Livet på Skogen

Jeg har vært på tur med elevene mine. Turen gikk til den gamle gruva i bygda, og det er en fast del av opplegget på skolen. Vi ble møtt av en hyggelig (og dyktig!) mann som viste og forklarte oss hvordan det var å være gruvearbeider i gamle dager.

I “vår” gruve ble det ikke brukt fyrsetting. De brukte håndboring og svartkrutt. Håndboring foregår slik: Man har et tungt digert bor og en tung diger hammer. En holder boret mot steinen. Det må peke skrått oppover. En annen slår på boret. Han som holder boret må nå dreie det en kvart omdreining, og han med hammeren slår igjen. Og slik fortsetter de. Gjennomsnittlig framdrift var omtrent 2-3 meter i måneden. Jepp, to til tre meter pr måned kom de innover i fjellet. Det er ikke langt…

For å si det sånn: De visste vel omtrent hva som ventet dem, når de gikk på jobb om morgenen.

Alt dette foregikk selvsagt inne i fjellet, i mørke, kalde og fuktige gruveganger. “Vår” gruve hadde mange nivåer, helt ned til drøyt 700 meter. Og da snakker vi 700 meter under jordens overflate.

Inne i gruva var det satt opp en do. Som en utedo, bare at den var inne i gruva. Setet skrådde bratt framover, slik at ingen skulle bli sittende der noe lenger enn de absolutt måtte.

Mennene bodde i leiligheter på gruvas område. Leilighetene var ikke store, men det var familiene. Og de hadde ikke innlagt vann, og ikke muligheter for å bade eller dusje. Det var felles utedo i hagen for alle leilighetene i et bygg.

De skitne gruveklærne ble lagt i ei kasse, som ble skjøvet under senga. For at ikke møkka skulle spre seg i hele huset.

Gruvearbeiderne fikk ofte lungesykdommer, på grunn av alt steinstøvet de pustet inn. Kvarts var det verste. Den var hard å bore i, og støvet veldig og det støvet var mer skadelig enn annet støv.

De som jobbet i andre stillinger ved gruva var ikke spesielt heldig stilt, de heller. Mye slit, farlig arbeid, bråk og skitt og kjemikalier, og ikke noe beskyttelsesutstyr.

Jeg har lært dette: Jeg er kjempeheldig som er kvinne i 2012, og ikke mann og gruvearbeider i gamle dager.

(Ikke at jeg tror kvinnene hadde det noe mye lettere. De tok sin del av slitet de også, så absolutt, men i dag går mine tanker til mannfolkene.)

Det er lenge siden symaskina mi har blitt brukt, men nå har jeg tørket støvet av den.

Jeg kjøpte en bok om søm, og det fulgte med en materialpakke med stoff. Her er resultatet. Den ble ganske søt, om jeg skal si det selv.

Nå er det snart over. Elevene mine, klassen min, skal
begynne i 5. klasse og jeg skal ikke være med dem. De skal over i det vi i
gamle dager kalte STORSKOLEN, for nå er de virkelig store. Og jeg har litt
blandede følelser for dette.

Jeg gleder meg til høsten. Det er alltid spennende med nye
begynnelser, nye elever og ny timeplan. Men jeg har en lang historie sammen med
klassen min.

Jeg var der og tok imot dem da de kom på besøksdag på skolen
mens de enda gikk i barnehagen, sånn litt utpå våren en gang. Jeg var der og
tok imot dem den høsten, da de kom inn skoleporten til sin første dag i første
klasse, mens de knuget foreldrenes hender.

Jeg var der og lærte dem å lese og skrive. Jeg var der og
lærte dem å regne, pluss og minus, gange og dele og brøk. Jeg var der og lærte
dem å svømme. Jeg var der og lærte dem enkel orientering.

Jeg var der den gangen vi ble overrasket av en brå og iskald
regnskur så alle ble gjennomvåte. Vi fylte opp tørkeskapene med klærne deres,
og jeg kokte te til dem og prøvde så godt jeg kunne å sortere buksene deres til
riktige eiere etterpå, da de skulle hjem.

