Livet på Skogen

Jeg er omsider ferdig med denne flettegenseren til datteren min. Den er strikket i Sandnes alpakka og ble deilig myk og helt sikkert veldig god og varm.

Da er jeg ferdig med det andre votteparet. Dette er til nabomannen. Samme hund, men litt annerledes mønster både inni håndflaten og på tommelen, og på spissen av fellingen på oversiden av votten. Jeg droppet hjertet fordi jeg syntes det ble en smule feminint.

…at du er noe.

I dag funderer jeg litt på disse mekanismene som regulerer kvinners væremåte overfor hverandre. Nå vil jeg skynde meg og føye til at dette slett ikke handler om mine venninner, heller ikke kolleger. Derimot på nettet, gjemt bak en anonym identitet, synes jeg kvinner ofte kan være ganske fæle mot hverandre. Noen eksempler på hva jeg snakker om:

Fødsler. Du fødte vel uten smertestillende? Ikke det,nei. Pyse. Epidural er for pyser. Lystgass er litt mindre pysete, men dog pysete. Hva? Måtte du ta keisersnitt? Da har du strengt tatt ikke født, og kan ikke kalle deg en ekte kvinne! Greide du å føde uten smertestillende? Ja, du hadde vel en lett fødsel da, kan jeg tenke meg. Og det kan strengt tatt ikke telles med, så du har egentlig ikke født du heller. Og forresten så ser jeg at du slett ikke har gått ned alle kiloene igjen og blitt like slank som du var før svangerskapet. Så det så.

Barneoppdragelse. Du har vel fått barna dine for å sette dem bort, du, som sendte dem i barnehagen fra de var ett år. Hva skulle du egentlig få barn for? Å, har du vært hjemme med dem til de var tre, sier du? Du vil altså nekte dem sosial omgang med andre barn, og grunnleggende pedagogisk oppfølging ja.

Hjem og husarbeid. Du vasker vel gulvene hver dag? Ikke? Vet du egentlig hvor skadelig støv og skitt er? Barna dine kan bli syke. Du også, og er du klar over at i Norge har vi et skyhøyt sykefravær og det koster oss masse penger. Vasker du gulv hver dag, sier du? Det er ikke bra å ha det for rent, altså. Immunforsvaret trenger å bli utsatt for litt skitt og bakterier, ellers kommer du og barna dine til å bli mye syke oppigjennom tiden.

Mat. Du spiser vel kun hjemmelaget, sunn mat laget fra bunnen av, og bruker bare økologiske, kortreiste råvarer? Ikke det? Er du klar over hvor mange skadelige stoffer de putter i ferdigmaten? I tillegg til at det består av nesten bare fett og salt, da. Dere kommer til å ende opp som en gjeng overvektige slabbedasker med tette blodårer hele gjengen. Og forresten ser jeg jo godt at du ikke har gått ned alle kiloene etter det siste svangerskapet enda.

Og du gir vel ungene spennende, sunn nistemat med på skolen? Kjøper en matboks med minst sju rom, deler opp brødskivene i hjerteform og skjærer ut gulrøttene som små bokstaver? Det er viktig å stimulere barnas leseglede, vet du, og når du kan stimulere apetitten samtidig er det vel ingen grunn til å nøle? Hva? Kjøper du kneippbrød på butikken og skjærer det opp i kjipe firkanter? Du sender vel med nugatti som pålegg også, du, da. Jeg ser jo godt at du ikke har gått ned alle kiloene etter det siste svangerskapet ditt enda. Kanskje på tide å begynne snart?

Ja, for du trener vel? Det må du jo. Minst tre ganger i uka. Det er viktig med enetid, vet du. Og du trenger det jo, de kiloene etter det siste svangerskapet har visst satt seg fast for godt. Ikke tid, sier du? Det er jo bare tull. Man har tid til det man vil ha tid til. Liker du ikke å trene? Du må jo det, alle elsker trening. Ikke rart du fortsatt har de ekstra kiloene, da. Som en viss treningskjendis sa, overvekt og latskap henger nøye sammen. Går du tur? Det er jo hyggelig å gå tur, det er ikke det, og sikkert fint med litt frisk luft, men det kan jo ikke kalles trening det da.

Og du jobber vel fullt? Deltid? Har du ikke tenkt på hvor mye pensjon du taper? Du må jo jobbe fullt. Orker ikke, sier du? Blir det for mye med full jobb, hus og barn? Det skulle du vel strengt tatt tenkt på før du satte barn til verden, det.

