Jeg er lærer, som jeg har nevnt her før. I mine ungdom var ikke lærere kjent som noen eksperter på teknologi akkurat, selv om teknologien vi hadde da ikke var spesielt, eh, teknologisk.
Da jeg gikk på skolen måtte lærere typisk kunne håndtere en kassetspiller, evt en lydbåndspiller, lysbildeframviser og filmframviser. Vi fikk faktisk se på film av og til, ja, og da var det sånn gammeldags filmframviser. Klasserommet måtte blendes av.
Det vnaligste var kassettspiller, selvsagt. I fremmedspråktimene. Innspilt på kassett fantes alle tekstene fra læreboka, og lærerne spilte dem for oss. Setning for setning, mens de stoppet båndet og vi gjentok i kor. Slik lærte vi korrekt uttale. Når teksten var kjørt gjennom en gang, måtte vi elevene sitte og vente mens læreren prøvde å spole akkurat passe langt tilbake.
Nå for tiden har vi alt på cd. Et kjapt trykk på fjernkontrollen og cd’en starter på ny, akkurat der vi vil at den skal starte. Genialt. Og vi har pc’er. Hver vår bærbare. Vi har prosjektor også, slik at vi kan vise for eksempel Power Point-presentasjoner for elevene. Eller lære dem å bruke tekstbehandling eller noen av de utallige internettsidene med oppgaver som finnes her ute.
Jeg digger teknologi. Jeg liker mobiltelefoner og pc’er. Jeg synes det er utrolig greit å sende mail, heller enn å møte opp og vente til folk blir ledige for å snakke med dem. Sms er en super kommunikasjonsform, i hvert fall til korte beskjeder. Dessuten kan man lese meldinga når man har tid.
Selv bilen min er et teknologisk vidunder. Jeg kan justere farten med noen kjappe trykk på en knapp på rattet. Jepp, rattet. På det samme rattet har jeg muligheten til å justere volumet på radioen og velge radiokanal. Jeg kan også justere visningen på dashbordet, for det er digitalt. Bestemme selv hvilken farge jeg vil ha, og hva som skal vises. Bilen min kan for eksempel regne ut hvor langt jeg kan kjøre på den dieselen som er igjen i tanken.
Jeg digger teknologi.
