Livet på Skogen

Det er en helt vanlig tirsdag. Jeg har blitt litt forsinket fra jobb, så jeg kaster meg over middagslaging med en gang jeg kommer hjem. Og det blir noe enkelt: Vi skal ha pannekaker. Så jeg visper sammen røre og begynner å steke pannekaker mens ungene dekker bordet. Når de er ferdige blir familiens yngste stående og se på meg. Så sier han ettertenksomt:
“Å steke pannekaker er akkurat som å spille Monopol. Det tar nesten aldri slutt.”

Jeg er så stolt av meg selv. Flinkeste jenta i klassen. Eller i hvert fall nesten. I det minste på topp ti-lista.

Familiens yngste har begynt på trening igjen, nå som høsten er her. Og i stedet for å kjøre til treninga, kjøre hjem, snu bilen og kjøre for å hente, tar jeg med bikkja når vi kjører på trening. Så kan sønnen trene mens bikkja og jeg går tur.

Vi kommer oss til gymsalen der treninga foregår, og jeg følger sønnen inn. Deretter går jeg ut, åpner bildøra og fester båndet på bikkja. Vi går!

Det første som skjer, nåja, ikke det første, men ganske snart skjer det nå, er slevsagt at bikkja må på do. Og setter seg ned. Og jeg står slett ikke og ser skamfullt rundt meg for å se om noen legger merke til hva hunden min gjør. Jeg står med rak rygg og løftet blikk. For i jakkelomma har jeg en rull med hundeposer. Så når bikkja har gjort sitt, gjør jeg mitt: Jeg fisker fram en pose, bøyer meg og plukker opp.

(Avsporing: En slektning av meg gikk tur med bikkja si en gang, på en mye brukt tursti. Hunden gikk på do, og slektningen plukket opp. Mens hund rev med det, kom et barn som sto der og stirret på henne. Da hun rettet seg opp med posen kom det vantro fra barnet: “Samler du på DET?”)

Velvel. Jeg knyter posen og vi rusler videre. Jeg vet om en offentlig søppeldunk i nærheten, så vi legger kursen i den retningen. På vår vei møter vi en dame jeg kjenner, og jeg vinker fornøyd. Jeg skammer meg slett ikke over den svarte posen som dingler i høyre hånd. Tvert imot, for den viser jo for all verden at her kommer en Ansvarlig hundeeier som rydder opp etter bikkja si. Og det vil jo alle at man skal gjøre.

Jeg slipper posen i søppeldunken og vi går videre. Nå rusler vi langs veier der jeg sjelden går, men det er tydelig at andre ofte går her. Med hunder. For bikkja støvsuger grøftekantene med nesen. Og etterhvert oppdager jeg det han har oppdaget for lengst: Grøftekantene er fulle av hundebæsj. Ruke etter ruke, hele veien.

Jeg ER flinkest i klassen jeg. For det er neimen ikke mange andre som har plukket opp etter bikkjene sine her.

Familiens yngste har laget dette bildet.

Vi tok et tegneark som vi bløta opp med vann, skikkelig, og så krøllet vi det sammen. Deretter glattet vi arket ut, og så malte han over det med vannfarge. Mens arket tørket, tegnet han et stort hjerte på et annet ark, farget det med fargeblyant og klippet ut. Så limte vi hjertet på det malte arket.

Jeg er et rotehue med gullfiskhukommelse. Jeg elsker å strikke, men jeg surrer alltid vekk oppskriftene. En gang fant jeg en perfekt oppskrift på tova votter, og den finner jeg selvsagt ikke igjen. Så jeg har laget min egen variant, men det hjelper jo ikke. Jeg roter stadig vekk den oppskrifta også.

Derfor gjør jeg nå en vri: Her er min oppskrift på tova votter. Dette er damestørrelse, strikket i Fritidsgarn på pinner nr 6.

Legg opp 32 masker og strikk 2 pinner rett fram og tilbake (=1 rille). Fordel maskene på 4 pinner og strikk rettstrikk rundt i 8 omganger. Snu arbeidet og strikk andre veien. De første 10 omgangene skal bli oppbrett på vottens mansjett.

