Dette innlegget er nok en smule kontroversielt. Altså, jeg er en moderne kvinne og jeg ser ikke på meg selv som spesielt hjelpeløs. Da jeg fikk førerkort, tvang min far meg til å lære hvordan jeg skulle fylle bensin, peile og etterfylle olje, sjekke lufttrykket i dekkene, fylle på spylervæske og skifte hjul. Jeg kan også skifte sikringer og lyspærer, og vi snakker fortsatt om bilen.
Så skulle jeg ut på en tre og en halv times kjøretur en dag i høst. Det var mildvær og vått, og dermed var veien temmelig møkkete. Så jeg kjørte innom en bensinstasjon hvor jeg kjøpte en kanne spylevæske. Det var nemlig nesten tomt, og min høyteknologiske franske bil pep iltert hver gang jeg prøvde å spyle. “Screen wash fluid level too low” sto det i displayet. Jeg liker å kunne se ut av forntruta når jeg kjører, derfor skulle jeg fylle.
Så jeg kjøpte som sagt en kanne, og ruslet tilbake til min høytekonologiske vidunderbil. Å åpne panseret var greit. Å finne riktig lokk å skru av gikk også greit. Jeg tømte hele kanna med spylervæske oppi, skrudde på lokket på kanna og på beholderen i motoren og var fornøyd med meg selv. Så løsnet jeg den pinnen som holder panseret oppe og smekket det igjen.
Og her dukket problemet opp: Panseret nektet å lukke seg. Jeg smekket det igjen, og det spratt opp igjen. Vel, tenkte jeg, da må jeg smekke hardere. Det var noe jeg ikke våget, egentlig, for jeg var redd for at mannen min skulle bli sint på meg. Sånn er det med menn, de blir lett irritert hvis noe skjer med bilen. Så jeg hadde absolutt ikke lyst til å komme hjem med bulk i panseret.
Men, må man så må man. Jeg hevet panseret igjen og smekket hardt. Det samme skjedde. Panseret spratt opp igjen. Jeg løftet det til helt åpen stilling og smelte det ned av all min kraft. Panseret spratt opp igjen. Jeg ga opp.
Jeg skjønte jo at jeg ikke kunne kjøre med åpent panser. Såpass praktisk sans har jeg jo. Så jeg grep etter mobilen og begynte å slå nummeret til min far. Jeg stoppet meg selv. Det får da være grenser for nødanrop til far. Han befant seg omtrent to timers kjøring unna meg. Hva ventet jeg at han kunne gjøre? Jeg visste hva han ville gjøre. Han ville si at jeg måtte finne noen som kunne hjelpe meg.
Jeg befant meg på en bensinstasjon. I gamle dager fikk man hjelp til å fikse biler på bensinstasjoner. Jeg kastet på håret og marsjerte inn og håpet inderlig at jeg skulle kunne finne en voksen mann og ikke en tyggegummityggende tenåring. Det ville være for flaut.
Jeg fant en mann. Han smilte hyggelig og ble med meg ut.
“Du må bruke litt kraft,” sa han belærende og smelte panseret igjen. Det spratt umiddelbart opp igjen og gjorde ikke forskjell på folk. Jeg frydet meg innvendig, men holdt en respektfull maske.
Han gravde fram en lommekniv av den typen som har alle mulige verktøyer, og en sprayboks med et eller annet smøremiddel. så begynte han å presse låsen igjen, før han åpnet den. Dette gjorde han gjentatte ganger og smatidig sprayet han med smurningsmiddelet. Og plutselig, vips! sto bilen der med panseret lukket. Jeg takket ham hjertelig.
“Du må ikke være redd for å bruke litt makt når du skal smelle igjen panseret,” sa han belærende igjen.
Jeg valgte å ignorere det. Jeg hadde fått fylt spylevæske. Jeg hadde en bil med lukket panser. Jeg kunne kjøre videre. Og jeg VAR virkelig takknemlig for at han hjalp meg. Han tok ikke betalt for det heller.
Men jeg antar at han hadde en god historie å fortelle kona ved middagsbordet den dagen. “Vet du, i dag på jobben kom det inn en blondine som ikke greide å lukke panseret på bilen sin!”
