Jeg har vært hos tannlegen. Jeg liker ikke å gå til tannlegen. For å være helt nøyaktig er jeg redd for å gå til tannlegen.
På høstens kontroll ble det oppdaget at jeg måtte trekke en visdomstann. Egentlig helst to, men i det minste en. Jeg forsøkte å argumentere i mot. Men mine argumenter var veldig mye dårligere enn hennes (‘hennes’ refererer til tannlegen her). Mine argumenter gikk på angst og gru. Hennes gikk på begynnende hull i en visdomstann, hvis vi venter vil det bli ordentlig hull, tanna kan da gå i stykker ved trekking og i tillegg kunne jeg få skikkelig tannpine. Dessuten var det hun som var FAGPERSON. Jeg var bare en redd kunde. Eller kanskje pasient.
Så jeg fikk ny time. Fjorten dager etter kontrollen. Fjorten dager å grue seg på. Da dagen opprant var jeg dårlig. Kvalm og vondt i magen. Jeg hadde ikke time før halv fire på ettermiddagen. Så jeg brukte formiddagen på å vaske gulv, vaske badet, vaske klær og skifte på senger. Så besøkte jeg en venninne. Hun var litt medfølende, men ikke veldig. Hun hadde en skrekkhistorie hun også. Jeg har fått min del av dem i de siste fjorten dagene.
“Og vet du, jeg hovnet opp så jeg ut som Lina i Lønneberget jeg. Ja, du husker da hun hadde tannpine? Jeg trodde ikke det var mulig altså!”
“Nei, det er ikke så ille, men man blør jo masse etterpå. Jeg måtte på Statoil og få tak i en engangskopp som blodet kunne renne i på vei hjem.”
Og da hjelper det jo ikke med dem som sier Pytt, pytt, dette går så bra så. Det høres ut osm om de sier det for å trøste. Og antakelig gjør de jo det også. Og da trur jeg ikke på dem. Og derfor hjelper det ikke at de sier det.
Da dagen kom, kjørte vi avgårde. Mannen min hadde også time. han skulle bytte ei fylling. Heldiggrisen. (Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle si, men jeg var faktisk misunnelig på en fyr som skulle til tannlegen og bore.) Han hadde time etter meg, så han bare satte meg av utenfor tannlegekontoret og forsvant. Skjelvende gikk jeg inn. Det er faktisk sant. Jeg skalv. Jeg gikk på do. (En tidligere kollega av meg snakket en gang om noe hun kalte angstskvetten. Det er en god beskrivelse.) Så satte jeg meg ned.
Døra gikk opp og en mann kom ut. Det var en sambygding av oss. han hilste, passerte og gikk, men stoppet og kom tilbake.
“Nei, men, gruer du deg?” spurte han. På det tidspunktet greide jeg ikke lenger å snakke, så jeg bare nikket.
“Det trenger du ikke,” sa han rolig. “Jeg var redd jeg også før, men etter at jeg kom hit er jeg ikke redd lenger. De er så flinke og forsiktige! Dette går bra!”
Jeg skjønte at han mente det godt, så jeg presset fram et smil. Jeg tror i hvert fall det. Så satte jeg meg på hendene mine for at de ikke skulle skjelve sånn. Det hjalp ikke, men det ble i hvert fall mindre synlig.
Døra gikk opp igjen og en hyggelig dame kom ut. “Marianne? Nå er det din tur,” nesten sang hun. Så ombestemte hun seg. “Å, jeg beklager, du må vente to minutter til. Vi må ordne en annen stol.” så ble døra smekket igjen rett foran ansiktet mitt. Jeg satte meg igjen. Jeg så for meg forskjellige typer stoler. Alle hadde en ting til felles: Reimer og stropper til å holde fast pasienten.
Omsider var det min tur. Jeg kom meg inn. Tannelgen visste at jeg var redd, så hun prøvde å prate med meg. Jeg greide ikke å svare. Ville jeg at hun skulle fortelle hva hun gjorde underveis eller ikke? Jeg ante ikke. Jeg måtte svare, sa hun, for at jeg skulle ha en følelse av kontroll. Så jeg stokket tunga og konsentrete meg hardt.
“Jeg vil at dette skal gå fort,” sa jeg. “Så når du først har begynt, vil jeg at du bare skal fortsette. Selv om det kanskje kommer noen tårer eller klynk. Jeg skal prøve å fikse dette, men bare gjør deg ferdig.”
Og det gjorde hun. Først bedøvelse. Så, når den hadde virket skikkelig, gikk hun i gang. Det tok under 20 minutter. Tanna hadde sammenvokste røtter og den delen som hadde kommet ut var størst, så smalnet den innover. Plutselig kjente jeg at noe løsnet, og hun sa: “Det var det.”
Og det var helt utrolig hvor fort det gikk, og hvor lett det var. Og jeg hadde vært nesten død av gru. Så redd at jeg ikke klarte å tenke klart, eller å formulere sammenhengende setninger. Og så sier hun bare “det var det.”