Strikk 20 omganger. Øk jevnt fordelt til 40 masker.

Strikk 10 omganger. Sett 8 masker på en tråd til tommel. Jeg pleier å strikke de 8 maskene med en løs tråd av en annen farge, sette maskene tilbake på venstre pinne og strikke dem igjen med den vanlige tråden.

Strikk 25 omganger. Fell slik: På 1. og 3. pinne ta første maske løs av, strikk en maske rett, løft den løse masken over. På 2. og 4. pinne strikk de to siste maskene på pinnen rett sammen. Strikk en omgang uten felling. Gjenta dette tre ganger, deretter felles det på hver pinne til det står igjen 8 masker. Trekk tråden gjennom disse maskene og fest godt.

Tommel: Ta ut tråden og plukk opp tommelmaskene, 8 på undersiden og 8 på oversiden av tommelen. I hver side plukkes det opp en eller to masker ekstra for at det ikke skal bli hull. Disse maskene felles inn etter en omgang eller to. Strikk tommelen til passe lengde, ca 15 omganger. Tommelen felles slik: På hver p ta første maske løs av, strikk en maske rett, løft den løse masken over. Det felles på hver pinne til det står igjen 4 masker. Trekk tråden gjennom og fest godt.

Husk å tenke gjennom tommelplasseringen slik at du ikke ender opp med to venstrevotter eller to høyre (been there, done that!). På høyre vott pleier jeg å strikke 1 maske på første pinne og så strikke inn tråden til tommelmaskene. På venstre vott strikker jeg 1 maske på andre pinne, deretter tommelmaskene på en tråd, og så står det igjen 1 maske på slutten av pinnen.

Vottene toves i vaskemaskin. Jeg pleier å starte med 40 grader kulørtvask og Milo, men alle maskiner tover forskjellig så du må bare prøve deg fram. Hvis vottene blir litt små så kan du ha dem i vann tilsatt litt hårbalsam og strekke og dra, så får du dem litt større. Er de for store kan du tove dem en gang til.

For å lage herrevotter legger du opp litt flere masker og strikker litt flere omganger.

Nå er vinteren snart her. Jeg har forberedt vinteren så godt jeg kan. Mine tre barn har fått nye vintersko, og jammen ble det et par på mor også. Familiens yngste har fått ny lue, og jeg er i gang med å strikke votter til meg selv. Skal strikke noen til julegaver også da, men alt til sin tid.

Tenåringen har kommet hjem med sommerklærne, og skal ha med seg vinterklær og votter til hybelen. Jeg har kjøpt superundertøy til alle tre barna. Ikke tenåringen da. Jeg sendte med henne penger så hun kjøpte seg selv. Det er greit å prøve på, så man får noe som passer.

Selv har jeg tatt fram ullsingleten min fra Nøstebarn. Et deilig plagg. Jeg fryser hele tiden på jobb, så det er godt med ullsinglet under genseren.

Ellers har jeg ryddet ungenes klesskap i høstferien, og pusset vinduer. Nesten da. Min mor har vært på besøk og hun pusset mesteparten. Jeg pusset ute, på de vinduene som ikke lar seg åpne. Hang i stige og strakk meg for å nå over hele vinduet. Det ble sånn omtrent bra. I hvert fall bedre enn det var.

Så nå blir det vel snart jul…

Her har jeg strikket en kortermet ullgenser til tenåringen. Ja, jeg vet, men hun villle selv ha denne modellen. Den frysepinnen som jeg er ville selvsagt foretrukket lange ermer. Tenåringen er ikke hjemme, så elleveåringen stilte velvillig opp som modell – på betingelse av at jeg klippet vekk hodet hennes.

I kategorien upraktiske klær presenterer jeg i dag PONCHO.

Ponchoen kommer igjen i motebildet sånn omtrent hvert tiende år. Litt ulike varianter riktignok, men alltid med noen ting til felles. Og jeg synes det er hårreisende upraktisk. Stilig på bildene i motebladene, ja visst. Ikke alltid i virkeligheten, dog.

