Livet på Skogen

Bibelen har kommet i ny språkdrakt i høst. Her er en oppdatert versjon av juleevangeliet, som jeg fant på nett:

«Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle joine en gruppe: «Vi som vil skrives inn i manntall». Dette skjedde mens Kvirinius var helt sjef i Syria, og gruppa fikk drøyt mange likes.

Josef traska fra byen Nasaret i Galilea, opp til Judea, til Davids by Betlehem, for å signe manntallet sammen med Maria, dama hans, som hadde boller i ommen. Og mens de var der, hevet bollene, for å si det sånn, og Maria leverte varene. Hu pakka kiden inn i noe tøy, og la’n i ei krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget.

Det var noen gjetere som var ute i natta og passa på sheepsa sine. Med ett var Herrens engler F2F, og Herrens diggbarhet lyste. Gjeterne bare: «OMG!», og engelen bare: «Slapp av, gutta! Jeg kommer med en tweet om glede, en glede for hele folket: #Frelser #Kristus #jomfrufødsel 🙂 🙂 🙂 … og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne en kid som er innpakka i noe tøy og ligger i ei krybbe.»

Så kom engelens followers, en himmelsk hærskare, som ga masse kudos til Gud og retweeta: #Frelser #Kristus, og #ffnor Gud og fred på Jorden blant mennesker som har Guds velbehag»

Da englene hadde tatt kvelden, sa gjeterne til hverandre: «La oss stikke inn til Betlehem for å kolla läget.» Og der fant de Maria og Josef og den lille kiden som læxan i krybba. Da oppretta de en ny gruppe: «Vi som har sett Jesus Kristus, Guds sønn». Folk bare: «Saklig, LOL». Gruppa fikk ikke så mange likes, for å si det sånn, men det var bare i starten, for seinere i livet fikk Jesus sinnssykt mange followers.

Og Maria bare: «#DenFølelsen»

Og gjeterne bare: «Helt konge!!!»

Sånn til opplysning tror jeg ikke den nye Bibeloversettelsen er riktig så, eh, moderne, da.

Teksten er hentet her: http://www.aftenposten.no/kultur/litteratur/Juleevangeliet-6725110.html

Jadda. Mer om bil. Nok ett kapittel i serien om meg og mitt forhold til biler.

Familien har to biler, en (ganske) ny hypermoderne fransk bil med masse elektronikk, og så en litt eldre og mer traust japaner med atskillig mindre elektronikk. Den sistnevnte bilen er en såkalt SUV. Den har en meget spesiell patent for å åpne bagasjerommet. Luka der er nemlig delt, slik at man kan trykke på en knapp inne i bilen så spretter vinduet opp, og da kan man gå ut og åpne resten av luka – ei dør som svinger utover og er hengslet i høyre side. Det andre alternativet er å stikke nøkkelen inn i nøkkelhullet i bakdøra, da spretter også vinduet opp og man kan åpne døra etterpå. Luka er ikke på noen måte koblet til sentrallåsen på resten av bilen – når den er stengt er den stengt. Uansett om bilen er låst eller ikke. Og selv om man låser opp bakluka blir ikke resten av bildørene låst opp.

Det var en helt vanlig dag på jobben i desember. Jeg hadde 6 undervisningstimer og to inspeksjoner, så da jeg hadde sett elevene mine vel avgårde på bussen var jeg rett og slett ferdig. Litt tom i hodet, man blir litt sliten mentalt noen ganger. Og ikke helt på høyden fysisk heller, av å stavre rundt på isen. For her er det is. Og bare is. Glatt og hard, så strøsand fester seg slett ikke.

Jeg gikk fra busslomma og bort til parkeringsplassen, der låste jeg opp bakluka og slengte skoleveska mi inn. Så åpnet jeg veska, for jeg måtte finne lommeboka. Jeg skulle nemlig innom butikken og tenkte at da var det greit å slippe å stå der og lete etter den utenfor butikken. Jeg sto nå der med votter og bilnøkkel og lommebok og skulle stenge veska mi. Så kom det en kollega og jeg begynte å prate med henne. Og mens jeg pratet rettet jeg meg opp og smelte igjen både bakdør og -vindu. Vi avsluttet praten og kollegaen min gikk.

Jeg begynte å lete etter nøkkelen. Jeg klappet meg på alle lommer. Jeg tok vottene av og rotet i alle lommer. Ingenting. Jeg kikket inn i bilen gjennom bakluka. Der lå nøkkelen, ved siden av skoleveska mi. Trygt innelåst i bilen. Mange tanker raste gjennom hodet mitt da. Ingen av dem kan skrives her, i tilfelle mindreårige leser denne bloggen.

