Jeg bor i Bygda. Langt ute på landet. Og veistandarden er selvfølgelig deretter. Ikke stort å skryte av. Nå har jeg ikke tenkt å skrive her for å klage på veien gjennom bygda vår, langt i fra. Jeg bor i Norge og jeg er fullstendig klar over at norske myndigheter ikke setter veibygging og -vedlikehold høyt på prioriteringslistene sine. Sånn er det bare.

Dette er mer en liten refleksjon over en helt vanlig dag i mitt helt vanlige liv. Jeg skulle hente tenåringen hos en venn, og det innebærer kjøring. Så jeg startet opp bilen, kjørte ut fra gårdsplassen og ned til hovedveien. (Den er forøvrig degradert fra riksvei til fylkesvei for ikke så lenge siden…)

Nede ved hovedveien måtte jeg stoppe. Jeg skulle til venstre, jeg hadde vikeplikt, og det kom noen biler fra høyre. Det var en kø. Vel, her i bygda var dette en kø. Andre steder i landet ville man sett dumt på meg og ment at dette var synonymt med ingen trafikk i det hele tatt. Køen besto av tre biler.

Jeg er enig i at det ikke akkurat var en trafikkork, det her. Begrepet “kø” er nok også noe misvisende. Antagelig burde jeg bare ha skrevet at det kom tre biler etter hverandre.

Først kom en svart SUV. I min ungdom kalte man det Børstraktor. Nå for tiden heter det SUV. Jeg har ikke så god greie på bilmerker og sånt, men det var nå en SUV. Mørkeblå. Etter den lå en rød bil, personbil. Den lå temmelig tett på den mørkeblå, syntes jeg, men når man står sånn på siden av veien er det ikke lett å bedømme fart og avstand og slikt. Bakerst lå en stor svart van. Føreren, en mann, kikket rett på meg da han kjørte forbi og jeg tenkte: Himmel, så sur han er! Ikke at det har noe med saken å gjøre…

Jeg la meg bak dem, og dermed var vi fire biler som kjørte etter hverandre. Og nå oppdaget jeg hvorfor føreren av van’en var sur. SUV’en kjørte usedvanlig sakte, men ikke hele tiden. Når det kom en mulig forbikjøringsstrekning, gasset han på. Den røde bilen, nr to, hadde imidlertid blitt lei av å ligge bak, tydeligvis, for han kjørte forbi ved første mulighet.

Dessverre kom det bil i mot. SUV’en bremset ikke. Den røde ga seg ikke. Og den møtende så ikke ut til å slakke på farten, nevneverdig. Jeg bremset, da. Godt og grundig, for jeg var helt sikker på at nå kom det til å smelle snart. Den røde og den møtende tordnet mot hverandre, og jeg sto på bremsen for den smellen ville jeg ikke være en del av.

Det gikk bra. Den røde smatt akkurat inn foran SUV’en før den møtende, eh, møtte, den røde. Føreren av SUV’en virket helt uanfektet, det vil si, jeg hverken så eller snakket med ham, så det vet jeg jo ikke, men han fortsatte med den rare kjøringa si.

Ved neste forbikjøringsmulighet suste van’en forbi, heldigvis uten at det kom bil i mot. Og jeg satt og planla når det skulle bli min tur. Jeg er godt kjent etter denne veien. Det kom en bil susende forbi meg i en sving. En svart stasjonsvogn. Den freste forbi SUV’en også, på en strekning som er altfor kort for forbikjøring synes jeg.

Endelig ble det min tur. Det var vanskelig å kjøre forbi denne bilen. Han ga på det han kunne på rettstrekningen. Men jeg greide det. Og inni meg triumferte jeg: Jeg kjørte forbi deg, og jeg er jente i en gammal Honda!

Poenget med denne bloggposten er følgende: I Norge er veiene smale, svingete og har svært få muligheter for forbikjøring. Det er mange (tydeligvis) som mener det er for farlig å forholde seg til fartsgrensene som er satt, og derfor velger å kjøre saktere. Men de har aldri tid til å slippe andre forbi seg! De burde svinge til siden, inn på en busslomme eller noe, og la oss andre kjøre forbi. Det gjør de ikke.

De slipper oss heller ikke forbi godvillig når vi bestemmer oss for å kjøre forbi. De gir gass på alle rettstrekninger. De SKAL ligge først i køen, de! Og jeg kan ikke for mitt bare liv begripe hvorfor.