Vi er gode på å snakke om været, vi nordmenn. Verdensmestre i vær. I hvert fall i å snakke om vær. Jeg har funnet ut hvorfor. Det er fordi vi har så mye av det. Og fordi det er så demokratisk, det er likt for alle. Regner det på meg så regner det på sjefen min også. Og så kan vi overhodet ikke gjøre noe med det. Maktesløsheten er total. Ingen har noe innflytelse over været.

Sola skinner når sola skinner. Regner det så regner det. Om vinteren snør det. Eller det er sprengkaldt. Solskinn eller skydekke. Himmelen er lik for oss alle, i hvert fall de av oss som befinner seg på omtrent samme sted geografisk. Og ingen kan forandre på det.

Da jeg var liten trodde jeg at det var Værmannen på NRK som bestemte hva slags vær det skulle bli. (Værmannen var selvsagt meteorologen.) Han sto der med en firkantet kladd av et snurrekart. På det ene kartet var Norge, delt i to omtrent på midten. På kartet var det masse spennende, rare symboler som betydde Lavtrykk og Høytrykk og vindretninger og -styrke og slikt. Disse hang fast som ved magi, og Værmannen flyttet på dem rundt på kartet.

Hvis kartet hadde ligget på et bord hadde jeg forstått hvordan symbolene kunne henge der, men det gjorde ikke det. Det var et stående kart.

Antagelig var symbolene magnetiske, men det forsto ikke jeg da.

En annen ting som fascinerte meg, var hvorfor Værmannen ikke bare kunne bestemme at vi skulle ha Det Riktige Været. Noen ganger klaget de voksne. Det var for kaldt, eller for varmt. For tørt. For mye regn. Eller for mye snø. Eller for lite snø. Og Værmannen gjorde ikke noe med det. Det var egentlig ganske dårlig gjort.

Og så det faktum at ofte ble ikke været slik han hadde bestemt. Det var jo det rareste av alt. Der sto han, i stua vår om kvelden og sa at i morgen ble det sol og pent vær. Og når morgendagen opprant så høljet det ned.

Jeg vet ikke hvordan statistikken på værmeldingene er nå. Hvor ofte de treffer, og hvor ofte de bomer, mener jeg. Men jeg lærte på ungdomsskolen at de – den gangen – traff med omtrent en tredjedel av værmeldingene sine. og jeg husker at klassen fant ut at hvis de rett og slett hadde forandret værmeldingene kunne treffprosenten økt betydelig.

De kunne jo for eksempel si: “I morgen blir det vær på Østlandet. Vi vet ikke helt om det blir sol eller regn, men det blir det. Eller kanskje overskyet. Kanskje ikke. Vi tror ikke det kommer til å snø, det er jo tross alt bare slutten av september, men sikker kan man aldri være.”