Jeg har stått i klasseromsdøra hver morgen og tatt imot dem.
Jeg har vært der hele deres skoletid, som et (forhåpentligvis) trygt
holdepunkt. Jeg vet at jeg har vært streng og masete på enkelte ting. Jeg vet
at vi har hatt det moro, og vi har ledd mye sammen. Jeg har vært der og sendt
dem hjem på ettermiddagen.

Jeg har snakket med foreldre, svart på og sendt sms og
mailer. Jeg har lært ungene å strikke og lage skjærefjøler på sløyden. Jeg har
utfordret meg selv på ting jeg egentlig ikke føler at jeg kan, i håp om at
disse ungene skulle lære noe, oppleve noe og vokse som mennesker – hver eneste
dag.

Nå høres jeg ut som Drømmelæreren. Det er jeg ikke. Jeg er et
helt vanlig menneske, en helt vanlig kvinne. Jeg har dårlige dager som alle
andre. Jeg velger innimellom enkle løsninger og jeg vil ikke påstå at jeg har
funnet opp kruttet.

Men jeg er glad i disse ungene. Etter fire år sammen har de
tatt – og fått – en bit av hjertet mitt. Vi har hatt avslutning sammen med
foreldrene deres, og jeg har fått gave. Slik at jeg skal huske dem. Akkurat som
om jeg kunne glemme dem!

Da er o-løpssesongen sparket i gang. Eller løpt i gang. Familiens yngste gikk på kurs for et år siden, og nå ville han være med på o-løp. Så vi skiftet til treningstøy og dro for å finne stedet. Det var merket fra fylkesveien, så det gikk ganske greit.

Vi fikk utdelt et kart og satte oss til å tegne poster. Det vil si at mor tegnet, mens sønnen ventet (u)tålmodig. Flere folk prøvde å snakke til meg mens jeg tegnet og jeg svarte litt i hytt og vær. Men så var kartet klart, og o-løperen fikk utdelt en brikke. (Ja, de bruker elektronisk tidtaking, må vite.)

Han la brikken på startposten og vi satte av gårde. Mor orienterte kartet etter terrenget og minsten tok ledelsen. Post 1 fant vi greit. Vi så at vi skulle fortsette oppover stien (ja, vi bor i en skråning!) for å finne post 2. Men vi fant ikke post 2. Vi lette og lette. Til sist ga vi opp og fant post 3.

Postene 4, 5, 6, 7 og 8 gikk veldig greit. Så var det mål. Løpslederen og løypeansvarlig fikk nesten hjerteinfarkt da vi gikk forbi målstolpen uten å klokke inn. Men jeg forklarte: Jeg tror jeg har tegnet feil, jeg må sjekke kartet. For vi fant ikke post 2. Og jeg hadde selvsagt tegnet post 2 på feil sti. Sånn går det når man multitasker.

Vi satte av gårde – igjen – og denne gangen løp vi rett på post 2. (Og når jeg skriver løper, så er det en grov overdrivelse. Vi slet oss opp bakken, det vil si jeg slet meg opp bakken med dirrende lårmuskler og hamrende hjerte. Familiens yngste nærmest danset opp bakken. Da vi endelig fikk øye på post 2, sa han trøstende: Bare vent her, du ,or, jeg løper bort til posten. Vent her så lenge, og sett deg litt!)

Endelig ferdige! Vi snudde, og gikk nedover bakken igjen (ja, nå er jeg ærlig. Vi gikk. Det vil si, jeg gikk forsiktig – det var tross alt temmelig bratt. Sønnen min danset nedover, for det meste med blikket på meg som gikk bak ham. Den som gikk på trynet var jeg. Og det var andre gang, for det gjorde jeg også mellom post 5 og 6…)

Minsten løp bort til målstolpen og la på brikken. Så leverte han den til løpslederen, som fikset fram en koffert med noe avansert elektronisk utstyr. På et blunk hadde han skrevet ut noe som så ut som en gammeldags kassalapp. Der sto tidene vi hadde brukt, med mellomtider og alt.