Jeg har begynt på julegavene. Her er et par huskyvotter til nabofruen, hun har nemlig en husky.

Jeg går et skritt videre fra ordlista for menn. Dette handler om kommunikasjon, og kommunikasjon er mer enn bare å forstå enkelte ord. Det er min erfaring at menn og kvinner kommuniserer forskjellig.

Hvis menn legger fram et problem for noen andre ( og dette er noe bortimot et helt usannsynlig scenario, er min erfaring), så gjør de det fordi de vil ha konkrete løsningsforslag. Kommer du da opp med noe slikt: “Bruk en to tom-fir’ tom, og noen gode skruer” så blir mannen glad.

Kvinner derimot, ønsker ikke dette. Når vi legger fram et problem vil vi ha sympati, medfølelse og støtte. Dette kan for eksempel bestå i klapp på skulderen, enten fysisk og bokstavelig at noen klapper henne på skulderen, eller i mer overført betydning. Som for eksempel at noen sier: “Jammen huffameg, dette var da virkelig en fryktelig historie. Stakkars deg, jeg skjønner godt at du er lei deg/fortvilet/rasende/knust nå!” Det må selvsagt sies med riktig mengde medfølelse, passe med innlevelse og et tilhørende ansiktsuttrykk for at det skal være noen vits i det.

Etter min erfaring så sliter menn med å fatte dette. Dermed oppstår problemet at kvinnen betror seg til mannen. Mannen gir kvinnen det han selv ville ha ønsket seg, nemlig et konkret løsningsforslag. Kvinnen blir skuffet og (enda mer) lei seg, fordi mannen ikke forstår henne. Hun ønsker seg ikke en løsning, hun vil ha medfølelse. Problemet løser hun selv, når hun er ferdig med å være lei seg/fortvilet/rasende/knust.

Så til alle mannlige lesere (om dere finnes): Neste gang en kvinne klager til deg og vil gråte på din skulder, gi henne et klapp på skulderen og det dere menn definerer som intetsigende pjatt, nemlig noen “stakkars deg-“kommentarer. Hun vil elske deg for det!

Til alle menn der ute som omgås kvinner og til tider ikke skjønner et kvidder. Her er en liten ordliste dere kan begynne med.

Vi begynner med det lille ordet ingenting.

Dette gis vanligvis som svar når hun er sur på deg, eller du har såret henne på noe vis. Spør du hva det er, får du til svar ingenting. Pass deg, for det betyr at det er noe virkelig galt. Hun er sint, sur eller lei seg – og du kommer til å få svi for det. Det er i tillegg meningen at du skal vite hvorfor hun er sint, sur eller lei seg – ettersom det er din feil.

Det er ingenting.

Dette er hakket verre enn bare ingenting. Svarer hun Det er ingenting, og i tillegg med et noe oppgitt eller irritert tonefall har du virkelig gjort det store. Legg deg flat og lek dørmatte, for det er din skyld.

Greit.

Ordet kan avslutte krangler. Sies ofte kort, med oppgitt tonefall. Dette betyr at det slett ikke er greit, det er faktisk langt fra greit. Hun har rett, du tar feil – og det burde du innsett for lengst. Men hun har nå gitt opp håpet om å få deg til å innse det, og avslutter derfor krangelen ved å si greit.

Det er greit!

Nå tar hun i. Dette er, igjen, litt sterkere lut enn bare greit. Det er langtfra greit, men hun vil ikke snakke mer om dette. I hvert fall ikke nå. Du bør umiddelbart avslutte enhver diskusjon og legge deg flat.

Takk.

En kvinne takker deg. Ikke besvim. Smil til henne og si “Bare hyggelig.” Vær så god” fungerer også.

Sommeren går sin gang. Det skjer liksom ikke så mye, så jeg har skrevet svært lite her inne i sommer.

Vi pusser opp stua for tiden. Nå har vi malt veggene eggehvite, fire strøk trengtes det for å dekke den mørke panelen. Så nå står taket for tur, og så skal gulvene slipes. Etterpå blir det Ikea. Glede seg!

Vi går og venter på høyværet. Men best som det regner, så kjem det ei skur. Så vi får malt masse i mellomtida.

Dette ble temmelig tomt og intetsigende, men sorry, jeg har ikke opplevd noe særlig spennende. Jeg kan gjerne beskrive mine meritter med malepensel i detalj, men det er vel omtrent like spennende å lese som å komme hit og sette seg ned og se på malingen tørke. Jeg skal spare dere.