Jeg gjorde det eneste fornuftige. Jeg ringte min mann. Han kom med den store franske bilen. Så kjørte jeg ham opp på jobb igjen, før jeg kjørte hjem og hentet reservenøklene til den bilen som sto trygt forvart på skolen. Deretter kjørte jeg tilbake til mannens arbeidsplass, hvor jeg parkerte den franske og gikk inn med nøklene. Jeg sprang deretter til skolen – ja, jeg småsprang, for det var kaldt og jeg liker ikke å fryse. Men jeg løp ikke så veldig fort, for det var som nevnt glatt.

På skolen låste jeg meg inn i bilen. O, glede. Nå har jeg lovet meg selv en ting: Heretter skal jeg ALLTID låse opp sentrallåsen først FØR jeg låser opp bakluka oglegger noe inn der.

Jeg har strikket lapphundvotter til elleveåringen. Navnet på bikkja er strikket inn, og et lite hjerte som hun selv har tegnet.

Dette innlegget er nok en smule kontroversielt. Altså, jeg er en moderne kvinne og jeg ser ikke på meg selv som spesielt hjelpeløs. Da jeg fikk førerkort, tvang min far meg til å lære hvordan jeg skulle fylle bensin, peile og etterfylle olje, sjekke lufttrykket i dekkene, fylle på spylervæske og skifte hjul. Jeg kan også skifte sikringer og lyspærer, og vi snakker fortsatt om bilen.

Så skulle jeg ut på en tre og en halv times kjøretur en dag i høst. Det var mildvær og vått, og dermed var veien temmelig møkkete. Så jeg kjørte innom en bensinstasjon hvor jeg kjøpte en kanne spylevæske. Det var nemlig nesten tomt, og min høyteknologiske franske bil pep iltert hver gang jeg prøvde å spyle. “Screen wash fluid level too low” sto det i displayet. Jeg liker å kunne se ut av forntruta når jeg kjører, derfor skulle jeg fylle.

Så jeg kjøpte som sagt en kanne, og ruslet tilbake til min høytekonologiske vidunderbil. Å åpne panseret var greit. Å finne riktig lokk å skru av gikk også greit. Jeg tømte hele kanna med spylervæske oppi, skrudde på lokket på kanna og på beholderen i motoren og var fornøyd med meg selv. Så løsnet jeg den pinnen som holder panseret oppe og smekket det igjen.

Og her dukket problemet opp: Panseret nektet å lukke seg. Jeg smekket det igjen, og det spratt opp igjen. Vel, tenkte jeg, da må jeg smekke hardere. Det var noe jeg ikke våget, egentlig, for jeg var redd for at mannen min skulle bli sint på meg. Sånn er det med menn, de blir lett irritert hvis noe skjer med bilen. Så jeg hadde absolutt ikke lyst til å komme hjem med bulk i panseret.

Men, må man så må man. Jeg hevet panseret igjen og smekket hardt. Det samme skjedde. Panseret spratt opp igjen. Jeg løftet det til helt åpen stilling og smelte det ned av all min kraft. Panseret spratt opp igjen. Jeg ga opp.

Jeg skjønte jo at jeg ikke kunne kjøre med åpent panser. Såpass praktisk sans har jeg jo. Så jeg grep etter mobilen og begynte å slå nummeret til min far. Jeg stoppet meg selv. Det får da være grenser for nødanrop til far. Han befant seg omtrent to timers kjøring unna meg. Hva ventet jeg at han kunne gjøre? Jeg visste hva han ville gjøre. Han ville si at jeg måtte finne noen som kunne hjelpe meg.

Jeg befant meg på en bensinstasjon. I gamle dager fikk man hjelp til å fikse biler på bensinstasjoner. Jeg kastet på håret og marsjerte inn og håpet inderlig at jeg skulle kunne finne en voksen mann og ikke en tyggegummityggende tenåring. Det ville være for flaut.

Jeg fant en mann. Han smilte hyggelig og ble med meg ut.
“Du må bruke litt kraft,” sa han belærende og smelte panseret igjen. Det spratt umiddelbart opp igjen og gjorde ikke forskjell på folk. Jeg frydet meg innvendig, men holdt en respektfull maske.
Han gravde fram en lommekniv av den typen som har alle mulige verktøyer, og en sprayboks med et eller annet smøremiddel. så begynte han å presse låsen igjen, før han åpnet den. Dette gjorde han gjentatte ganger og smatidig sprayet han med smurningsmiddelet. Og plutselig, vips! sto bilen der med panseret lukket. Jeg takket ham hjertelig.
“Du må ikke være redd for å bruke litt makt når du skal smelle igjen panseret,” sa han belærende igjen.