En poncho er et slags dobbeltsjal som man trer over hodet. Den har ikke ermer, og det er ulempe nummer en. Skal du kjøre bil for eksempel, må du ta ponchoen av, ellers blir det trøbbel med bilbeltet. Og vanskelig å styre.

Den er som regel heklet, av og til strikket. Det betyr at den er langt fra vindtett. Det blåser ikke i motebladenes fotostudioer, tror jeg, så det spiller ingen rolle for dem. En poncho er ikke et ytterplagg i min verden, for her blåser det støtt. Det er ulempe nr to.

Ulempe nr tre er en kombinasjon av de to første. Den er ikke vindtett, og du kan ikke ta en vindtett jakke utenpå fordi den ikke har ermer. Det blir dermed alt for klumpete og vanskelig å få tredd en jakke utenpå en poncho. Den er nødt til å være ytterplagg, men det fungerer den ikke som.

Ulempe nummer fire er visuell og estetisk. De tynne tynne fotomodellene ser ok ut i poncho. Jeg er ikke tynn-tynn, ikke tynn heller, og ser enda større ut i poncho. Det synes jeg ikke er noe særlig fint. Jeg liker ikke å kle meg slik at jeg ser tjukkere ut enn jeg er.

Poncho er visst et must denne høsten. Jeg har en i skapet, jeg også, etter siste gang det var moderne. Eller gangen før der. Jeg husker ikke helt. Den skal få ligge i fred, med mindre jeg gjør noe så drastisk som å rydde i klesskapet mitt. I så fall skal jeg sende den til en eller annen klesinnsamling så den kan gå til et godt formål, og så får jeg håpe at det finnes noen der ute som liker å gå i poncho.

Jeg er lærer, som jeg har nevnt her før. I mine ungdom var ikke lærere kjent som noen eksperter på teknologi akkurat, selv om teknologien vi hadde da ikke var spesielt, eh, teknologisk.

Da jeg gikk på skolen måtte lærere typisk kunne håndtere en kassetspiller, evt en lydbåndspiller, lysbildeframviser og filmframviser. Vi fikk faktisk se på film av og til, ja, og da var det sånn gammeldags filmframviser. Klasserommet måtte blendes av.

Det vnaligste var kassettspiller, selvsagt. I fremmedspråktimene. Innspilt på kassett fantes alle tekstene fra læreboka, og lærerne spilte dem for oss. Setning for setning, mens de stoppet båndet og vi gjentok i kor. Slik lærte vi korrekt uttale. Når teksten var kjørt gjennom en gang, måtte vi elevene sitte og vente mens læreren prøvde å spole akkurat passe langt tilbake.

Nå for tiden har vi alt på cd. Et kjapt trykk på fjernkontrollen og cd’en starter på ny, akkurat der vi vil at den skal starte. Genialt. Og vi har pc’er. Hver vår bærbare. Vi har prosjektor også, slik at vi kan vise for eksempel Power Point-presentasjoner for elevene. Eller lære dem å bruke tekstbehandling eller noen av de utallige internettsidene med oppgaver som finnes her ute.

Jeg digger teknologi. Jeg liker mobiltelefoner og pc’er. Jeg synes det er utrolig greit å sende mail, heller enn å møte opp og vente til folk blir ledige for å snakke med dem. Sms er en super kommunikasjonsform, i hvert fall til korte beskjeder. Dessuten kan man lese meldinga når man har tid.

Selv bilen min er et teknologisk vidunder. Jeg kan justere farten med noen kjappe trykk på en knapp på rattet. Jepp, rattet. På det samme rattet har jeg muligheten til å justere volumet på radioen og velge radiokanal. Jeg kan også justere visningen på dashbordet, for det er digitalt. Bestemme selv hvilken farge jeg vil ha, og hva som skal vises. Bilen min kan for eksempel regne ut hvor langt jeg kan kjøre på den dieselen som er igjen i tanken.

Jeg digger teknologi.