Jeg bor i Bygda. Langt ute på landet. Og veistandarden er selvfølgelig deretter. Ikke stort å skryte av. Nå har jeg ikke tenkt å skrive her for å klage på veien gjennom bygda vår, langt i fra. Jeg bor i Norge og jeg er fullstendig klar over at norske myndigheter ikke setter veibygging og -vedlikehold høyt på prioriteringslistene sine. Sånn er det bare.

Dette er mer en liten refleksjon over en helt vanlig dag i mitt helt vanlige liv. Jeg skulle hente tenåringen hos en venn, og det innebærer kjøring. Så jeg startet opp bilen, kjørte ut fra gårdsplassen og ned til hovedveien. (Den er forøvrig degradert fra riksvei til fylkesvei for ikke så lenge siden…)

Nede ved hovedveien måtte jeg stoppe. Jeg skulle til venstre, jeg hadde vikeplikt, og det kom noen biler fra høyre. Det var en kø. Vel, her i bygda var dette en kø. Andre steder i landet ville man sett dumt på meg og ment at dette var synonymt med ingen trafikk i det hele tatt. Køen besto av tre biler.

Jeg er enig i at det ikke akkurat var en trafikkork, det her. Begrepet “kø” er nok også noe misvisende. Antagelig burde jeg bare ha skrevet at det kom tre biler etter hverandre.

Først kom en svart SUV. I min ungdom kalte man det Børstraktor. Nå for tiden heter det SUV. Jeg har ikke så god greie på bilmerker og sånt, men det var nå en SUV. Mørkeblå. Etter den lå en rød bil, personbil. Den lå temmelig tett på den mørkeblå, syntes jeg, men når man står sånn på siden av veien er det ikke lett å bedømme fart og avstand og slikt. Bakerst lå en stor svart van. Føreren, en mann, kikket rett på meg da han kjørte forbi og jeg tenkte: Himmel, så sur han er! Ikke at det har noe med saken å gjøre…

Jeg la meg bak dem, og dermed var vi fire biler som kjørte etter hverandre. Og nå oppdaget jeg hvorfor føreren av van’en var sur. SUV’en kjørte usedvanlig sakte, men ikke hele tiden. Når det kom en mulig forbikjøringsstrekning, gasset han på. Den røde bilen, nr to, hadde imidlertid blitt lei av å ligge bak, tydeligvis, for han kjørte forbi ved første mulighet.

Dessverre kom det bil i mot. SUV’en bremset ikke. Den røde ga seg ikke. Og den møtende så ikke ut til å slakke på farten, nevneverdig. Jeg bremset, da. Godt og grundig, for jeg var helt sikker på at nå kom det til å smelle snart. Den røde og den møtende tordnet mot hverandre, og jeg sto på bremsen for den smellen ville jeg ikke være en del av.

Det gikk bra. Den røde smatt akkurat inn foran SUV’en før den møtende, eh, møtte, den røde. Føreren av SUV’en virket helt uanfektet, det vil si, jeg hverken så eller snakket med ham, så det vet jeg jo ikke, men han fortsatte med den rare kjøringa si.

Ved neste forbikjøringsmulighet suste van’en forbi, heldigvis uten at det kom bil i mot. Og jeg satt og planla når det skulle bli min tur. Jeg er godt kjent etter denne veien. Det kom en bil susende forbi meg i en sving. En svart stasjonsvogn. Den freste forbi SUV’en også, på en strekning som er altfor kort for forbikjøring synes jeg.

Endelig ble det min tur. Det var vanskelig å kjøre forbi denne bilen. Han ga på det han kunne på rettstrekningen. Men jeg greide det. Og inni meg triumferte jeg: Jeg kjørte forbi deg, og jeg er jente i en gammal Honda!

Poenget med denne bloggposten er følgende: I Norge er veiene smale, svingete og har svært få muligheter for forbikjøring. Det er mange (tydeligvis) som mener det er for farlig å forholde seg til fartsgrensene som er satt, og derfor velger å kjøre saktere. Men de har aldri tid til å slippe andre forbi seg! De burde svinge til siden, inn på en busslomme eller noe, og la oss andre kjøre forbi. Det gjør de ikke.

De slipper oss heller ikke forbi godvillig når vi bestemmer oss for å kjøre forbi. De gir gass på alle rettstrekninger. De SKAL ligge først i køen, de! Og jeg kan ikke for mitt bare liv begripe hvorfor.