Livet på Skogen

Jeg har kjøpt meg noen kattestempler. Her er mitt første kattekort, “have a purrfect day”. Jeg har brukt Core d’inations papir og brukt sandpapir på kantene for å få til den slitte effekten. Se den søte katten inni kortet .

Et enkelt kort, som jeg synes ble litt søtt.

Det er så “in” med matpakkeblogger. Jeg leser til øyet blir stort og vått om alle disse flinke mødrene som skjærer brødskiver i spennende fasonger med pepperkakeformer, som lager små bokstaver av gulrøttene og kjøper matbokser med mange rom for å få plass til alt det spennende og lekre de skal sende med barna sine på skolen eller i barnehagen.

Dette er ikke meg. Jeg er en kjedelig, nokså alminnelig mor. Da 11-åringen gikk i barnehagen prøvde jeg meg på litt mer spennende matpakker husker jeg. De kom urørt tilbake og de voksne fortalte at de hadde gitt ungen et par knekkebrød. Det ble ingen suksess, med andre ord.

Da den yngste gikk i barnehagen prøvde jeg et liknende stunt. Jeg bakte grove muffins med ost og skinke i deigen og sendte med. Han spiste det han måtte for ikke å sulte, men heller ikke mer.

Mine barn får med seg brødskiver i matboksen, dag ut og dag inn. Omtrent som meg. Det hender jeg lager en salat, men bare til meg selv. Ikke til ungene. Aldri. Og hvorfor?

Jeg vil at mine barn skal spise matpakka si. Da må de få noe de liker. De liker brødskiver. Jeg lar dem velge pålegget selv, også. Og det hender at det blir nugatti. På en tirsdag. Faktisk. Da tenker jeg at i dag vil de sikkert kose seg med maten sin.

Jeg har ikke veldig god tid på hverdager. Jeg kommer hjem fra jobb, og setter i gang å lage middag. Så spiser vi middag. Etterpå rydder jeg av og vasker bordet. Mens jeg drikker en kopp te gjør ungene lekser, og jeg hjelper dem selvfølgelig. Så henger jeg opp en klesvask mens ungene ser på Barne-tv (det er de snart for store til), og etterpå lager jeg kveldsmat til dem. Mens de spiser rydder jeg ut av oppvaskmaskina, og så spør jeg dem hva de vil ha i matboksen neste dag. Jeg leser høyt for familiens yngste etter at han har lagt seg, og når jeg er ferdig med det lager jeg niste til dagen etter.

Når den jobben er gjort, kollapser jeg vanligvis i en stol foran tv’en, gjerne med et strikketøy eller noe. (Nå var ikke poenget å klage her. Jeg er meget godt fornøyd med livet mitt, og jeg har det slett ikke noe travlere enn andre yrkesaktive mødre.)

Men jeg føler ikke at jeg har masse tid eller for den saks skyld en brennende trang til å sitte og skjære ut små bokstaver av gulrøttene. Og jeg liker ikke tanken på å forme brødskivene med pepperkakeformer. Jeg har prøvd, jeg har det, og det ble masse brødskive til overs. Hva gjør man med det da? Kaster det? Nei, mine unger spiser kjøpt brød i kjipe firkanter de. Med selvvalgt pålegg. Dag etter dag…

Jeg er så stolt av sønnen min i dag. Han ble, sammen med ei klassevenninne, plukket ut til å overrekke blomster til kronprinsparet da de besøkte bygda vår. Nå ligger det bilder av ham over alt på nettet, både på Østlendingen, NRK, Arbeidets Rett, VG og Dagbladet. Han har vært på tv også, både på Østnytt og Dagsrevyen. Og det er stas for ei mor som er rojalist . Bildet er fra VG på nett.

Dette sjalet har jeg heklet til meg selv. Det er heklet av en masse sirkler, store og små, som så er heklet sammen. Det var mye arbeid, men moro også.

Jeg har sydd en fleecekjole til min 11 år gamle datter. Hun har selv valgt ut fargene, rosa med svart hjerte og belte.

Jeg vet ikke om jeg greier å skrive om det, men jeg greier ikke å bare la det ligge. Det usagte kan ta opp veldig stor plass.

Jeg snakker om 22. juli. Dagen da Norge ble snudd på hodet, og vårt lille land ble forandret for alltid.

En gal mann sprengte og drepte for fote. Barn og ungdommer som ikke hadde gjort noe galt, ikke annet enn å engasjere seg for demokrati.

Jeg vil ikke nevne mannens navn her. Jeg vil ikke skrive om hendelsene. Jeg vil bare si at jeg er helt klar over hva som skjedde.

Det var brutalt og urettferdig.

Jeg har laget et bursdagskort til broren min. Bildet ble dessverre litt kutta øverst…