Livet på Skogen

I dag har jeg sløvet. Jeg har hatt fri. Og da kom jeg på at jeg skulle gå inn på Statistisk Sentralbyrås nettsider og søke på navnet mitt.

Det er godt over 17 000 personer som har samme fornavn som meg. Jeg tipper de er kvinner, alle sammen. Så er det godt under 100 som har samme etternavn som meg. Vi blir stadig færre.

Det er 4 eller færre eller ingen som har samme for- og etternavn som meg. Nå vet jeg jo godt at det er minst en som heter det, nemlig meg. Men jeg tror ikke de oppgir tallet når det er så få som heter det.

Navnesøk er gøy!

Den følelsen. Når du kommer hjem fra jobb til (nesten) ferdig middag, tilberedt av mann og sønn i fellesskap.

Når du setter deg ned og spiser spaghetti med bolognesesaus med god appetitt.

Når du klarer å inhalere en spaghetti (heter det virkelig det?) og få den i vrangen.

Når du sitter der og hoster, mens du fortvilet presser ordene fram:

“Jeg fikk spaghetti i vrangen. Jeg har ikke corona!”

Første dag i en tilnærmet vanlig hverdag er over. Jeg sier tilnærmet, for det er jo selvsagt en del helt nye regler å forholde seg til og huske, både for barn og voksne.

Men i dag har jeg hatt uteskole med elevene mine. Det er helt fantastisk, for leken blir bedre utenfor skolegården, selv om vi bare er noen meter utenfor gjerdet, og kreativiteten øker. Det var lett å få elevene til å holde fokus på fag da jeg hadde undervisning, og fordi vi knyttet det til skogen og stedet vi var på og der og da, virket det som de hadde det gøy.

Så jeg tror at alle opplevde mestring og hadde en bra dag. Jeg hadde en super dag, og det var skikkelig godt å få treffe elevene mine igjen. Det er nå jeg merker hvor mye jeg hadde savnet dem.

I går spurte en kollega meg om jeg noen gang pustet skikkelig ut. Jeg sa ja, det gjør jeg når jeg sitter på en hest. Og som en følge av det, og på grunn av nysgjerrighet, tok jeg ut hesten min i dag. Salte opp og red meg en tur. Opp i hyttefeltet.

Og det er helt sant, det jeg sa til min kollega: På hesteryggen går det ikke an å puste bare med aller øverste del av lungene. På hesteryggen går det ikke an å tenke på alle problemer og vanskeligheter og alle “hvis bare” og “hvis bare ikke”.

På hesteryggen er du tvunget til å være i nået, til å konsentrere deg om det som skjer her og nå, om din egen kropp og hestens kropp. Og det er helt fantastisk!

Da gjør det faktisk ikke noe at vinden er iskald selv om sola skinner. Eller at det fortsatt ligger igjen masse snø. Eller at finværet fra tidligere i uka bare er et fjernt minne.

For da får jeg pustet ordentlig ut, og hvilt hodet mitt.

Nå har vi vært fire dager på skolen. Vi har teipet avstandsmarkeringer på gulvet. Vi har sortert og delt sandkasseleker mellom klassene. Vi har delt opp skolegården i soner. Vi har avtalt ulike tider for friminutt. Vi har fått opplæring i håndvask og pultvask og pc-vask og jeg har snart ikke hud igjen på hendene, til tross for intensiv bruk av håndkrem.

På mandag kommer elevene mine tilbake. Jeg gleder meg veldig til å treffe dem igjen!

Og det føles rart.

Skolen skal åpne igjen mandag. Og myndighetene har kommet med en smittevernveileder. Den kan du forresten lese her, hvis du vil:

https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/sikkerhet-og-beredskap/informasjon-om-koronaviruset1/smittevernveileder/skoletrinn-1-7/

I den står det blant annet at ringer og håndsmykker ikke skal brukes. Så nå har jeg tatt av meg gifteringen, for andre gang siden jeg giftet meg med mannen min for (snart) 24 år siden. Og det føles helt merkelig. Hånda mi er så tom. Jeg klarer ikke å la være å kjenne etter, og ringen er ikke der.

På fingeren min er det et søkk der ringen har sittet i alle disse årene, og huden er hvitere der enn ellers.

Det florerer på internett av folk som skriver at de skal IKKE laste ned den nye appen, for aldri i verden om noen skal få overvåke meg!

Samtidig som de bruker Google og Facebook og ørten andre apper der de uten å blunke gir fra seg mye mer informasjon om seg selv.

Verden har blitt så rar.

Hvis noen for tre måneder siden hadde sagt til meg at jeg skulle sitte hjemme og undervise førsteklasse via YouTube-videoer og arbeidsplaner sendt ut på mail, hadde jeg ledd høyt og litt hånlig.

Hva gjør jeg nå? Jeg står opp om morgenen, spise frokost og går inn på hjemmekontoret. Der slår jeg på pc-en. Jeg har lært å ha møter med kollegene mine via Zoom. Jeg har lært å ta opp film av meg sjøl og laste den opp på YouTube. Jeg lager arbeidsplaner og sender til hjemmene på e-post.

Jeg savner elevene mine. Jeg savner klasserommet. Jeg savner møtene.