Jeg valgte å ignorere det. Jeg hadde fått fylt spylevæske. Jeg hadde en bil med lukket panser. Jeg kunne kjøre videre. Og jeg VAR virkelig takknemlig for at han hjalp meg. Han tok ikke betalt for det heller.

Men jeg antar at han hadde en god historie å fortelle kona ved middagsbordet den dagen. “Vet du, i dag på jobben kom det inn en blondine som ikke greide å lukke panseret på bilen sin!”

Jeg har strikket votter med elg og elghund. En liten variasjon over det vi kaller “rosavotter” her i bygda – som slett ikke har noe med fargen rosa å gjøre, men derimot med at de er mønstrete.

En vinflaske blir litt mer spennende hvis man pynter den litt og gjemmer den originale etiketten synes jeg. Denne fikk jeg ideen til et annet sted på nettet.

Jeg har vært hos tannlegen. Jeg liker ikke å gå til tannlegen. For å være helt nøyaktig er jeg redd for å gå til tannlegen.

På høstens kontroll ble det oppdaget at jeg måtte trekke en visdomstann. Egentlig helst to, men i det minste en. Jeg forsøkte å argumentere i mot. Men mine argumenter var veldig mye dårligere enn hennes (‘hennes’ refererer til tannlegen her). Mine argumenter gikk på angst og gru. Hennes gikk på begynnende hull i en visdomstann, hvis vi venter vil det bli ordentlig hull, tanna kan da gå i stykker ved trekking og i tillegg kunne jeg få skikkelig tannpine. Dessuten var det hun som var FAGPERSON. Jeg var bare en redd kunde. Eller kanskje pasient.

Så jeg fikk ny time. Fjorten dager etter kontrollen. Fjorten dager å grue seg på. Da dagen opprant var jeg dårlig. Kvalm og vondt i magen. Jeg hadde ikke time før halv fire på ettermiddagen. Så jeg brukte formiddagen på å vaske gulv, vaske badet, vaske klær og skifte på senger. Så besøkte jeg en venninne. Hun var litt medfølende, men ikke veldig. Hun hadde en skrekkhistorie hun også. Jeg har fått min del av dem i de siste fjorten dagene.

“Og vet du, jeg hovnet opp så jeg ut som Lina i Lønneberget jeg. Ja, du husker da hun hadde tannpine? Jeg trodde ikke det var mulig altså!”
“Nei, det er ikke så ille, men man blør jo masse etterpå. Jeg måtte på Statoil og få tak i en engangskopp som blodet kunne renne i på vei hjem.”

Og da hjelper det jo ikke med dem som sier Pytt, pytt, dette går så bra så. Det høres ut osm om de sier det for å trøste. Og antakelig gjør de jo det også. Og da trur jeg ikke på dem. Og derfor hjelper det ikke at de sier det.

Da dagen kom, kjørte vi avgårde. Mannen min hadde også time. han skulle bytte ei fylling. Heldiggrisen. (Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle si, men jeg var faktisk misunnelig på en fyr som skulle til tannlegen og bore.) Han hadde time etter meg, så han bare satte meg av utenfor tannlegekontoret og forsvant. Skjelvende gikk jeg inn. Det er faktisk sant. Jeg skalv. Jeg gikk på do. (En tidligere kollega av meg snakket en gang om noe hun kalte angstskvetten. Det er en god beskrivelse.) Så satte jeg meg ned.

Døra gikk opp og en mann kom ut. Det var en sambygding av oss. han hilste, passerte og gikk, men stoppet og kom tilbake.
“Nei, men, gruer du deg?” spurte han. På det tidspunktet greide jeg ikke lenger å snakke, så jeg bare nikket.
“Det trenger du ikke,” sa han rolig. “Jeg var redd jeg også før, men etter at jeg kom hit er jeg ikke redd lenger. De er så flinke og forsiktige! Dette går bra!”

Jeg skjønte at han mente det godt, så jeg presset fram et smil. Jeg tror i hvert fall det. Så satte jeg meg på hendene mine for at de ikke skulle skjelve sånn. Det hjalp ikke, men det ble i hvert fall mindre synlig.

Døra gikk opp igjen og en hyggelig dame kom ut. “Marianne? Nå er det din tur,” nesten sang hun. Så ombestemte hun seg. “Å, jeg beklager, du må vente to minutter til. Vi må ordne en annen stol.” så ble døra smekket igjen rett foran ansiktet mitt. Jeg satte meg igjen. Jeg så for meg forskjellige typer stoler. Alle hadde en ting til felles: Reimer og stropper til å holde fast pasienten.