Vi takket pent for oss, og ruslet bort til bilen. Da vi vel og vakkert var hjemme gikk mor i dusjen, mens sønnen fant fram en ringperm. Der satte han inn o-kartet og tidslappen. Eller hva det nå heter.

Han er åtte og et halvt, og tynn som en strek. Han er alltid i bevegelse. Jeg er 43 og litt korpulent. Jeg prøver å trimme, men jeg er ikke i nærheten av å være like sprek.

Ikke alt som står på denne bloggen er sant. Denne historien for eksempel. Den er omskrevet og utbrodert av personvernhensyns, og fordi jeg ikke vil bli saksøkt for injurier. Enhver likhet med virkelige personer, nålevende eller døde, er HELT tilfeldig.

Jeg var ute og gikk tur med bikkja. På turen møtte jeg en flokk med andre turgåere. Kan man kalle det en flokk? Det var ikke så mange. Jeg vil likevel kalle det en flokk, da det tross alt var flere enn to. Jeg ble invitert til å slå følge.

Her i bygda er det slik at alle kjenner hverandre, mer eller mindre, så når man møtes kommer man i snakk. Jeg bestemte meg for å bli med dem.

Vi gikk og småpratet om likegyldige ting (jeg kjente dem jo ikke SÅ godt), som været og turen og markblomstene, da en dame i følget bestemte seg for å kommentere hunden min. Jeg er vant til å få kommentarer for hunden, den er av en forholdsvis sjelden rase, den har en praktfull pels (ikke mine ord!) og den er veldig snill. Og vakker, ikke minst.

Denne damen kommenterte imidlertid ikke noe av dette. Hun sa:

“Det var da en skrekkelig feit hund!”

Jeg vet ikke helt hvordan man reagerer på sånne kommentarer. Jeg kjenner henne ikke spesielt godt. I min verden går denslags kommentarer under kategorien uhøflig og sånt sier man ikke, spesielt ikke til folk man ikke kjenner.

Mens jeg prøvde å komme på noe lurt å svare tok en annen dame i følget ordet. Hun sa:

“Den er ikke så feit. Den har jo kjempetjukk pels. Jeg er sikker på at hvis den blir våt så blir den ganske så tynn.”

Jeg stirret takknemlig på henne. Det er faktisk sant. Hunden min har veldig tykk pels, og pelsen står liksom utover så bikkja ser tre ganger så bred ut som den er. Selv om den også er litt lubben under pelsen.

Fru Uhøflig ga seg imidlertid ikke.

“Det er synd på den hunden som er så tjukk. Du burde sette den på slankekur!”

Jeg hadde fått nok av henne. Hun var forresten slett ikke tynn selv, og hun hadde en grusom, ukledelig strikkelue på hodet. Jeg hadde lyst til å si noe riktig knusende, men jeg kom ikke på noe. Så jeg bare satte opp farten og gikk fra dem.

Og her er selve poenget i denne historien: Etterpå, mens jeg marsjerte av gårde med raske, sinte skritt, da kom jeg på en rekke gode svar. Hvorfor kan jeg ikke komme på sånne svar med en gang, der og da, i situasjonen? Jeg gjør aldri det. Noen ganger tar det fem minutter. Andre ganger flere timer. Jeg kommer alltid på et godt og slående svar, men også alltid for sent.

Svaret jeg landet på inni hodet mitt denne gangen:

“Han er tjukk. Du er uhøflig. Han kan slanke seg. Hva skal du gjøre?”

Og da er det konfirmasjon. I år har jeg laget kort til et par jenter vi kjenner som skal få en liten hilsen fra oss. Og så lot jeg meg rive med og laget et guttekort også, men det har jeg solgt .

Moren min har bursdag snart, og jeg har laget dette kortet. Med bilde av de vakre barnebarna på forsiden .

Nå har jeg strikket ferdig et “lammeskinn”. Forsiden er strikket i Love og baksiden i Samo, begge fra Marks&Kattens.