nok. Jeg var den av oss påmeldte som bor lengst unna, så jeg sa jeg kunne kjøre. Så jeg plukket opp kolleger på veien og vi dro.

Da vi kom fram fikk jeg meg et bittelite sjokk. Alle parkeringsplassene var smekkfulle. Selv den store tomme grusplassen utenfor museet, der det aldri står noen. Det var fullt i gata, det sto til og med biler parkert på busstasjonen. (Det hadde ikke jeg turt.)

“Du kan kanskje kjøre opp til Spar, så parkerer vi der,” foreslo min kollega fra baksetet. Jeg så gjorde. Der var det jo plass. En annen kollega sa: “Dette var kjempelurt, her er det jo ingen tidsbegrensning heller.”

Kollega nummer en svarte: “Det er jo det. Det er bare lov med maks tre kvarter og kun for kunder, men hva skulle vi gjøre?”

Hun hadde rett. Jeg sto like ved skiltet der det sto: Parkering kun for Spars kunder. Max 45 minutter.

Jeg trakk på skuldrene og vi gikk. Vi hadde ikke så god tid heller.

Etter kurset gikk vi tilbake til bilen. Jeg fant en gul lapp på ruta. Ikke en bot, men en påminnelse om at dette var kun parkering for butikkens kunder og bare tre kvarter.

Jeg har fortsatt dårlig samvittighet. Og jeg kjenner at jeg er veldig lykkelig over at jeg bor slik til at jeg slipper å oppleve dette hver dag: Å måtte kjøre rundt og lete etter parkeringsplass og ende opp med å sette fra meg bilen på et sted der den egentlig ikke har lov å stå.