Omsider var det min tur. Jeg kom meg inn. Tannelgen visste at jeg var redd, så hun prøvde å prate med meg. Jeg greide ikke å svare. Ville jeg at hun skulle fortelle hva hun gjorde underveis eller ikke? Jeg ante ikke. Jeg måtte svare, sa hun, for at jeg skulle ha en følelse av kontroll. Så jeg stokket tunga og konsentrete meg hardt.
“Jeg vil at dette skal gå fort,” sa jeg. “Så når du først har begynt, vil jeg at du bare skal fortsette. Selv om det kanskje kommer noen tårer eller klynk. Jeg skal prøve å fikse dette, men bare gjør deg ferdig.”

Og det gjorde hun. Først bedøvelse. Så, når den hadde virket skikkelig, gikk hun i gang. Det tok under 20 minutter. Tanna hadde sammenvokste røtter og den delen som hadde kommet ut var størst, så smalnet den innover. Plutselig kjente jeg at noe løsnet, og hun sa: “Det var det.”

Og det var helt utrolig hvor fort det gikk, og hvor lett det var. Og jeg hadde vært nesten død av gru. Så redd at jeg ikke klarte å tenke klart, eller å formulere sammenhengende setninger. Og så sier hun bare “det var det.”

Jeg leser ukeblader av og til. Og nå er den Store Trenden – som til og med jeg har fått meg – innen mat Raw Food. Ja, nettopp. Raw Food.

Jeg er ikke så voldsomt trendy, men jeg har da fått med meg at dette er Fantastiske greier. De som spiser Raw Food står fram i ukebladene og er så friske, så friske. Selv om de før, da de spiste vanlig mat, hadde ymse plager som var nesten invalidiserende.

Jeg skal ikke harselere over dette (eller, jo litt, men jeg skal prøve å ikke bli for slem). Men noen kommentarer må jeg jo komme med.

Hvorfor må det hete Raw Food? Hva med Rå Mat? Det er jo det det er, og vi lever jo tross alt i Norge og vi snakker da norsk (for det meste, i hvert fall). Er det sånn at engelske betegnelser gir fenomenet litt mer stil og schwung og gjør det mer trendy? Eller smaker maten rett og slett bedre når vi spiser den Raw i stedet for Rå, og samtidig forfremmer den til Food?

Raw Food er rå mat. Rett og slett. Man spiser ikke noe som er varmebehandlet over, jeg husker ikke helt nøyaktig, noen-og-førti grader. Noen av dem som spiser rå mat, spiser kun vegetarkost. Andre spiser også kjøtt.

Raw Food-trenden er en reaksjon mot dagens kosthold og matvarer, for vi vet jo at mange spiser for mye hurtigmat og det er mye kunstige tilsetningsstoffer og syntetiske greier i maten vår.

Nå skal ikke dette innlegget bli en reklame for hurtigmat, hvis det er det dere tror. Det er et hjertesukk over to ting: Det ene er tendensen til å bruke utenlandske (les: engelske) betegnelser på alt mulig. Det blir liksom så mye bedre og flottere da. Det andre er den halleluja-stemninga som preger det jeg har lest om emnet.

Det finnes ikke en eneste motforestilling. Dette er Fasiten, løsningen på alle dine problemer. Har du leddgikt? Plages du av stadig tilbakevendende forkjølelser? Utslett? Astma? Jeg synes det er en smule kjipt å lese om noe som til de grader skal Fikse Alt, og det kommer aldri en eneste motforestilling.

Hva med litt dokumentasjon? Det kan jo godt hende at rå mat er mye bedre for kroppen min enn varmebehandlet mat. Men det vet jeg ikke, og etter å ha lest såpass mange artikler hvor rå mat nærmest opphøyes blir jeg også litt skeptisk. Jeg stritter med piggene og setter bremsene på. Dette vil jeg ikke! Jeg liker biffen min godt stekt! Litt sånn tre-årstrassig, blir jeg, kjenner jeg.

Altså, jeg er ikke redd rå mat. Jeg tar meg innimellom en gulrot eller noe frukt, jeg spiser kålrot og sukkererter og diverse andre grønnsaker. Rå. Men jeg har ikke satt det i system og jeg lever ikke systematisk på mat som ikke er varmebehandlet.

Nå har vi levd på varmebehandlet mat i vår del av verden lenge. Og levealderen går jo stadig opp. Levealderen øker jo så til de grader at det er i ferd med å bli et problem. Nå mener jeg ikke at man skal ta livet av folk ved å gi dem skadelig mat, langt i fra, men jeg savner vel noe dokumentasjon på at varmebehandlet mat er så skadelig og rå mat er så bra.

Jeg er glad i brød, og jeg liker brødet mitt best når det er stekt.