Ikke alt som står på denne bloggen er sant. Denne historien for eksempel. Den er omskrevet og utbrodert av personvernhensyns, og fordi jeg ikke vil bli saksøkt for injurier. Enhver likhet med virkelige personer, nålevende eller døde, er HELT tilfeldig.
Jeg var ute og gikk tur med bikkja. På turen møtte jeg en flokk med andre turgåere. Kan man kalle det en flokk? Det var ikke så mange. Jeg vil likevel kalle det en flokk, da det tross alt var flere enn to. Jeg ble invitert til å slå følge.
Her i bygda er det slik at alle kjenner hverandre, mer eller mindre, så når man møtes kommer man i snakk. Jeg bestemte meg for å bli med dem.
Vi gikk og småpratet om likegyldige ting (jeg kjente dem jo ikke SÅ godt), som været og turen og markblomstene, da en dame i følget bestemte seg for å kommentere hunden min. Jeg er vant til å få kommentarer for hunden, den er av en forholdsvis sjelden rase, den har en praktfull pels (ikke mine ord!) og den er veldig snill. Og vakker, ikke minst.
Denne damen kommenterte imidlertid ikke noe av dette. Hun sa:
“Det var da en skrekkelig feit hund!”
Jeg vet ikke helt hvordan man reagerer på sånne kommentarer. Jeg kjenner henne ikke spesielt godt. I min verden går denslags kommentarer under kategorien uhøflig og sånt sier man ikke, spesielt ikke til folk man ikke kjenner.
Mens jeg prøvde å komme på noe lurt å svare tok en annen dame i følget ordet. Hun sa:
“Den er ikke så feit. Den har jo kjempetjukk pels. Jeg er sikker på at hvis den blir våt så blir den ganske så tynn.”
Jeg stirret takknemlig på henne. Det er faktisk sant. Hunden min har veldig tykk pels, og pelsen står liksom utover så bikkja ser tre ganger så bred ut som den er. Selv om den også er litt lubben under pelsen.
Fru Uhøflig ga seg imidlertid ikke.
“Det er synd på den hunden som er så tjukk. Du burde sette den på slankekur!”
Jeg hadde fått nok av henne. Hun var forresten slett ikke tynn selv, og hun hadde en grusom, ukledelig strikkelue på hodet. Jeg hadde lyst til å si noe riktig knusende, men jeg kom ikke på noe. Så jeg bare satte opp farten og gikk fra dem.
Og her er selve poenget i denne historien: Etterpå, mens jeg marsjerte av gårde med raske, sinte skritt, da kom jeg på en rekke gode svar. Hvorfor kan jeg ikke komme på sånne svar med en gang, der og da, i situasjonen? Jeg gjør aldri det. Noen ganger tar det fem minutter. Andre ganger flere timer. Jeg kommer alltid på et godt og slående svar, men også alltid for sent.
Svaret jeg landet på inni hodet mitt denne gangen:
“Han er tjukk. Du er uhøflig. Han kan slanke seg. Hva skal du gjøre?”
