Da er o-løpssesongen sparket i gang. Eller løpt i gang. Familiens yngste gikk på kurs for et år siden, og nå ville han være med på o-løp. Så vi skiftet til treningstøy og dro for å finne stedet. Det var merket fra fylkesveien, så det gikk ganske greit.
Vi fikk utdelt et kart og satte oss til å tegne poster. Det vil si at mor tegnet, mens sønnen ventet (u)tålmodig. Flere folk prøvde å snakke til meg mens jeg tegnet og jeg svarte litt i hytt og vær. Men så var kartet klart, og o-løperen fikk utdelt en brikke. (Ja, de bruker elektronisk tidtaking, må vite.)
Han la brikken på startposten og vi satte av gårde. Mor orienterte kartet etter terrenget og minsten tok ledelsen. Post 1 fant vi greit. Vi så at vi skulle fortsette oppover stien (ja, vi bor i en skråning!) for å finne post 2. Men vi fant ikke post 2. Vi lette og lette. Til sist ga vi opp og fant post 3.
Postene 4, 5, 6, 7 og 8 gikk veldig greit. Så var det mål. Løpslederen og løypeansvarlig fikk nesten hjerteinfarkt da vi gikk forbi målstolpen uten å klokke inn. Men jeg forklarte: Jeg tror jeg har tegnet feil, jeg må sjekke kartet. For vi fant ikke post 2. Og jeg hadde selvsagt tegnet post 2 på feil sti. Sånn går det når man multitasker.
Vi satte av gårde – igjen – og denne gangen løp vi rett på post 2. (Og når jeg skriver løper, så er det en grov overdrivelse. Vi slet oss opp bakken, det vil si jeg slet meg opp bakken med dirrende lårmuskler og hamrende hjerte. Familiens yngste nærmest danset opp bakken. Da vi endelig fikk øye på post 2, sa han trøstende: Bare vent her, du ,or, jeg løper bort til posten. Vent her så lenge, og sett deg litt!)
Endelig ferdige! Vi snudde, og gikk nedover bakken igjen (ja, nå er jeg ærlig. Vi gikk. Det vil si, jeg gikk forsiktig – det var tross alt temmelig bratt. Sønnen min danset nedover, for det meste med blikket på meg som gikk bak ham. Den som gikk på trynet var jeg. Og det var andre gang, for det gjorde jeg også mellom post 5 og 6…)
Minsten løp bort til målstolpen og la på brikken. Så leverte han den til løpslederen, som fikset fram en koffert med noe avansert elektronisk utstyr. På et blunk hadde han skrevet ut noe som så ut som en gammeldags kassalapp. Der sto tidene vi hadde brukt, med mellomtider og alt.
Vi takket pent for oss, og ruslet bort til bilen. Da vi vel og vakkert var hjemme gikk mor i dusjen, mens sønnen fant fram en ringperm. Der satte han inn o-kartet og tidslappen. Eller hva det nå heter.
Han er åtte og et halvt, og tynn som en strek. Han er alltid i bevegelse. Jeg er 43 og litt korpulent. Jeg prøver å trimme, men jeg er ikke i nærheten av å være like sprek.
